| Arkiv artikkel fra den 27-02--1995 TIUR!Først er det bare i øst. Så sprer det seg lengre og lengre over himmelen. Den beksvarte nattehimmelen glir trinnløst fra helt svart til mer og mer blått. Det er som en leksjon i fargelære for grafikere. Nå ser vi horisonten lysner. Ingen angrefrist, ingen ankemulighet. Det går ubønnhørlig mot dag. Hundene i telte bare gryntet, skottet på oss med et halvt øye og rullet seg enda tettere sammen i nattekulda inne i tunnelteltet. Tullinger! De hadde ikke det minste i mot å bli igjen klokken halv fire om natten, selv om vi skramlet med børser og patroner. Halv fire er en ukristelig tid å stå opp på. Har aldri bekjent meg til noe trossamfunn eller livssyn, og skal aldri gjøre det. Likevel er det like ille hver gang. Tiuren i blå-timen
Frosten kryper gjennom hva det skal være. Vintersovepose, reinskinn og to tykke shetlandsgensere. Egentlig er det ikke deres skyld, for når kroppen fortsatt sover, produserer den ikke nevneverdig varme. Det er bare hjernen som er våken. Sånn, nå er det nok syting.
Det begynner å komme fram konturer på bakken. Den jadeblå himmelen gir furustammene, mose og furulegger et iskaldt blåskjær. Kan såvidt skimte haugen med kongler under kløfta i furustammen som flaggspetten har laget. Litt bortenfor en dunge bark under ei tørrfuru. Sikkert samme karen.
Nå er tiden inne. Skjer det ikke noe i dag, blir det i løpet av et kvarters tid. Vi er på spilljakt. Kanskje den eldste jaktformen i Norden, for tiuren er et enkelt bytte når den spiller. Våre forfedre løp tre skritt nærmere i det tiuren spilte klunken. Kanskje kom de så nære at de kunne spidde den med sine malmfuruspyd med flintspiss. I det tiuren slår klunken, er den helt i en annen verden og sanser ikke noe i vår. Noen tiurer og røyer får så mye boblende hormoner i blodet at de helt mister frykten for mennesker og kan plukkes med hendene. Lettvint mat for våre forfedre. Det var ekte jakt. Ikke som dagens romantiske forfengelige saker vi kaller jakt, men som egentlig bare er tidtrøyte og luksusaktivitet. Spilljakt
Mange tiurer ble sikkert berget av røya som ikke var fullt så innhyllet i elskovsrus og kåtskap. De så faren, tok til vingene og dasket borti gammeltiuren, så han tok til vettet. Om tiuren kommer i dag, kan han ikke reddes av røya, for høstspillet er mer å regne som en mimrestund for gamle gubber, som går å lengter til våren. Heller ikke blir tiuren så sanseløst brunstig på disse kalde morgenene. Om en halvtimes tid bikker sola de første nakne strålene over horisonten og da er det over for i dag.
Etter et titalls år med skogsfugljakt skal det litt til før spenningen får det til å krible i magen, bruse i ørene, adrenalin frigjøres i blodet og pulsen banker i tinningen. Kroppen, hylsteret som for noen øyeblikk siden var kald og utrivelig er med ett varm og på alerten.
