| Arkiv artikkel fra den 15-04--1995 Villsvinjakt på vår måteDu kryper på fire mot villsvinet som de fire hundene holder. Virvaret av poter og klauver står i et kratt med en armlengdes sikt. Du må nærme deg bakfra. Skulle den klare å slite seg løs fra hundene kan den ellers komme rett på deg. Om grisen er mindre enn 50-60 kilo tar du tak i bakbenene og kaster den rundt. Kniven hogger du inn bak frambeinet og vrir til, slik at hjertet blir skikkelig ventilert. Villsvinet stivner og blir stille. Jakten er over.
Store griser, de fra 70 kilo og opp mot rekordene på over 200 kilo, hopper du opp på ryggen av. Det krever mer trening. Bli med på villsvinjakt slik det gjøres på New Zealand!
Ville geiter
Halv seks kommer kompisen til Jeff. De jakter mye i lag. Han har med tre hunder. Jeff slipper sine to boxer-labrador blandinger ut av hundegården. De jumper kalvbeint og stivt som labradorer flest en runde rundt hundegården, blomsterbed og gressplen. Som kalver som slippes ut for første gang på beite etter en lang vinter i fjøsen. Deretter kommer de glade og logrende bort til oss etter tur og hilser lykkelig på hver enkelt. Tilsynelatende ordinære hushunder. Glade og omgjengelige som labradorer i sin alminnelighet. Mer feil kan du ikke ta. For disse hundene er spesielt fremavlet og selektivt valgt ut for sin dristighet, mot og stå på jaktlyst. Det er langt mellom hunder som våger bite seg fast i nesen på et rasende og lynsnart villsvin for å la seg bli slengt og ristet fram og tilbake. Om svinet får sjansen flenser det en hund på langs med hjørnetennene i løpet av et sekund eller to. Vi skal ut på villsvinjakt med Jeff Roser et titalls mil ovenfor Napier på Nordøya på New Zealand.
— They got nothing but pigs on their mind; sier Jeff, mens han laster inn hundene i en liten kasse sammen med tre andre på lasteplanet på Toyota Hi-Lux’en. Geiter er noe dritt
Med hver vår duggkalde ølboks i neven humper vi opp bratte bakker. Vi skal nesten 30 km innover åsen på støvete varme skogsbilveier. To ganger er det flokker med geiter på veien. Jeffs kompis gir full gass for å kjøre dem ihjel, men de klarer å komme seg ut av veien alle sammen. Det kommer et lett dunk mot støtfangeren fra en årskalv, men det er ikke noe som blir liggende.
— En får ta skikken som den er der man kommer; tenker jeg. En gyllen grunnregel for alle globetrottere.
— Det var på håret at vi ikke fikk en der. Skogen er full av tamme geiter som er blitt ville. Kjøttet smaker ille i forhold til villsvin og hjort, så det ingen som jakter på dem. De er et stort problem for skogbruket; forteller Jeff. — Statens skoger har profesjonelle jegere som ikke gjør annet enn å skyte geiter. De bruker 222 Remington, og på en ordinær arbeidsdag går det med 200 patroner. Det er ikke marked for kjøttet, så det blir bare liggende i skogen. De tar vare på ørene eller rompa som dokumentasjon på utført arbeid for å få utbetalt akkorden. Det er karer som kan skyte med rifle det. De sliter ut to, tre børseløp i året.
I begge flokkene vi prøvde å kjøre ned var det bukker med ganske bra horn.
— Kan jeg ta ut en bukk på vei ned?; spør jeg forsiktig.
— Vi ser sjelden geiter i mørke, repliserer Jeff, men vi kan jo stoppe neste gang vi ser en flokk. Det var ingen flere flokker å se. På toppen av åsen åpnes døren til kryssfinerkassen på 120 x 70 cm og ut spruter fem hunder. To boxer-labrador blandinger og tre svarte whipet hunder. De er frysemerket på låret med tall og bokstaver.
— Ettersom det er så vanskelig å få fram bra grisebikkjer, var bøffing av hunder et kjempeproblem. Etter at vi begynte med frysemerking er det nesten slutt; forteller Jeff. I et belte rundt midjen bærer han en slags slire i tykk, myk lys hud. Det inneholder et knivstål og en tynnbladet kniv. Hjortehornskaftet på knivstålet og kniven har han laget selv. Slira står en lokal pensjonist for. Grisekontakt
Hundene forsvinner ut på søk, og kommer jevnlig innom for å se hvilken retning vi går i. Omtrent som løshunder på elg og skjellende fuglehunder.
