| Arkiv artikkel fra den 06-09--1993 Til skogs med hunden som lytter Jakt på storfugl og orrfugl.
Ellers
* Ekorn, mår, mink
* Elg
* Ender/gjess
* Støtende hund på rådyr og hare
* Apporterer
— Er lærenem og lærer fort og lett ting som hunden oppfatter som meningsfylt, men egner seg ikke alltid for "appell" i tradisjonell forstand.
— Innjaging av unghund.
— Hvordan jakten fungerer
— Lytte etter fuglen, stå en stund og lytte hvor fuglen slår inn.
— Ikke så utrolig effektivt.
— Fin, men masete selskap.
— Støkker ut fuglen, finner den igjen og får ny los.
— Individuelle evner til å finne fugl og få den til å sitte.
— Historisk rasestandard => reveliknende, kort kropp for større fart.
— Første rasebeskrivelse fra 1892.
— En finsk jeger som opplevde vinterkrigen ga følgende beskrive av en god finsk Spets: " En god treskjeller forsørger en seksbarnsfamile med mat under et brenne krig".
— Det finnes mye rart av spets. Kjøp ikke hvalper etter hunder som ikke kan vise til gode resultater på jaktprøve.
— Spetsen har lav halisingsterskel og vil alltid være "der det skjer" er som regel utålmodig og vil i ha "action".
— Ikke så effektiv som noen vil ha det til. Mindre kontakt og styring av hunden, mer intens spenning når det blir los, langt mellom vellykkede orrfuglskall, men oftere bra sjanser på tiur.
— De største spetsoppdretterne er i England, der den brukes som selskapshund.
— Det er i likhet med Norsk Elghund går rikelig med dårlige hunder. Spets er blitt en populær hund, og dessverre kan det forekomme de som spekulerer økonomisk i oppdrett og tar mindre hensyn til jaktegenskaper og eksteriør.
— Å gå med spets er ikke som å gå uten hund eller med stående hun etter rype. Her må man i størst mulig utstrekning prøve å komme så stille og anonymt fram som mulig.
— Finnene bruker spetsen til all slag jakt. Elg, hare, skogfugl, rev, ender, mår, mink, men ønsker man en virkelig god fuglehund og bra resultater på jaktprøve bør man holde seg til fugl. Ikke fordi hunden da blir mindre interessert i skogfugl, tvert imot blir jaktlysten bare sterkere og sterkere. Nei ulempen med en allroundhund er at du da bruker tid på andre arter enn du egentlig er ute etter.
— Det er mye magi, overtro og anekdoter forbundet med spetsjakten.
— Finskspetsen er en følsom hund som har en sterk egenvilje men også sarte og sære "følelser". Å tukte en spets hjelper sjelden mye. Den kan bøye seg for din vilje, men den gir seg aldri over. Noe særlig mer enn å riste hunden i nakkeskinnet virker som regel bare mot sin hensikt. Spets
Historie
Den tidligere jegeren hund på den skandinaviske halvøya var en mangesidig hund. Den var liten og lett i kroppen, slik at den kunne klare seg på lite mat når det bla karrige kår, og samtidig ha mot nok til å kunne avlede oppmerksomheten til selv det farligste og største viltet i skogen. Den skulle varsle at det kom folk til gården for å holde fantepakk unna og samtidig vakte på. Den skulle være i stan til å tilfredstille husbonden krav og tåle det harde arktisk klimaet, så vel som de magre omstendigheten som fangstmenn og bønder kunne kommer ut for under uår.
En gammel finsk jeger som opplevde vinterkrigen ga følgende karaktristik av en god finsk spets: "En god treskjeller forsørger en seksbarnsfamile med fuggel under en brennende krig".
Da den Finske Kennelklubben ble stiften i 1889 sto det på programmet å få klarlagt utbredelsen av den "Finske Skallande Fägelhunden".
