| Arkiv artikkel fra den 21-03--1993 Utmaningen 92Del 3
JJs Utmaningen fortsetter. Da vi forlot Gunilla og Annica etter det første døgnet, var de inne en spennende fase. Annica hadde felt ei røy i de siste minutt med skytelys. Når hun skal tilbake til leiren, er det blitt mørkt og hun vet ikke lenger i hvilken retning hun skal gå for å finne tilbake. Gunilla har hatt uflaks med jakten, men fått opp mot to kilo ørret. Dessverre lyktes hunden å stjele halvparten av maten, så nå må Gunilla ha jaktlykke for å få nok næring til å gjennomføre Utmaningen.
Abbor, bjørneskit og tiurkjøtt
I forrige nummer sto Annica i den svarte skogsnatta med en ny skutt røy. Hun er våt, sliten, sulten og sårbeint og ikke minst er hun sterkt i tvil om hvordan hun skal komme tilbake til leiren og alt utstyret. Hun har kart, men når man er usikker på himmelretningene og den bekmørke høstnatta gjør at man ikke ser noen av omgivelsene, er ikke kartet til noen nytte. Kart og kompass kan være til stor hjelp, men det er bare tre dager siden Annica fikk et ti-minutters innføringskurs i bruk av kompass på kjøkkenbordet hjemme. Derfor føler hun seg langt fra trygg på at den lille plastbiten hun holder i hånda skal lede henne tilbake til leiren. Med lighteren får hun lys nok til å lese kartet og stille inn kompasset. Hun retter inn kompasset for å se hvilken vei det mener at hun skal gå. NEI! Det er helt motsatt retning av hvor hun mener leiren ligger. Skal hun stole på kompasset, den lille plastbiten i hun holder i hånden, eller skal hun stole på sin innebygde retningssans fra hundrevis av jaktdager og turer i skog og mark? Annica må gjøre et valg. Er det feil blir resultatet en kald og våt natt ute.
Hun kommer på en gammel frase som hun har hørt dusinvis av ganger i skogen, når de gamle gubbene har sittet rundt varmen og fortalt historier :"Stol alltid på kompasset!". Annica har aldri lagt noe større vekt på denne slitte frasen, men akkurat nå får den mening, og det er det som gjør at hun velger å stole på kompasset framfor sin egen retningssans.
Etter en halvtimes marsj hører hun sildring fra en bekk. Annica tok kompass kursen mot midten av det vannet som leiren hennes ligger ved, og bekker kommer jo ofte fra vann, så Annica går mot lyden. Etter en stund kommer hun til vannet, tar fram kartet og konstaterer at hun nesten helt sikkert er ved rett vann.
Kort etter er hun ved leiren. To skogsfugler, ferdig hogd ved, tørr sovepose og en velbygd gapa huk. Går det an å ha det bedre?
Dårlig spill i Las-Vegas
Gunilla våkner allerede klokken fem om morgenen. Før grålysningen kommer må hun må være på plass i Las-Vegas - en myr et par kilometer unna - der det var rikelig med skogsfugl tråkk. I noen deler av Skandinavia er det vanlig at tiuren spiller om høsten, andre steder ikke. I området der "Utmaningen " går for seg er det vanlig. Gunilla hopper over frokosten, hun har jo ingen, - bortsett fra fleskbiten da - , og mens det enda er bekmørkt går hun raskt til myra. Det er helt sikkert en skikkelig spille bule, mener Gunilla. Hun må være der før grålysningen og gå svært stille de siste par hundre metrene, for på høsten er de store fuglene langt mer sky enn om våren. Det ble bare 4-5 timers søvn på Gunilla i natt. Tilberedning av mat, tørking av klær og planlegging av neste dags marsj tar tid.
Det begynner å lysne, enda er alt bare grått. Gunilla ligger på en liten høyde 70 meter fra stedet der det var spor etter høstspill. Kikkertsiktet er montert på og en halvmantlet 222 ligger klar i løpet. Nå blir det skuddsjans innen halvannen time. Gunilla gambler på det, og hun føler seg temmelig sikker på at hun kommer til å få gevinst.