— Det er alt for tørt og varmt med 25-30 grader som i dag, vanskelig for hundene å finne vitring. Best om morgenen, gjerne etter regnvær. Midtsommers, dagen før lille julaften er langt fra beste årstid. Altfor varmt for hundene, tungene henger som slips. Liker best midtvinters i juli til august. Da har vi to til tre kuldegrader om natten, og fin jakttemperatur. Hundene holder hele dagen, dag etter dag
Vi har satt oss ned på en flekk med lav ettermiddagssol. Fra toppen av skråning har vi utsikt over åssiden. Vanskelig å høre hundene mer enn noen hundre meter gjennom denne tette vegetasjonen. Dalsiden er kledd med tykk plantet furuskog, tornekratt og palmer. Erroderte bekkedaler har skåret ut dype arr i dalsiden og gjør det tidkrevde og tungt å gå. Typiske sår etter rovhugst i subtropiske skoger.
Hundene setter opp en voldsom fart tross varmen. De har fått vitring av noe. Masser av bråk av dyr som ruser gjennom tett buskas og kratt, men det står ikke for hundene. Ett par spredte bjeff, men ingen tegn til gris.
Jeff stryker seg ettertenksomt over daggamle skjeggstubber på kinnet; — Et problem med at hundene jakter annet vilt ja. Irriterende når hundene forsvinner timevis etter hjort eller ville geiter. Vi bruker dem utelukkende på gris, og derfor bryr de seg ikke med annet enn gris heller — heldigvis. Possum er et problem mens de er unge, men det tar vi raskt av dem. Rett i hjertekammeret
— Pleier å få minst en gris på hver tur. Ni av 10 tar vi med kniven. Forstår godt at du stiller spørsmål ved om det er humant og effektiv å bruke kniv, men faktum er at om kniven settes på rett plass — rett inn i hjertekammeret — er det som å slå av bryteren. Bommer du med kniven kan det ta litt tid, men hovedregelen er knall og fall eller for å være presis stikk og fall. Har brukt alt fra skrutrekker, syler, spisse jernstenger og hva jeg ellers har hatt for hånden til å stikke med, men kniv med 10 tommers blad er å foretrekke.
Jeff tar opp kniven, lar eggen gli over neglen, bare for å konstatere at den er skjem, og setter den tilbake i slira før han fortsetter;
—Det blir av og til gris når jeg bare er ute for å lufte hundene i garantert grisetomme områder. Det er da dette med skrutrekkere, syler, spisse jernstenger og lignende kommer inn i bildet. Du kan jo tenke deg selv. Det er ikke bare å rope inn tre hunder som har bitt seg fast i en rasende 100 kilos villsvinråne. Om hundene slipper den, kan den lett misoppfatte situasjonen og bli riktig så usympatisk. Jakter uten børse!
— Ett år tok jeg 120 griser med kniven. Var arbeidsløs det meste av året da og hadde rikelig med tid og anledning til å jakte. Eier faktisk ikke skytevåpen. Det holder med bikkjer og kniv så lenge det er snakk om villsvin. Kalkun jakter vi også uten våpen. De sitter på gjerdestolpene og sover. Vi bruker lommelykt til blende med og tar dem levende med et raskt utfall på kloss hold.
— De gangene jeg har brukt rifle har det vært en 30-30 Winchester eller 44 Mag. Legger pelletsen i hodet. Det er alt annet enn forsvarlig med mange hunder i bevegelse rundt og på grisen. Med ett virvar av hunder og griser, blir sjansen for å treffe sine egne hund alt for stor. (ref løshundjakt på elg i Skandinavia). Det tar tre til fire år å få fram en bra hund, så vi tar ikke flere sjanser enn vi må.
— Ellers har det hendt at jeg har smygjaktet og gitt det rusende svinet et bremseskudd slik at bikkjene lettere skal få stoppet den.
— Som du ser er gode hunder avgjørende for utfallet.