Lyden av fjær som skraper og slår mot bar. Suset av store vinger som med slappe tak er på vei mot skogbunnen. Nå står han der, 25 til 30 meter foran oss. Urørlig som en marmorstatue. Hele fuglen er svart i det dunkle jadblå lyset. Himmelen speiler seg i øyet som glinser mot oss. Det skinner som fra troll og skrømt. Hogd i stein
En lyd, en bevegelse og den tar til vingene og er vekk. Vi sitter som limt fast til furuleggene. Den statueaktige fuglen forblir som hogd av stein. Det var der ute den skulle lande. Ute på den grønne våte myrpytten med halvveis tørket mudder hvor vi oppdaget sporene i går. Vi vet godt at tiuren spiller i skogen og ikke ute på myra, men vi tenkte ikke så langt. Nå er det tre kropper i helspenn. Så mye spenning i kroppen får du aldri, enten du har folkeparabolen med 15 kanaler eller en motorstyrt sak med over et halvt hundre Tv-kanaler. Går det tre minutter? 10 minutter? En halvtime? Aner ikke, for evnen til å oppleve tid forsvinner i slike situasjoner. Så plutselig forvandles statuen til noe av kjøtt og blod. Tiuren går et par skritt og stivner til igjen. Den har merket at noe er feil, men er ikke sikker. Sitter på bakken. Hagla ligger på bakken inntil låret, høyre hånden har krommet seg rundt kolbehalsen, men overkroppen er dekket av soveposen. De tykke genserne får en til å føle seg som Michelinmannen. Skal vi vente, eller bruke sjansen nå som han er innenfor haglehold? Kommer den til å gå et par skritt til, slik at vi får en furustamme mellom oss og kan lure hagla opp usett? Det er et sjakkspill. Hva gjør han, dersom jeg....... For tiuren er det ikke snakk om noe spill, men om selve livet.
Hvem som reagerte først, fant vi aldri ut. Kanskje var det en tanke og tre handlinger. Tiuren er stor og tung, når den letter ser det ut som hastigheten er lav, fordi fuglen er så stor. Det har berget mange svartfrakker. Hva som berget denne, skal være usagt. Sex uten kjærlighet
Tilbake i teltet ruller hundene seg over på siden og venter på duften av nykokte egg, stekt flesk, ferskt brød og appelsinjuice i et varmt telt. Vi er jo på ferie. Reinskinn, susing fra primusen, duften av nytrukket kaffe. Solen har kommet godt over horisonten og varmer gjennom teltduken. Etter frokost blir vi sittende stille en stund med blikket på uendelig. Det virker så fjernt, så uvirkelig. Kunne like gjerne vært en drøm — møtet med tiuren i blå-timen. Avslutningen av møtet ga en nummen smak i munnen. Var det egentlig nødvendig å skyte etter den? Egentlig var det jo derfor vi var der, men likevel var det helt feil. Det ble som sex uten kjærlighet, ga bare en flau ettersmak. Tid for hedonisme
Vi blir enige om hvert vårt jaktterreng. Passer på at det blir en elv og en åsrygg mellom oss som skjermer for lyden. Om den ene hunden får los, kommer den andre umiddelbart løpende for å være med på moroa. Finsk Spetser er sanne hedonister — livsnytere.
Finner en passende sti. Den er merket, men ikke befolket så tidlig på dagen. Vi har en fire kilometer lang transportetappe bort til området med småpytter og småmyrer. Det er her jeg liker å finne skogsfugl tidlig på høsten. Stella er en slik hund jeg i utgangspunktet ikke liker å jakte med. Går og ergrer meg og blir sur og gretten. Den første spetsen som kom i huset var egentlig ganske lik. En Finsk Spets skal søke. Det vil si fra den forsvinner ut av syne, til den blir synlig i igjen fire til 10 minutter senere. Søket skal foregå i galopp og hunden skal søker gjennom et område som er strekker seg 200 meter ut til høyre og venstre og omtrent 400 meter forover. Jobben som hundefører er å sørge for å gå i de områdene hvor det er fugl. Da skal hunden kunne finne 70-80% av fuglene og, avhengig av forhold hund og fører ikke er herre over, få los på 10 til 80% av fuglene. Du får typisk med deg en tredel av disse hjem at tæl a mor.
Men slik fungerer det ikke med Stella. Stella har sin egen løsning, og den kan man like eller la vær. Stella gjør likevel som hun selv vil. Nå traver hun rolig 20-30 meter foran meg på stien. Svinger av fem meter inn i skogen. Lukter på en furulegg. Hvem er det som har pisset her? Titter på en maurtue og ut på stien igjen, passerer meg og legger seg i rolig lunting et par dusin meter foran igjen. Møkkabikkje!