Halvannen time går, Gunilla er å blitt rå og kald. I takt med at drømmen om topp gevinsten svinner bort gir sola som er på vei opp himmelen et rødt skjær. Det er ikke så lavt skydekke som i går, det regner heller ikke, men det er forholdsvis varmt og en mellomting mellom tåke og dis ligger over skogen. Gunilla vet at det helst er på klare og kalde høstmorgener at tiuren spiller, men han kunne jo gjort et unntak. Får man by på en bit tiurkjøtt?
Annica sover lenge. Gårsdagen var tøff, og det var nære på at den ble mye tøffere enn hun hadde satt pris på. Utpå dagen får hun besøk av JJs medarbeider i leiren i skogen. I hånden holder Annica en kjele med kokt kjøtt. "Skal det være en bit tiurkjøtt ": smiler hun mot meg. Ved siden av henne henger røya. Den er enda ikke flådd. Jacko fikk så mye tiur kjøtt i går at han gravde ned den siste biten, sier Annica. Vi har i alle fall mat nok til resten av "Utmaningen". Det ble en sen kveld, i går. Vi tørket klær, lagde mat og nøt tilværelsen. Maken til villmarksliv! Hilmann får bjørnfrossa
Tilbake i leiren tar Gunilla en lang frokost rast. Hun begynner å bli tenksom. Det var liksom meningen det skulle bli resultater på denne myra, men helt dødt var det! Gunilla går tilbake til stedet der fleskbiten, ryggsekken og resten av utstyret ligger. Plukker litt bær og gir seg ut på en lang dags jakt. Gunilla vil la Hilmann søke i kanten av en stor myr omkranset av glissen skog. Slik kan hun best utnytte den stående fuglehundens egenskaper, som krever at du har øyekontakt med den hele tiden. I tett skog må hunden søke så nære, at fuglen ofte vil høre jegeren og da enten la være å trykke for hunden eller gå unna til fots. I åpne områder kan Hilmann søke mye lengre ut, og jakten blir følgelig mer effektiv.
Ved myra fanger en bjørk Gunillas interesse. De siste årene har Gunilla arrangert jaktreiser etter bjørn i Canada, og hun er den første kvinnelige jakt turisten som har felt bjørn der borte. Under jaktene har hun fått opplæring av indianerne i å spore og tyde sportegn etter bjørn. På bjørka foran henne er det et slikt sportegn. Gunilla husker godt hva indianeren sa: Når bamsen kvesser klørne, gjerne på bjørker, strekker han seg opp etter stammen. Hvor høyt opp han har nådd med tassene og laget klomerker på treet, gir deg en god indikasjon på hvor stor bamsen er. Denne bamsen hadde strukket seg to og en halv meter, så det er en voksen gosse som rår over denne marken.
Gunilla ser ytterligere tre slike bjørker med klomerker, og det vekker minner tilbake til bjørnejaktene i Canada. Hilmann lar seg tydeligvis ikke affisere av bjørnevitring. Han brukes til elgjakt, og andre steder brukes hans artsfeller til villsvinjakt, så det skal en del til før en vorster slutter å jakte.
På andre siden av myra får Gunilla øye på en svart flekk. Hun tar opp kikkertsiktet fra midjevesken, og gransker den. Så sannelig, på andre siden av myra 3-400 meter borte sitter en tiur i toppen av ei tørrfuru. Omgivelsen omkring den er glisne og det blir nærmere 2 kilometer å gå rundt myra for å komme innpå. Derfor vurderer Gunilla det til for mye arbeid og for liten sjanse til at hun vil kunne lykkes å komme innpå denne fuglen. Det er snart halvannet døgn siden hun har fått et skikkelig måltid mat, så det er klokt å disponere kreftene riktig. Det er fortsatt halvannet døgn igjen. Fleskebiten i sekken blir stadig tyngre.