Jeff flirer litt. Kompisen tryller fram tre bokser halvkalde lettøl. Smaker omtrent som hjemme. I denne varmen gjør det seg med slike overraskelser. Jeff har komme på gli på hundeprat; Spiser ikke villsvin
— Om hundene mine spiser villsvinkjøtt? Nei aldri. Ikke for at de er Muhamedanere, men når bikkjene har drept en gris på egenhånd, eller kommer over en død gris er det greit å vite at jaktdagen ikke ødelegges av venting på at hundene skal spise seg mette ett eller annet sted ute i bushen. Stappmette hunder jakter ikke, og skulle de forspise seg eller spise dårlig kjøtt, blir de dårlige i magen. En annen sak er at når de er på lasteplanet sammen med døde griser som vi skal selge eller bruke som mat selv, er det greit at hundene lar være å røre dem. Når grisen er død, fortsetter hundene bare ut på en ny jakt.
Å stikke grisen med kniv er ikke særlig risikofylt, selv om det kan virke sånn. Var innom veterinæren i Napier. Han opplyste at det var sjelden at hunder ble drept av villsvin, men at det forekom noen kutt etter hoggtennene nå og da. Kladdsveis
Skyggene blir stadig lengre, de gule strålene varmer ikke lenger så intenst. Hundene er innom nå og da for å se at vi fortsatt er på jakt, men slukes raskt igjen av den tilsynelatende ugjennomtrengelige bushen.
Kompisen til Jeff har en Winchester modell 94 i kaliber 44 Magneum. Stokken er brukket og naglet sammen igjen og det er fortsatt mange sprekker i den. Løpet er blankslitt mot bushvegetasjonen og av å slenge bak på lasteplanet på Hi-Lux’en. Overhodet ingenting som sladrer om fordums dypblå blånering. Tangen bak hanen har vært brukket og er sveist sammen igjen. Trond, læreren på hovslagerkurset ville iført seg en foraktelig mine og sagt; — Kladdsveising, om han hadde sett det. Sveisen var hverken pen eller sterk, men rifla har flere hundre griser på samvittigheten, og flere har den i vente. Holders & finders
— Det er hundene som er hovedpersonen i løshundjakt. Slikt er det vel også i Skandinavia når dere er ute etter elg? Vi tar med halvt år gamle hunder ut i skogen. Når de har vært med på et par tre griser, bør de skjønne ting. Tar de ikke poenget eller tørr å bite, tar vi dem bare vekk. Du ser grisehundene læres opp av resten av flokken, og det avlives mange for hver som er brukelig.
— Jeg bruker labrador-bulldog. Kompisen bruker Whipet. Ellers er bokser og boerblandinger mest vanlig. Det er mange raser som kan brukes og blir brukt. Ofte er det større forskjeller mellom individene enn mellom rasene. Sannheten er at det er langt mellom gode hunder uansett rase.
— Det ideelle er hunder som fungerer både som holder og finder. Mine gjør det, men akkurat nå har jeg ikke spesielt bra hunder. Hadde to gode. Den ene døde av en mystisk leversykdom, den andre fikk revet over strupen av en stor gris.
— Som nevnt skiller vi mellom to typer hunder; finders and holders. Finder hundene er lettbygde raske hunder med god nese, vidt søk, stor fart og godt losmål. Holder hundene er uredde, dristige, smidige og har kraftige kjever. Med gode hunder holder det med en, men ofte brukes det en finder og to holders. I tillegg har alle jegere sine egne teorier, smak og jaktstil.
— Jakten starter med at finder hunden lokaliserer villsvinet og skjeller på det. Holder hundene hører skjellingen og iler til. De finter grisen inntil en hund ser sit snitt til å bite seg fast i bakbenet. Dermed bremses grisen. De andre hundene fortsetter med skinnangrep for å avlede inntil en annen ser sitt snitt til å få tak i et øre eller kinnet. Så kaster de andre hundene seg på og låser kjevene over nesen, ører og kinn. Nå er grisen helt fiksert og avvæpnet. Uansett hva den prøver, er den blokkert, om den da ikke er så stor og sterk at den klarer å fri seg fra hundene.
Er det en liten gris biter hundene den ihjel og fortsetter ut på ny jakt. Det er en av grunnene til at vi er raske med å komme til når losen klinger. Er grisen svært stor, kan hundene bli utslitt før grisen, slik at den tar dem.