Den første finske hundeutstilingen ble holdt i mai 1891 g der ble 4 "Finsk Skallande Fägelhundar" premierte. Den første rasebeskrivelsen ble utgitt i 1892. Da skulle hunden ha et langstrakt og reveliknende utseende.
I 1897 ble rasens navn endret til "Finsk Spets". Rasebeskrivelsen gjennomgikk store forandringer. Den ble justert i 1925, 1946 og 1964, men hovedtrekkene er fra 1897.
En finsk spets er nærmest kvadratisk. Høyden og lengden på hannhunden er 44-50 cm og tisper 39-45 cm. Hele hundens framtoning skal være livlig. Fargen er brunrød eller gulrød.
Skogsfugljakt med skjellende fulgehund i Norge kjenner vi fra vikingtiden. Fra nyere tid kjenner vi til et trekrus fra omkring 1650 på gården Graffer i Lom. Utskjæringen på dette kruset forteller om en hund som skjeller på fugl.
På syttenhundretallet innvandret finner til Norge med sine svibruk. De hadde med seg små livlige spisshunder som de brukte til småviltjakt. I grensetraktene rundt finnskogene kjenner vi til etterkommere av disse hundene helt inn i vårt århundre.
I boken Norges Natur bin IV, jakt i Norge, skrevet av Oberst Gregersen skildres en jaktopplevelse fra Nordmarka høsten 1855. Det jaktes skogsfugl med en liten livlig rødbrun spisshund, og det er nettopp denne type hund som 42 år senere får navnet Finsk Spets. På den tiden var det neppe mange stående fuglehunder i Norge.
I 1954 fikk Mathiesen på Mathiesen Bruk på Eidsvoll en omlag tre år gamle hannhunden "Soolti" i gave fra Helsingfors. Hunden var ferdig innjaget, men ga likevel ikke de helt store resultatene i de Norske skoger.
Interessen for skjellende fuglehund lå nærmest i dvale fram til midten av åttitallet. Årsaken kan være at den Norske skogsfuglebestanden har vært laber fra siste krig og fram til denne tiden. I 1985 ble en egen jakthundklubb for skjellende fuglehunder stiftet og i dag tror vi det er mellom 100 og 200 eksemplarer i Norge.
I Sverige er interessen for denne jaktformen langt større. Årsaken er sikkert at langt større områder er skogkledd her, og at kontaktene til Finland har vært langt bedre.
Barskogens stor hønsefugl, storfuglen er det viktigste viltet for spetsen, men også orrfuglen og jerpa kan sitte. De to sistnente er dessverre ofte for lette i baken til å sitte mer en noen sekunder eller et minutt.
Ettersom disse hønsefuglene er relativt storvokste er de ofte lete å oppdage for spetsen og ettersom de flyr relativt dårlig har hunden gjerne gode odds for å finne dem igjen i trærne selv ette at de har fløyet atskillige hundre meter.
Tidlig om høsten holder kullene seg sammen. Tre og busker har beskyttende løv og skogsfuglen beiter blåbær og tyttebær på bakken.
Dette er den beste tiden for jakt med finsk spets, når det er snakk om antall fugler. Hunden søker raskt, selvstendig og stille gjennom skogen. Med sin følsomme nes, skarpe syn og hørsel lokaliserer den fuglen på bakken.
Med rasket spretne sprang støkkes fuglen på vingene og ofte slår den inn i nærmest tre for å ta fredsforstyrreren i nærmere øyesyn.
Hunden melodiøse skjelling er lett å lokalisere ut til 4-500 meter under gode vær- og terrengforhold.
Har hunden funnet et kul begynner den gjerne å lose på den nærmeste eller mest synlige. Ofte er det gammelhøna som med sin iltre kakling tiltrekker seg spetsens oppmerksomhet.
Hunden ruser strak bort til fugletreet og øser i veg med skjellingen som ikke er aggressiv med men bestemt og melodiøs. Hunden står eller sitter med nesen og blikket festet på fuglen. Den opprullede halen logrer ivrig mens den sprudlende losen klinger gjennom barskogen.