På den ene siden av myra er det en odde besatt med svaberg, store klippe blokker og gamle furuer. Gunilla nærmer seg forsiktig. I rand soner mellom myr og slike tørre odder er det gjerne mye bær som både skogsfugl og rype vet å meske seg med. Med en håndbevegelse sendes Hilmann ut for å rundere og søke av odden. Den store muskuløse hann hunden gjør god fart.
Hilmann kommer utenfor synhåll på baksiden av odden. Gunilla skal til å blåse inn ham igjen, da han kommer til syne igjen i en voldsom fart. Med halen mellom bena kommer han pistrende og forsøker å gjemme seg bak knærne hennes. Deretter vil han helst opp på fanget. Alle musklene i kroppen er spent som en buestreng. Hilmann får litt trøst og oppmuntring før han med fornyet mot setter avgårde på nytt søk. Det morrer dypt i brystet på ham. Han skiftevis skjeller aggressivt og knurrer truende ut i skogen. Men så svikter motet igjen, som om luften går ut av ballongen, og han kommer i voldsom fart tilbake til husse. Det hele gjentar seg 2-3 ganger.
Gunilla står og ser seg om. Hva er det som kan skremme hunden så kraftig? Da får hun se det. 50 meter foran henne stiger det røk opp av gresset. Er det denne røyken som griper Hilmann hund med en slik redsel? Gunilla nærmer seg forsiktig.
Der framme ligger en stor blåsvart bjørneruke, som er så fersk og varm at det damper av den. Den veier sikkert 2 -3 kilo. Gunilla stikker en finger inn i ruka. Den er fortsatt kroppsvarm. Bjørnen la den fra seg her for ganske få minutter siden. Hilmann har trolig vært ganske nære den store bjørnen, som ikke har vist redsel for hunden, men i stedet skremt den. Dette området er kjent som Sveriges og kanskje Skandinavias bjørnetetteste området. Gunilla var ikke overrasket over å se sportegn etter bjørn, men å komme i så nær kontakt hadde hun ikke ventet. Bjørnen var trolig på odden for å spise bær. Skogsfugl og bjørn vistes ofte i samme biotoper. Heller abbor enn tiur
Annica og Jacko prøver seg på ny etter skogsfuglene men med lite hell. De har likevel nok mat. I stedet blir fiskestanga satt i arbeid, og i løpet av en liten time blir det 5-6 fine abborer. Noen koker hun, andre stekes på pinne over bålet. Skogsfugl kjøtt er fin mat, men Annica synes likevel at abboren er bedre. Skulle jeg fortsette på det her viset lenge, vil jeg nok prioritere fisket framfor jakten, sier Annica. Skogsfugl kjøtt blir trått og kraftig kost når man ikke har noe til. Det blir annerledes som søndagsmiddag når man har saus og grønsaker til. Annica blir i sin leir enda en natt, og jakter og fisker ut fra den. Siste sjanse!
Om Gunilla syntes det var en stor opplevelse å komme så nære innpå bjørn, syntes nok Hilmann Hund at det var for mye av det gode. Denne opprivende opplevelsene har satt en støkk i ham og nå går han ikke lengre vekk fra Gunilla enn 15-20 meter, en vanlig reaksjon på de fleste hunder som ikke er vant med bjørn. Det er naturligvis trivelig å ha en slik staselig hund som tur følge, men effektiv jakt blir det ikke. Det kjennes i kroppen at det har blitt dårlig med næring så langt. Særlig over myrene kjennes bena som sirup. Det blir et ork å løfte dem for hvert skritt. Gunilla tvinger seg til å tenke på noe annet og hever blikket for å lese Hilmann mest mulig eksakt. Bær og sopp er det blitt mye av. Det er mye smak og fin metthetsfølelse i sopp og bær, men lite næring. Næring i form av karbohydrater, proteiner og fett er nødvendig for å klare å gå langt, konsentrere seg om å skyte rett og ta riktige avgjørelser når situasjonen krever det. Gunilla vet at dette får hun lettest gjennom kjøtt, fisk og kornprodukter. Det begynner å lakke mot slutten av dagen, om halvannen time er det mørkt og det gjenstår enda et døgn av Utmaningen. At en fleskebit kan bli så tung.......