Men så. Stella løfter hodet kaster et blikk mot meg. Krummer rygger og jumper som ei komprimert Opelfjær i voldsom fart inn i skogen. Den som kjenner Stella, vet at nå er det å stå i ferdigstilling med hagla. Heldigvis er Stella redd bjørn og litt avmålt i forhold til store elgokser, for når hun fyrer til med en los så rask at det er vanskelig å skille de enkelte bjeffene fra hverandre, skjær det mye — og fort. Fiskestell
Losen står i ro. Hva er det nå da? Du vet aldri med denne hunden. En rask ansmygning et par hundre meter ned gjennom et villnis av et granplantefelt og vi står ved bredden av en elv, som i den tørre septembermåned er omgjort til en 30 cm dyp og fem meter bred bekk. Stella står ute med vann til under buken i en liten kulp og skjeller på en familie lakseender. Om det er fortsatt er igjen bekkerøye og bekkeørret i denne elva, vil de bli mat for denne familien i løpet av kort tid. Tar gamla først og ungene etterpå. Om du bare tar ut innvollene, flår og skjærer vekk alt kroppsfettet i løpet av et kvarters tid, er laksender snaddermat. Stella er henrykt. Dette er jakt.
Spetser som Stella var fattigmannshunden i Finland. De er bittesmå, veier ofte ikke over 10 kilo og trekker ikke store veksler på skrantne matbudsjett. Om disse små røde hedonistene får gå løse finner de dessuten mye mat på egenhånd. Ofte mat som mennesker gjerne betakker seg for.
Vel, vi har fått litt kjøtt i sekken, så den lettere holder fasongen og tusler opp på stien igjen. Nå vet du grunnen til at Stella forsatt kamperer med sin mor og meg. En makelig, målbevisst og effektiv hund. En skikkelig mathund, en hund, som dersom den tilhørte folk med trange kår alltid ville sørget for at de hadde mat på bordet. Hun tåler å jaktes med i det uendelige. Har magemål som få, og blir lett feit. Er alltid uviss på om vi går forbi mye vilt, som hun ikke får overvær på eller hører. Når Stella har vært i samme terreng som angivelige topphunder, står hun for like mye kjøtt som de andre. Langskuddet
En times tid senere er vi ute i området med småpytter og småmyrer. En del terassemyrer. Altså myrer med små skogholt mellom og litt høydeforskjell mellom myrene. Det er godt utpå dagen. Leste om en fyr som hadde barbert gråhundene sine på våren, slik at de hadde kort pels tidlig på jakta. Dermed var de ikke så plaget av varmen. Kanskje ikke noen dårlig løsning for spetser heller.
Om tiuren hører meg, sitter den sjelden for hunden. Det er en av grunnene til at spetsjakt er en ensom jaktform. Gå stille og sakte. La hunden gjøre jobben. Det er den som skal søke, finne fuglen, støkke den akkurat såpass at den blir forvirret og bare vinger opp i nærmeste tre for å se an situasjonen. Stella synes det er vel varmt. Lyngen er tørr og holder dårlig på tiurlukta. Hun kommer inn fra et av sine miniatyrsøk, og tråkker opp en tiur. Mest sannsynlig helt tilfeldig, men man vet jo aldri med Stella. Tiuren vinger over en inntørket liten pytt. Mot slutten av snøsmelting er det sikkert to, tre meter med vann her og våtmyr rundt. Nå er det bare inntørket leiere som danner fantasifulle oppsprukne jordflak. På den andre siden av den inntørkete pytten er et lite grunt tjern. På en odde i tjernet finner svartfrakken det for godt å se an situasjonen. Stella er i full fart mot den. Ofte flyr fuglen videre når hunden kommer bort å begynner og skjelle, særlig om den har mistanke om det er mennesker med i spillet. I dette tilfellet er det rimelig å tro den kan slike anelser. Vipper utbegge bena på Harris tofoten. Remington Varminter’en finner anlegg på nermeste lyngkledde stein. Er det lyng foran munningen? Nei, rent skuddfelt. Av med sikringen. Stella er nesten borte ved furua. Hun har senket farten og stoppet opp. Jeg rekker ikke å bli klar tidsnok. Gamle historier sier at den kvite flekken på vingeknoken er siktepunktet. Det er sikkert OK om du bruker diopter eller åpent sikte. Da trenger du noe å legge siktet mot, men det er egentlig for høyt til å være optimalt. Kikkertsikte setter en i stand til å sikte langt mer nøyaktig. Midt i svartfrakken, midt i massemiddelpunktet. 3 MAC