Gjennom halsingen og sin tilstedeværelse fengsler hunden fuglens oppmerksomhet, derved kan jegeren smyge seg på skuddhold.
Gjennom å iaktta hundens plassering og følge blikket får jegeren hjelp til oppdage fuglen i treet og felle den med et velrettet skudd fra halen eller riflen.
Fuglene kan også sitte i trærne å beite. En dyktig og erfaren spets finne også disse. Den lokalisere fuglen på avføringen under treet, små lyder som fuglen er opphav til når den flytter seg på greina, gjennom kakling eller ved at den skjærer nebb, men synet og med sin usvikelige nese. Spetsen er kanskje den eneste jakthunden som bruker alle tre sanser for å finne fuglen i treet.
I granskogen som kler største delen av Østlandet må jegeren gjerne inn på 10-15 meter for å se fuglen. Selv på dette holdet blir jegeren ofte liggende lenge på mye med kikkerten for å få øye på fuglen. I disse terrengene har man lite nytte av rifle. Som regel er det kvist eller bar i veien. Det fører ofte til at kule skjener ut helt feil, og om den skulle treffe vil det lett føre til at det blir svært store sårskader. I slike terreng er det først og fremst hagle som er verktøyet. Først etter lauet er gått er rifle rett medisin. Senere på høsten setter fuglen seg høyere i treet og er lettere å få øye på lang avstand. Samtidig klarer også skogfuglen å bevokte et større område slik at de bli vanskeligere å nærme seg usett.
Områder med stor barskog er rifle rett redskap hele året. Spesielt i storvokst glissen furuskog er det vanskelig å komme på haglehold. Kombinasjonsvåpen er ofte en god løsning her. Jakt på annet vilt
Den røde spisshunden har gjennom tidene vist en spesiell interesse for mindre pelsvilt. Ekorn, røyskatt, mår, oter og nykomlingen villmink viser spetser stor iver i å stifte nærmere bekjentskap med. Med sin skarpe nese kan den lokalisere dyret inne i røtter, rotvelte eller inn blant store eller små steiner og gjennom kraftig skjelling leder den viltet til stedet.
Også grevling og nykommeren mårhund stiller spetsen med lynraske utfall og ilter aggressiv skjelling. Av og til finner også spetser med stor rovdyrskjerpe ungrever som den lykkes å hold i stålos inntil jegeren kommer på skuddhold.
Spetsens mangesidighet som en virkelig allviltshund kompletteres av den egenskaper under sjøfugljakt. Rundt sivkledde innsjøer tvinger den trykkende ender på vingene innenfor rekkevidde av jegerens hagle. En del spetser apporterer også endene fra vannet. Vannapport er ikke spetsens sterkeste side, men noen individer gjør det likevel når det først er felt noen fugler for dem.
Ikke alle spetser fungerer som støtende hund, men de fleste halser på ender som svømmer omkring på vannet. Ofte vil halsingen lokke fuglene på skuddhold av den smygende jegeren.
Til tross for at spetsens naturlige anlegg er styrt mot småviltjatk og spesielt hønsefuglene i skogen, har likevel mange spetser også glede av å gi hals mot elg. Det sies likevel at det er langt mellom spetser som kan konkurrere mot gråhunder, men noen ganske få blir virkelig gode. Jaktprøve
Finske Kennelklubben begynte også å verne om spetsens jaktegenskaper parallelt med dens eksteriør. Til spetsens hovedsakelige bruksfunksjon valgtes jakt på skogsfugl og de første jaktprøvene ble avholdt i 1897.
Jaktprøvereglene er utarbeidet sli at prøvene i størst mulig grad skal etterligne en reel jaktsituasjon. Slik et jaktprøven blitt et mål for hundens jaktegenskaper.
Den finske spetsen er jaktmessig ofte "bråmoden" og jaktfunkjsonene bygger til stor grad på instinkt.