De som jakter med rene finder hunden har også det fortrinnet at de bedre hører hvor losen er, men som regel er det så mye bråk fra basketaket mellom grisen og bikkjene, at det ikke er noe problem å høre hvor det er fest likevel.
— Som finders brukes ofte greyhound blandinger med terrier eller bare terrier. Det er lette, hunder som søker stort og raskt. Foxterriere er populære som finders og kombinert hunder. Labrador, bulldogg eller vorsterliknende hunder som holders.
— Jeg har sydd sammen en del hunder opp gjennom årene, men det er sjelden at hundene skades under villsvinjakt, selv om grisens hjørnetenner er skremmende effektive våpen. De edlere deler
— Det er mye en smakssak om man bruker rene holders og finders eller kombinerte hunder. Det avhenger også av hva man får tak i av hundemateriale, type jaktbiotop og bestandstørrelse. Gode hunder er det langt mellom, spesielt gode kombinert hunder.
Noen hunder —små terriere i sør, har forkjærlighet for å hogge seg fast i bjellene på rånene. Det fører som regel til at grisen setter seg på baken og hyler til hunden. Hver gang dyret reiser seg for å komme unna, sikter hunden seg inn på familieklenodiene. Det kreves likevel ofte en eller flere holders for å ta grisen med kniv, men den holder seg i alle fall i ro stilt overfor en lynrask temperamentsfull terrier som sikter etter de edlere deler.
— Med de beste kombinert hundene vi har hatt har det bare vært å si; Hold den. Hunden har satt tenna i øret eller over nesen på villsvinet og få sekunder senere har grisen hatt kaldt stål mellom ribbeina. Det går greit å jakte med single hund på villsvin opp til 40-50 kilo. På større dyr kan det bli vel spennende. Søk fra lasteplanet
Ofte må vi søke gjennom store områder. Da er det gunstig med hunder som kan sitte løse på lasteplanet mens vi kjører sakte omkring på skogsbilveiene. Når hundene får overvær av villsvin, hopper de på eget initiativ ned av lasteplanet, finner og stiller grisen. Har hørt at de gjør det på samme måte på bjørn- og pumajakt i Amerika.
Tiden går. En halvtime resultatløs venting. Lenge siden vi sist så eller hørte noe til hundene. Bladene på palmene i bushen får en dyp glans av det gule lyset fra sola som nærmer seg åsryggen. Om et kvarters tid glir den ned på baksiden. Tre av hundene med de karakteristiske kvite bokstavene i pelsen på låret etter frysemerkingen har kommet tilbake. Skogen er fri for hundeglam. Vi venter en stund til på de to siste. Cooker’s
Kaptein Cook som var den første europeer som kom til øya i 1769 hadde med seg villsvin Europeiske villsvin som han satte ut. Disse blir sjelden større enn 150 kilo, men til gjengjeld er det voldsomt fres i dem. Cooker’s, altså renrasede villsvin, på mellom 70 og 130 kilo er det gjeveste viltet. Du skal ikke gjøre mye feil, før det kan gå ille for deg eller hundene. Hybridene, purker som har kommet til gårdsbruk og latt seg parre av tamme råner, blir langt større. Kanskje opp mot 300 kilo. Disse er ikke så friske å jakt på. Det blir mye skrik og vralting, men de er trege i forhold til de ekte Cook’ene Mye skryt
— En del grisejegere skryter på seg mye; skyter kompisen inn, — men det er merkbart at de skytes mye også.
— Forholdene her i traktene er blitt merkbart dårligere den siste tiden. En årsak er at det er blitt mye jegere, folk har mer fritid og bedre råd. Dessuten er biotopene blitt dårligere. Den europeiske furua blir hogstmoden på 25 år i disse traktene. Nå er skogen blitt for gammel og romslig, slik at grisene ikke lenger har så mye kratt og buskas å skjule seg i.
— På New Zealand har det vært slik at når det er nedgangstid har folk ikke økonomi og tid til å reise langt for å jakte. Dermed får de avsidesliggende viltstammene sjansen til ekspandere fritt. Etter de harde -30 åra hadde vi en vanvittig hjorteeksplosjon, som truet med å lage ørken av store deler av landet og ødelegge den opprinnelig bushen. Nå er situasjonen motsatt. Vi er et av de land i verden som har raskest voksende økonomi, og et av biproduktene er at det jaktes mer.