Det tynne hårkorset omkranset av 4 grove stolper kommer på rett plass. Når de første skallene når trommehinnen, er det nesten et sekund siden svartfrakken hørte dem. Avstanden er over 250 meter, og lyden bruker trekvart sekund hit. Puster ut, pulsen må under kontroll og konsentrasjonen spisses. Selv om børsa er god, må avtrekket likevel være topp. Den er et lite mål på denne avstanden. Avstandsbedømmelse er ikke så nøye, bare det er under 300 meter, og det er det. 22-250 med 3.6 grams kule rekker alltid fram i riktig høyde. Om lyden av Stella når meg langt senere enn vår nye venn, er det kanskje like greit for ham den andre veien. For han hørte aldri kula som slo inn litt under den kvite flekken på vingeknoken med en fart på mer enn tre MAC — tre ganger lydens hastighet.
Skuddet slo nok ikke inn helt som det skulle, for han slo ut vingene på vei ned. Memorerer hvilket tre han satt i og begynner å gå. Stella kommer meg i møte. Uberørt og uinteressert. Kommer fram til furua. Ikke en fjær, og Stella slentrer bare omkring. Leter systematisk i tre kvarter. Nei, ingenting. Hva er skjedd?
Holder på å gi opp. På en odde hundre meter nærmere finner vi til slutt tiuren. Hadde mistet furua av sikte på vei fram og tok feil tre. Slikt har skjedd før, og kommer nok til å skje igjen. Slik blir det når skuddholdet er langt. Kjøttødeleggelsen er for stor. Tiuren lå bare fem meter fra stammen, omkranset av en stor haug fjær. Trist å ødelegge et slikt fint trofé. En standardtiur på mellom 4,2 og 4,5 kilo, men likevel. På den andre siden hadde neppe en 7x33 klart å strekke seg så langt. Mår
Vi går mellom små hogstflater og hogstmoden skog. Skogen her var hogstmoden. Nå er den nok nådd opp i en alder hvor mye av veden er råtten. En storm eller kuling fra en uvanlig retning kommer nok til å legge ned mye av dette. En deilig følelse å gå på den irrgrønne mosen som kler skogbunnen. Noen steder er det små rydninger med fersk hareskit, lårhøyt gress og bregner.
Stella kommer med et par løse usikre bjeff, men så gradvis i løpet av et halvt minutt endrer den karakter som forteller at hun har fått øyekontakt. Alle tre sanser har verifisert jaktbart vilt.
— Denne skal være med ut av skogen!
Tar av reim og tofot. Alt for høye trær og kort skuddhold til å skyte med tofot eller reim her. Dessuten bråker det alt for mye her som avstanden til viltet blir så kort. Løfter opp fremre og bakre linsebeskytter. Heldigvis kan sluttstykket åpnes uten å behøve å avsikre våpnet på de nyere versjonene av Remington 700. Kontrollerer at det er en skarp patron i kammeret. Så begynner krypingen. På fire over alle åpne områder og som huket gange der det er trær som skygger for området hvor viltet er. De siste 60 meterne forseres på fire. Ikke for å unngå å bli sett, men fordi vilter identifiserer hvem som nærmer seg ut fra lyden av skrittene. Lyden av et menneske som kryper på fire er neppe i dens arkiv over farlige dyr. Kryper noen meter. Gransker treet med håndkikkerten et par minutter. Kryper tilbake. Inn fra en annen vinkel. Gransker enda noen minutter med kikkert. Nei, ingen skogsfugl. Reiser opp. Tar plass på en mosekledd stubbe og studerer den kvistrike grana en siste gang. Der ja, røpet av den gule flekken i brystet. En mår
Om svartfrakkjakt oftest er ulidelig spennende og krevende, levner ikke mårjakten rare sjansen eller heder for en fair fight til måren, der den sitter som en julekurv med godter høyt opp i treet. Sitter den inne i et hult tre, kan det være litt styr med å stresse den ut. Har med to båndjern av typen som brukes rundt trekasser til det formålet. Ellers går det greit å røyke den ut på vinterføre, når det ikke er skogbrannfare. Smalt forvaltningsperspektiv?