Derfor er det vesentligste og viktigste i unghundens opplæring at den får røre seg så mye som mulig fritt ute i skogen. Bare på den måten får instinktene mulighet til å utvikle hunden i de naturlige jaktsituasjonene som oppstår når hunden får fuglekontakt alene.
Mange unghunder begynner å skjelle allerede ved første fuglekontakt. Det er viktig at jegeren går motvinds slik at hunden får vitring av fuglen før fuglen hører jegeren.
Bare praktisk øvelse med mange og forskjellige jaktsituasjoner gjør den unge hunden til en god treskjeller.
Den finske spetsen har funnet sin plass også utenfor Norden. New Zeeland, Australia, USA og Canada har tatt til seg den livlige røde spisshunden. I England er den Finske spetsen blitt svært populær og det finnes en rekke kenneler som har spesialisert seg på Finsk Spets. I den senere tid er også Nederland blitt en stor venn av spetsen. Utenfor den skandinavisk halvøyen blir spetsen brukt som selskapshund.
I Norge har spetsen etter hvert etablert seg og det antas å være mellom 300 og 500 individer i landet. Den har funnet seg en plass som en sikker og effektiv storfuglhund, men den vil neppe noen gang kunne ta opp konkurransen med de etablerte stående rasene. Kanskje heller et eksotiske supplement. Vår første tiur
Jeg ålte meg inn bak tua, holdt pusten og forsiktig, forsiktig lurte jeg opp øynene over lyngen. Tuki halset ivrig og melodiøst. Tiuren satt med halsen strukket nedover og gartet argt og intenst som en hissig gås.
Sakte lurte jeg hagla gjennom lyngen på siden av tua. Med hodet presset mot bakken la jeg meg bak våpenet. Fortsatt uten å se opp presset jeg begge avtrekkerne bakover slik at jeg kunne spenne hanene på munnladerhagla lydløst. Da sluttet Tuki å halse. Jeg hørte han løp mot meg i lyngen og kjente en kald snute og våt tunge i øret.
Hva hadde skjedde? Fuglen kunne umulig ha slått ut uten at jeg hadde hørt det. Jeg ble liggende urørlig mens Tuki boret nesen ned i lyngen for å slikke meg i ansiktet. Han tenkte vel at jeg hadde brukt så lang tid på å ale fram at han ville vekke meg opp slik at jeg kunne skynde meg å ta ned fuglen.
Like uforvarende som han var kommet satte han kursen tilbake og halset helt uanfektet videre.
Forsiktig lot jeg kinnet gli opp langs kolben. Tiuren satt på en gren 2 meter over hunden og gartet iltert ned. Holdet var 15 kanskje 20 meter. Jeg løftet pipa klar av lyngen, pekte mot den stolte fuglen og satte av skuddet. Munnladerhagler sier ikke pang men wroom, og da den illeluktende røyken seg mot meg og dekket alt, var jeg ikke sikker på om jeg hadde hørt et den dumpe lyden av en tung kropp mot lyngen. Jeg reiste meg og gikk ut av røyken.
Der framme som Tuki bøyd over den store svarte fuglen. Etter Storfugl
Skogsfuglebestanden er over store deler av Norge langt bedre enn på mange tiår. Grunneierlag og allmenninger åpner og utvider årlig for mer skogsfuglejakt.
Sett i forhold til skogarealene i landet vårt er det få som bruker noe særlig tid på skogsfugljakt. Det er også langt mellom fuglehundene som fungerer brukbart på skogsfugl.
Ser vi på fellingstatistikken for skogsfugl er det ikke vanskelig å slutte seg til forskernes påstand om at jakt på skogsfugl sjelden har nevneverdig innvirkning på bestanden.
Når det jaktes hardt i gode skogsfugleterreng skytes det oftest noe fug , men broroparten trekker seg ut av terrenget og sprer seg. Jakt på skogsfugl er så utfordrende at jegeren bomskyter og støkker vekk langt flere fugler enn han nedlegger.