Hilmann begynner å gjøre noe større søk. Utslagene blir bedre. Har han noe i nesen, eller er det rovdyr skrekken som holder på å slippe taket. Det må ha vært det første, for nå har Hilmann fast stand. Gunilla skynder seg fram, men ikke raskere enn at det går stille for seg, Hilmann logrer ikke det aller minste med halen. Han er sikker og stiv i standen som en klippe. Gunilla kjenner kribling i magen, adrenalinet pumpes ut i blodet. Nesten to døgn uten et skikkelig måltid, og utsikter til enda et døgn uten mat gir en intens jakt -innlevelse. Svært få av våre dages jegere vil noen gang oppleve de følelser som jager gjennom Gunilla på vei fram mot Hilmann. Nu jaktes det for maten. Oppe på siden av Hilmann er øyekontakt og et nesten umerkelig nikk signalet til at Hilmann ruser fram 10 meter for å ta opp fuglen. Hilmann er like sulten som Gunilla, og han aner trolig intuitivt at om det skal bli mat, må han gjøre sitt ytterste. Gunilla smyger opp på siden av hunden enda engang. Øyekontakt, et svakt nikk, Hilmann ruser på ny fram 10 meter for å reise fuglen. Han kommer ikke mer en fem. Bak en tue satt den, en tiur. Jeg må ha den! Gunilla vet at akkurat nå er det bare en ting som gjelder. Skyt rett. Ett skudd - en sjanse.
Fuglen kommer seg opp av lyngen, store vinger, tung kropp, store krefter. Tiendedeler av sekund etter at ekkoet fra skuddet har kommet tilbake fra åsryggen, kommer et dumpt klask. For Gunilla og Hilmann kjennes det som et tordenskrall. I lyngen ligger en død tiur. MAT nok for resten av "Utmaningen". Nyter villmarka
Det blir en fin kveld for begge jegerne. De har rikelig med mat, både til seg selv og hundene. Været har blitt bra. Det har ikke regnet siden i går natt. De sitter foran hver sin leirild, med noen kilometers avstand, med blikket langt inne i de gule dansende tyri flammene. Fra en kjepp henger kaffekjelen og slikkes av ilden. På den tørre soveposen inne i gapahuken ligger hundene sammenrullet og sover. Av og til kommer det knurring eller et bjeff bak lukkede lepper, andre ganger puster de tungt. De gjenopplever kanskje jaktdagen i drømme, slik hunder ofte gjør. Annica tar fram olje flaska og pusse snora, pusser over løpet og setter inn våpnet med et tynt lag olje. Gunilla sitter og småsmiler mens hun minnes de siste dagers opplevelser og tenker på tiden som kommer. Man har ikke for mange slike kvelder i løpet av et liv. Siste biten
Siste dagen av Utmaningen åpenbarer seg som en ekte høstdag. Naturen viser hele spekteret av farger som forsterkes av sola og den klare luften som ble renset av uværet. Men nå har også løv fellingen kommet i gang. Da er skogsfuglene urolig og sitter sjelden for spetsen, eller trykker for den stående hunden. Gunilla finner flere fugler, men de går opp på alt for langt hold. Lange motbakker og stekende sol gjør at dagen blir tung. Annica har også et stykke å gå. Jacko får opp en tiur. Den kommer gjennom den tette skogen. Tiuren setter seg på en gren i skulderhøyde i andre enden av glenna og venter på hunden. Annica står helt stille - avstandan mellom dem er under 20 meter. Hadde hun hatt en hagle i hånda hadde saken vært avgjort, men rifla henger over sekken, og hun vil aldri klare å få tak i den uten at fuglen flyr. Det her hadde vært en sak for Gunilla tenker Annica. Etter 20 sekunder kommer Jacko og tiuren slår ut.