Vi er flere i dette distriktet som noen år bikker 100 dyr, og på sørøya har jeg hørt om seriøse karer som i alle fall dobler det tallet. Villsvinjegerforeningen
Jeff stryker seg over den falmede tatoveringen på overarmen. Når han ikke jakter, jobber han som skogsarbeider. Hogger tømmer, tynner, rydder bush og planter furu.
En stor del av mannfolka over 30 er tatovert, som regel flere tatoveringer. En del kvinner også. Han skygger med hånda, myser og lar blikket gli over åssiden som mer og mer kommer i skygge før han ser på meg og fortsetter;
—New Zealand grisejegerforening med månedlig medlemsblad oppgir at det 25.000 grisejegere. Om hver av disse skyter fire griser i snitt, blir det 100.000 griser pr år. Foreningen står for diverse konkurranser og sosiale evenementer. Konkurransene handler om å ta det største svinet i løpet av to dagers jakt. Førstepremien er fra $1.000,- og oppover
Dessuten er det fotokonkurranse i medlemsbladet om beste action bilder av villsvinjakt. Det regnes som usportslig å bruke mer enn fire hunder på en gris. Derfor publiseres ikke slike bilder. Ut på leting
Hvor er de to siste hundene? De to ser det sannsynlig at de har funnet en gris som ikke ville stoppe med det første, og at de nå muligens har kontakt så langt vekk at vi ikke kan høre dem.
Vi deler oss. Jeff og jeg forsvinner ned i skogen. Kompisen går langs veien til den andre siden av åsryggen.
Grisene har rotet opp skogen med nesegryggen over store områder. Masser av ekskrementer, men ingenting er ferskt. Det er litt vanskelig å se hvor gammelt det er, når man er vant med å jakte i langt kaldere klima.
Vi kommer ut på en grønn rydning. — Her pleier det å være vann, en skikkelig sump hvor grisene storkoser seg, men den er tørket ut i år.
Hunden holder seg rundt bena våre. Ingen fersk grisevitring. Villsvinene er ikke er aktiv om dagen, og det er neppe igjen mer vitring fra i natt, så hundene må tråkke opp grisen i dagleie for at det skal bli resultater.
Bare minutter senere forsvinner Jeffs lysebrune hund ut. Det siste vi ser er frysemerkingen på låret i det den glir inn i krattet. Et par minutter senere kommer skjellingen. Først noen spredte gnell, så er det fast stand. Det kommer mer engasjement i skallet. Jeff lytter med en konsentrert mine. Kniven henger sammen med knivstålet i den myke lærsliren midt bak på ryggen. Det er det eneste våpnet vi har med oss. Kniven er faktisk ganske ukvass, men bladet er temmelig tynt. Nesten som på en filetkniv, så den glir lett inn mellom ribbeina.
— Den største som er tatt i dette distriktet i år veide 227 kilo.
Det blir stille igjen. Grisen har kommet seg unna. Det knekker i kvister 20 meter til høyre.
—Nå får du kanskje et brukbart bilde!
Vi står på en delvis gjengrodd traktorvei med 15 meters sikt gjennom undervegetasjonen i blandingskogen av nordisk furu og palmer fra nordlige stillehavsøyer. Så sannelig, grisen kommer baksende og krysser veien syv, åtte meter foran oss. Hogstavfall og kvistkvas hemmer den ganske ille. Den 30-40 kilo store grisen virker klumpete der den kommer. For mørkt med 100 ASA film i den dunkle skogbunnen, men prøver likevel med noen blitsbilder. Badekaret
Fem minutter senere kommer en svart hund. Tøver omkring litt, før den finner sporet og setter avgårde mot et tornekratt.
— Støkte griser går bare et hundretall meter før de begynner å beite eller legger seg å slapper av, men den er likevel årvåken, og følger nøye med på alt omkring seg; hvisker Jeff.