Med trening, en slump erfaring og kunnskap kan du få mange fine jaktopplevelser i skogsfuglskogen. Hvor finner jeg fuglen
Når bakken er snødekket beiter skogsfuglen i trærne. Etter parringstiden trekker fuglen til sommerbeitet. Mellom vinterområdet og sommerområdet kan det være atskillige kilometer.
På sommeren skifter storfuglen fjær og for en tid kan den nesten ikke fly. Fjærfellinga er over i løpet av september. I denne perioden finner du ham ofte i tett skog med frodig undervegetasjon.
I perioder med varme og tørke oppsøker storfuglen gjerne svale fuktige plasser. Gjerne myrlendt gran- og lauvskog med sumpaktig frodig undervegetasjon. Her kan du se at han har "badet" i våt mose.
Utover i bærsessongen lever han til stor del av bær og gode bærområder kan være gode fugleområder.
Sommeren og vinterområdet er ofte ikke større enn 1-3 km² og innenfor de respektive områdene holder fuglen seg største delen av året.
Derfor kan du med fordel vandre i skogen før jakta og finne de områdene der storfuglkullene holder til.
Skogsfuglen beiter om formiddagen og ettermiddagen. Mange velger å jakte noen timer om formiddagen, ta fri mitt på dagen og jakte noen timer om ettermiddagen. Tidlig på sesongen er det gjerne for varmt for spetsen midt på dagen til at han den jakter effektivt. Lite vitring er det også når det er varmt og tørt, slik at du ikke oppnår annet enn å bruke opp hundens krefter.
Best jakttiden er ofte utpå ettermiddagen. Da har han beitet mye og akkurat som folk er han roligere og med samarbeidsom etter et godt mål mat.
Under og etter lauvfellinga begynner storfuglen å trekke mot vinterbeiteområdene. Unge fugler har ikke funnet noe !"vinterrevi " og du finner fugl i alle typer terreng.
Akkurat i lau virker det som skogsfuglen har maur i baken. Sjelden sitter den mer enn noen sekunder for de iltre skjellende røde hundene. Derfor er august og første del av september bra tid. Mest spennende jakt er det imidlertid fra oktober og så lenge hunden kommer fram i snøen. Sportegn
Om sommeren er det ikke lett å finne sportegn. Du kan se etter steder hvor orrfugl og storfugl "bader" grus eller oppsmuldret treverk. Det er gjerne gamle mauertuer, råtne stubber eller bare litt sand-jord som ligger lett tilgjengelig. Finner du jevnlig fjær og dun i slike badegroper får du en pekepinn på hvor fuglen holder til.
Derfor behøver ikke beitefuruer bety at det er fugl i området i jakttiden.
Jakt i November - Desember- Januar er kanskje den fineste tiden for spetsjakt. Det er ikke alltid så mye fugl å få som tidlig på høsten, men du finner fuglen i terreng som er gir spennende jakt og fine naturopplevelser.
Når snøen blir så dyp at storfuglen ikke lenger finner mat på bakken, går den over til nesten utelukkende å beite furubar, likevel er den en del på bakken og beiter på de som er å finne under rotvelte eller store trær med vide skjørt. På denne tiden trykker storfuglen godt både i trærne og på bakken. Jaktteknikk
Som spetseier hører en ofte utsagn som "pappa, pappa, se på reven der!", "Jøss, er det rev du har eller?", eller "Dænna dær lyt passe seg, sån itte blir skøtin i jakta".
Det er derfor gjerne lett å innbille ukjente at det er en "Sibirsk Rødrev" med opprullet hale, slik at denne ikke skal fryse fast i den kalde bakken.
For spetsen vekker gjerne oppsikt med sitt lystige og kvikke temperament.
Spetsen er etter hvert mer utbredt i Norge nå med en bestand på 300-500 individer. og etter hvert som skogsfuglbestanden er i frammarsj vil sikkert enda flere skaffe seg skjellende hund. Som navnet røper er det Finnenes Nasjonalhund, men den er ellers ganske lik vår Norske buhund på mange vis.