Det ble både svartfrakker og brunfugler på oss i dag. Til og med mår, ikke så vanlig så tidlig på høsten. Det må være mye mår i disse traktene.
— Svenskene har etter min mening litt mer ressursmessig gangsyn enn Miljøverndepartementet og Direktoratet for Naturforvaltning. Et av mange eksempler er at det er lovlig å jakte mår fra begynnelsen av september. Dermed kan vi beskatte mårstammen samtidig med at vi jakter skogsfugl. Senere er mårjakta forbeholdt de som gidder å holde på med fellinjer og fryse ute i vinternatta. Noen jakter jo mår på sporsnø eller med Finsk Spets, men beskatning å snakke om er det bare i svært små områder. Fleksibilitet i forvaltningen er også noe som mangler. Nå har vi hatt lite rev i mange år, slik at måren har hatt det bra, men kom det lempeligere bestemmelser for mårjakt da?
Det kveldes og om ikke lenge er det slutt på skytelyset. En knapp times tusletur på dunmyk mose i skogbunnen og på velholdte Svenske skogsbilveier før leiren dukker opp. Der venter bålet med høye slikkende tunger. Snart er det brent ned til en mindre glohaug, og steinbesetningen rundt er varmet opp for å holde kaffekjelen passe varm utover til de små timer. Den andre blå timen
Det begynner å rødme i vest. Sola lyser opp skyene fra undersiden og får dem til å se ut som forstende flammer fra bålet. Det er bokstavelig talt vindstille, selv ikke de halvveis gulnende løvene viser det minste tegn til bevegelse. Det er skumringstime-stillhet. En stillhet så intens at vi føler av vi kan høre klikkingen fra stjernen der de står å blinker ute i verdensrommet. En svak brusing fra et stryk fire, fem kilometer borte og knitringen fra bålet hver gang en tjæreklump i tyrien koker over. Flammenes farge blir stadig tudligere gulrøde. Samme farge som de små hedonistene som sover tilfredse og mette på soveposene i teltet. De drømmer livlig.
Det glødende kullet med sin lune, trygge, rød-oransje farge. Den kullsvarte kaffen i de bjørkekvite rikulekoppene. Skumringstimen, dagens andre blå time. Vi innhylles i stillhet, indre og ytre ro. Sitter urørlig med blikket på uendelig inn i flammene. Nyter å eksistere, det å leve, det å være til. Det går kanskje en halv time uten at vi veksler et ord. Noen sa en gang at det å kunne tie i lag, er et tegn på godt vennskap. Mørket kommer fort, selv om klokka bruker lang tid. Vi finner fram kjøtt, bacon, skiver poteter, ananas, epler og bananer. Trer det på lange rustfrie stålspidd som manøvreres med hjelp av kubber og steiner til passe avstand fra glørne i kanten av varmen. Vi sitter innhyllet i det svenske septembermørket, mens skygger og lys fra bålet danser over ansiktet. Det gule, vandrende lyset fra det sprakende tørrfurubålet, de usynlige varmestrålene, røyken som går rett opp uten å plage. Slike kvelder og morgener utgjør en alt for liten del av livet. Jakten, som vi kaller det er kanskje bare et påskudd for å dra ut og finne ro i sinnet?
|
Bok anmeldelse
Google Books |