Han har ikke før sagt det før de første skallene kommer. Den to år gamle hunden klarer ikke å stille grisen alene. Vi hører hvordan det av og til kommer et bjeff og to, men avstanden blir stadig lengre. Jeffs hund kommer tilbake, lytter på de fjerne bjeffene, setter etter men kommer tilbake etter fem minutter med tungen langt ute av munnen og pustefrekvens på minst 100. Det er tungt å jakte i slik varme. Nei, her nede var det ikke fres. Vi setter kursen opp bakken mot veien for
å prøve på den andre siden. Halvveis opp stopper Jeff og peker; — Her har grisen nettopp badet,
Vi står foran et oppkomme i åssiden. Et naturlig badekar i den dunkle skogbunnen fylt av grågrønt leirfarget vann. Sanden er våt rundt badekaret, og det flyter grisebust på vannet. Som det lukter! Hunden utnytter sjansen til å avkjøle seg i vannet. Den strekker seg ut og nyter det svalende leirvannet i den hete førjulskvelden.
— Bra størrelse på denne grisen; Jeff peker opp på noen små bartrær som grisen har klødd ryggen mot. De er har fått et tynt strøk leire omlag trekvart meter oppe på stammen. Det er grisens faste skrubbe stokker. Den har brukt dem mye, for all barken er gnikket vekk for lenge siden. Her har sikkert mange grisegenerasjoner badet og skrubbet seg med det største velbehag. Hornmusikken
Vi fortsetter opp på skogsbilveien vi kom fra. Hører et skudd. Kan det være kompisen? Følger åsryggen et stykke. Hundene forsvinner ned i en bratt, nesten hundre meter dyp bekkedal. Minutter senere har vi kontakt. Denne gangen er det virkelig intensitet og engasjementet i losen. — We got one; sier Jeff med kjennermine. Men like snart blir det stille igjen. Kort tid etterpå stilles grisen igjen. Slik fortsetter det noen minutter og grisen flytter seg knappe to hundre meter. Vi går i retning av lyden, men holder oss oppe på åskammen for å høre best mulig.
— Der er det en; jeg har sett en 25-30 kilos gris 50 meter nedenfor oss, men uten hunder og annet våpen enn Jeffs kniv, kan den føle seg trygg og rolig lunte i sikkerhet borte i plantefeltet.
Det har vært stille noen minutter nå.
— Se der; Jeff peker 30 meter ned i skråning; — ni stykker.
Et svin på 50-60 kilo fulgt av syv på 15-20 kilo og en gris på 30-40 kilo til slutt. Ei purke med årsunger og en fjorårs. Ni griser. Vi har sett 11 griser så langt, men kniven med hjortehornskaft har enda ikke vært ute av slira. Uten en sjanse
Da begynner hornmusikken å spille. En mengde hunder skjeller. Kort etter hører vi grisen grynte og skrike i sinne. Omtrent som i et Skandinavisk grisefjøs når det skal lastes i salgslagsbilen for transport til slakteriet.
Vi småløper gjennom krattet. Snubler og sklir ned skrenter. Hopper over gamle leirras. Baner vei gjennom palmer og bregnekratt med armer og bein. Ikke mye av vegetasjonen her som er opprinnelig. Furuene og tornekrattet stammer fra Europa, palmene og de store løvtrærne fra Afrika og mye av de andre buskevekstene er heller ikke opprinnelige. Et land nesten som kvinnfolka i Hollywood. Det meste er fiffa- og stæsja opp. Juks og illusjonsmakeri. Lite ekte og opprinnelig.
Grisen grynter og skriker. Hundene bjeffer. Det er langt ned i den dype bekkedalen.
Løvkronene på de høye trærne filtrere lyset. Bare dunkle grønne stråler slipper gjennom. Atmosfæren er som hentet ut av en scene i Aokalypse Nå. Heldigvis er det hverken slanger eller andre skumle ting her.
Kortpustede, ikke bare på grunn av løpeturen, når vi fram. Det tette løvtaket gir et spesielt grønnsvart lys over grunnfjellet, steinblokkene og vannet nede i bunnen av slukten. Det lukter våt grønske. Svaberget jeg står på er sleipt av grønske og fuktig mose. En lummer rå kveldstemning. I bunnen av kløften er det grønske på de uslepne steinene. Bekken er meteren bred, men bare noen desimeter dyp med stein og grunnfjell stikkende opp. Vannet er blitt mudderet og gjørmete av den ulike kampen. Der, i det pisslunkne vannet står grisen. En flokk hunder har bitt seg fast i benene, ører, kinn og nese. Den er helt fastlåst. Kraftig hundekjever holder den i et stålgrep. Bare to av hundene er våre. De andre må tilhøre andre jegere, men hvem?