Spetsen er på langt nær så effektiv som mange hevder. I sammenligning med stående hunder er en god spets effektive i likhet med en god stående. Til orrfugl er stående hund å foretrekke fram for skjellende, i ungskog og småskog likeså, samt under lauvfellinga.
Spetsjakt krever ikke samme høye skyteferdighet som jakt med stående hund eller støkkjakt. Likevel er det ulidelig spennende. Å smyge seg inn på en skogsfugl som sitter med god utsikt over terrenget og bare distraheres litt av en reveliknende hund lykkes ikke for ofte, og gir en intens spenning.
Det er hunden som står for selve jakt. Det er den som finner fuglen og holder den i treet og i forne tider tilla man hunden magiske evner. Noen hunder var ( og er fortsatt) bedre til å trollbinde fuglen i treet.
Under jakten ser og høre du lite til hunden. Bare når fuglen er i rett posisjon og først da vises og høres hunden skogen.
Når hunden begynner å halse forholder jeg meg rolig et par minutter. Fugler som er utrygge på min lille finske venn slår gjerne ut innen et par minutter, og tro meg, det er de fleste!
Mens jeg venter på at fuglen skal bli tryggere på hunden, drar jeg hattebremmen ned i panna, feller ned øreklaffen og drar skjortekragen helt opp til ørene. Remmen tas av hagla, kikkerten gjøres klar og alt løst utstyr klegges igjen. Klok av skade merkes stedet med et par meter rødt bånd. Slik papirbånd som skogsarbeiderne bruker for å merke hogstflaten og utkjøringsveiene. Så begynner ansmygingen. Ser fuglen meg først er alt over før det egentlig har begynt. Hunden løper gjerne etter noen meter og blir borte noen minutter, men det er sjelden fuglen på ny vil sitte
Av og til lykkes jeg å lure meg innpå slik at jeg ser hunden og treet det halses på. Likevel er det sjelden man oppdager fuglen med en gang. Det er her kikkerten kommer inn.
Kjenner man hunden kan man ut fra halsingen konstatere om det er storfugl, orrfugl eller ekorn/mår.
Selv om min lille finske venn ser fuglen, har jeg flere ganger brukt 10-15 minutter med kikkerten før jeg har sett et hode eller et ben i baret. Det er ikke uvanlig at fuglen sitter på motsatt side av treet De er det å krabbe tilbake og starte på nytt fra en ny vinkel. Er fuglen først oppdet blir det gjerne skudd på 10-15-20 meter i barskog før layvet er gått. Derfor er også skadeskyting sjelden. Hunden står/sitter vanligvis å skjeller på samme side av treet som fuglen sitter. Det er gjerne en god pekepinn når det skal krabbes.
Noen fugler sitter som fastlimt i barken. Ved noen anledninger har jeg ikke klart å oppdag fuglen og har gått inn under treet til hunden og sparket i granleggen. Først da har fuglen kastet seg ut gjennom bar og kvist.
Los på tre det har vært , men ikke er fugl er ikke uvanlig. Såkalt falsk los.
Det kan tyde på at hunden stoler mer på luktesansen enn syn og hørsel. Ofte hører du på halsingen om hunden kan se fuglen eller ikke. Da blir det ofte at en er litt skjødesløs med ansmyugningen og av og til støkker fugl.'
I Finland brukes spetsen på nær sagt all slags vilt. Elg, ekorn, mår, mink oter og ender, men det på skogsfugl spetsen er overlegen. Vil du ha en best mulig skogsfuglhund, bør den lille finne kanskje ikke brukes på annet enn skogsfugl.
På den tiden gråverk (ekornskinn) var ettertraktet ble også spetsen brukt. Jegerne brukte lange stokker for å få ned ekornet. Interessen for den lille firbente konglespiseren har spetsen behold og noen spetseiere føler vel etter hvert at de er på fornavn med de forskjellige ekornene i sitt lokale jaktområde.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