Annica kommer til veien og setter seg til å vente på JJ utsendte på avtalt sted. Jacko er fortsatt ute på søk. Uten varsel kommer ei røy ut fra skogen og slår seg opp i ei gran på andre siden av veien. Det kjører stendig biler på veien. Jacko kommer etter og skjeller fast høna. Annica har fortsatt en stor bit skogsfugl kjøtt i sekken, så hun går i stedet bort og kopler hunden. Resymé
Årets utmanere, Gunilla og Annica startet ut i det verst tenkelige været for en slik tur. Likevel gjennomførte de alle tre døgnene på en eksemplarisk måte. De forsørget både seg selv og hunden og lyktes å utnytte mange av de typer mat som er i skogen. Bær, sopp, fisk og fugl.
Det vanskelige i slike selvbergingsituasjoner er å finne fram til måter å skaffe seg næring på, der næringssøket ikke koster mer energi enn det som kommer ut av det. Det er eksempelvis lite lønt å bruker 20 kilojoule på å skyte en hare som gir 10 kilojoule. Jegerne klarte også å motstå fleskebiten som lå i sekken.
Gunilla fikk en tiur og 2 kilo ørret samt sopp og bær, mens Annica skaffet seg en tiur, ei røy, abbor og bær. Begge jegerne klarte strabasene på en utmerket måte til tross for at de har helt forskjellig jaktlig bakgrunn, helt forskjellige jakthunder, våpen og utstyr. Annica valgte å gå to lange dagsmarsj og jakte ut fra en hovedleir, mens Gunilla vandret på nomadevis. Ingen av jenten hadde hatt noe som helst problem med å fortsette enda en uke i skogen, og begge var i strålende humør. Både finnspets og vorster er raser som er skapt for jegere med jakt som levebrød. Vorsteren krever styring av jegeren, mens spetsen ordner det meste på egenhånd. I denne type terreng er trolig spetsen det sikreste valget. I tillegg krever den mindre mat.
Hvem vet, kanskje blir det en ny Utmaning en annen høst. JJ vil gjerne gi flere lesere muligheten til å oppleve villmarka i norra Jemtland når den er på sitt vakreste.
Utmanningen del 1 Utmanningen del 2 1-6. Naturbilder fra skog med og uten tåke.
7-8. Her har du fleskbiten din. Vi har latt den modnes i ryggsekken gjennom mange mil i villmarka, for vi fant nok mat på egenhånd sier Gunilla og Annica.
9-13. Som et minne fra Utmaningen -92 og opplevelsene i skogen fikk Annica og Gunilla hver sin kniv.
14-16. Annica har bygget seg en god leir, som hun bruker som base og jakter ut fra. Etter den første slitsomme og dramatiske dagen har hun nok mat og Annica kan hvile ut.
17. Flammene kjeler med Kaffelars, jaktlykken er god, soveposen tørr og det er rikelig med fisk, bær, sopp og vilt i markene.Kan man bedre ha det?
18. Jacko får spise seg mett på tiurkjøtt. Jakten har gitt rikelig med mat til både hund og jeger.
19,20. "Skal det være en bit tiur kjøtt"; sier Annica når JJs reporter kommer til leiren. Her er det rikelig med både mat og humør.
21,22. Om rifla skal skyte beint er det viktig å pusse og olje den jevnlig. Annica har med både pussenor, lapper og olje til skogs.
23,24. Jacko og Annica hadde gjerne tilbrakt enda noen dager i villmarka.
25. Gunilla og Hilmann hund var i kjempe humør etter en dag med både bjørnemøte og vellykket jakt. Leiren er enkel, og fyller lite i ryggsekken.
27. Hilmanns møte med bjørnen gjorde sterkt inntrykk på ham. Han har fått bjørnfrossa, og går ugjerne mer enn noen meter vekk fra Gunilla.
28,29. Gunilla kjenner det godt i kroppen at hun ikke har fått næringsrik mat på over halvannet døgn. I løpet av dagen må hun lykkes med jakten. Ellers blir det siste døgnet av vistelsen i villmarka svært tøff.
30-32. På slutten av den andre dagen fikk Gunilla en tiur. Aldri før har Gunilla jaktet så intenst, nå sto det om å få næring nok i kroppen for å komme gjennom skogen. En tiur er rikelig for både jeger og hund i mange dager.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