De har bitt kraftig i armhulen og i hasene på den. De fremmede hundene har begynt å spise varmt kjøtt. Jeg får tribuneplass fra det sleipe svaberget over bekken. Jeff tar tak i halen og det ene frambenet og med et lett rykk legger han den kontrollert på siden, som en sau på slaktebenken. Den omlag 40 kilo tunge grisen har ikke en sjanse. Dens sakseaktige sylskarpe tenner, de fryktinngytende våpnene er desarmert i hundenes stålgrep. Jeff setter det ene benet over snyteskaftet på grisen, trår trynet mot marken og slipper halen. Først nå trekker han kniven som har hvilt i slira på korsryggen.
Kniven finner veien selv mellom to ribbein bak armhulen og når målet — hjertet. Jeff bommer litt. Det tar litt tid før grisen ligger helt stille og lydløs.
— Normalt blir de stille med en gang. Mulig at hundene hadde tygget så lenge på den var helt i sjokk; sier Jeff.
— Vil du ha noe av kjøttet? Den er ganske opptygget av bikkjene, og det blir et helvete å bære det opp gjennom bushen herfra. Snart er det forpult mørkt også og da vil jeg helst være på veien. Jungelnatta
Jeg vil gjerne ha med en del kjøtt videre på reisen for å drøye reisekassa mest mulig, og insisterer på å få med kjøtt.
Jeff vommer ut grisen og kutter den i to ved midjen. Blodig og stram i odøren er stykket han rekker meg. Det veier et femten, tyvetalls kilo. Det er en ung råna. —Jeg var litt uheldig med kniven. Det kom brunst på kjøttet; unnskylder Jeff.
Bikker det opp over nakken og med et lår over hver skulder bærer det oppover mot toppen og veien. Det mørkner fort. Bikkjene forsvant ut på nytt søk etter villsvin da Jeff stakk inn kniven, men hvor er de nå? Hvor kom de fremmede bikkjene fra? På vei opp blåser Jeff stadig i fløyta, men uten respons. Vi rekker nesten opp på skogsbilveien før det svart som i en sekk, heldigvis. I Australia byttes rollene når natta blir svart. Da er det de store villsvinene som er jegerne. Slik er det heldigvis ikke her.
Tilbake på veien blir vi møtt av et ektepar som er profesjonelle jegere. De er ansatt i skogforvaltningen og får grunnlønnen derfra. Hovedoppgaven er possum. I perioder med lave skinnpriser får de akkord for antall dyr de leverer. Nå er skinnprisene så gode at de ikke får noe. De lever godt av å selge possumskinn, hjorte- og villsvinkjøtt. Det var deres hunder som deltok på vår villsvinjakt. Vi blir stående å prate en stund. De hadde hverken sett eller fått noe i kveld, og hundene hadde de mistet ganske tidlig. De hørte til slutt losen, og forsto på lyden hva som skjedde.
Senere, når vi er kommer hjem til Jeff, forteller han mer om det statsansatte jaktende ekteparet; — De er gode folk, men de blir uglesett av en del jegere her. Hovedårsaken er nok at de tar ut en del bra hjort. Noe andre også kunne tenke seg å gjøre. Har du taket på å jakte, så hold kjeft om det! Avindsjuke og små bygder....... Er det slik opp hos dere på den andre siden av jorda også?
Litt senere kommer kompisen: — Joda, det var jeg som skjøt. Et kjempesvin. Gikk langs veien og lytet etter hundene, en stund etter at vi skiltes. Plutselig kommer denne svære rånåen opp på veien 40 meter foran meg. Det er over en meter opp til skulderen på ham. Er på vei over i bra fart. Sender av gårde et rask skudd. Ser hvordan kula kaster opp stein og grus i veien bak. Den har bare gått maksimalt et par tommer over grisehodet. Samtidig kommer en av hundene opp på veien fra motsatt side. Grisen går mot hunden og jager den vekk fra veien. Det hele skjer så fort og hunden er så nære grisen at jeg ikke har sjanse til å sende av gårde en oppfølger. Bikkjene satte etter, men den var jo blitt oppmerksom på meg, og stoppet aldri. Turister og lokale sjåfører
Jeff mangler en hund, kompisen en hund og ekteparet to hunder.
— Dette er ikke noen uvanlig foreteelse på villsvinjakt med løshund. En sjelden gang bruker vi like lang tid på å finne igjen hundene som på å jakte. Da blir det gjerne sene netter.
Vi leter en times tid langs skogsbilveien etter hundene, men reiser til slutt hjem igjen. De profesjonelle jegerne har lovet å stikke nedenom når de finner dem.
Jeg sitter klar med Winchester rifla i baksetet når vi kjører nedover de støvete bratte skogsbilveiene. Kammeret er tomt, men rørmagasinet under løpet er fult av mantelet hulspiss i 44 Magneum. Skulle det dukke opp en stor geitebukk med gilde horn i veikanten er jeg klar til å hoppe ut i samme øyeblikk bilen står stille. Men vertskapet hadde rett. Ingen geiter på veien nattetid.
Derimot moser vi noen possum med julene på firehjulstrekkeren. Det er omkring en million turister her hvert år. Med en befolkning på tre og en halv millioner blir turistene ganske synlige. På veien ser du lett om du har en turist foran deg. Turister prøver å unngå å kjøre over possums. Innfødte prøver. Possum er bare nattaktive og trekker gjerne ned på veien, når asfalten er varm og god. Det 70 millioner av dem, så det er nok å ta av.
En ganske spesiell jaktetikk sett med skandinaviske øyne, men som gjest i et fremmed land, er det klokt å respektere og akseptere etikk, moral, lover og regler slik de er der man kommer. Det gir en også noen tankevekkere om verdien av jaktetikk og jaktmoral og hvordan den virker på lover, regler og forvaltningen hjemme. Har du lyst å prøve deg?
Vi avslutter kvelden med en bedre middag, et varmt bad for å få vekk villsvinbrunst og blod og til slutt ned mellom rene kvite laken i en myk seng. De vet å ta vare på turister på New Zealand. Om du har lyst til å bli med Jeff på villsvinjakt med hundene eller på hjortejakt i et utilgjengelige områder, er det bare å ringe eller skrive Jakten er gratis, og guiding kommer på omlag $1.000,-. Det er omlag 5.000,- Nkr pr uke.
Jeff Roser
P.O.Box 1
Rd1
Kotamaori
Hawkes Bay
New Zealand
Tlf: 095 64 6 83 76 576
Foto: Jeff Roser &
Bildetekst
Bildene til Jeff Roser finner du i en egen konvolutt med bildetekst sammen med dem
1-14 Bikkjene har bitt seg fast i grisen. Jeff går ned og stikker kniven i hjertet på den.
Deretter kvesser han kniven med knivstålet og tar ut av den. Skulle han skyte i det
steinete bekkefaret, ville sjansen for at det gikk med noen hunder vært svært stor.
15-18 Forsidetegning på en bok om villsvinjakt. God illustrasjon på hvordan jakta på store
villsvin gjennomføres.
19 Kompisen til Jeff med den kladdsveiste Winchester -94. Det var nære på at han fikk en
skikkelig råna den kvelden.
20-23 Jeff Roser lever store deler av året av å jakte. Mye villsvin ettersom han har gode
hunder, men han diskriminerer ingen viltart. Til avliving av grisen bruker han det som
måtte være for hånde. Kniv, skrutrekker eller annet.
24-28 Tamt lite villsvin i en innhegning. Jeff kom over det på en jakt, tok det med hjem og
forer det nå sammen med ordinære tamme griser
29-30 På vei ut på jakt om ettermiddagen.
31-34 Det var langt, tungt og stapp mørkt å komme seg hjem. Derfor tok vi bare med
bakbarten på grisen.
35 Etter at frysemerking ble vanlig, har problemet med at jegerne stjeler hunder av
hverandre blitt mindre. Det er langt mellom gode villsvinhunder, og de som er bra er
verdifulle
ARK 2
1 Gjørmebadekaret i skogbunnen var nylig brukt av et villsvin. Det er fortsatt grumset
vann i karet og vått i sanden omkring. Slike plasser er sikre å poste på under smygjakt
etter villsvin.
2-6 Trofesamlingen til Jeff Roser er imponerende. Dette er bare det som henger i garasjen.
8 Bushen er tett, alt er uoversiktlig. Krever en helt spesiell lokalkjennskap og erfaring å
jakte effektivt i slikt biotoper. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
