| Arkiv artikkel fra den 24-11--2000 STØKKHARE I NORDTradisjonell harejakt med hund står høyt i kurs i de sørnorske og trønderske skoger. Lenger nord er støkkjakt mye vanligere. På mange av øyene langs den nordnorske kysten er det satt ut hare. Ettersom øyene gjerne ligger et stykke fra fastlandet, og fjordene ikke fryser til, kunne ikke haren ha vandret dit ut ved egen hjelp. Harens erkefiende, reven, har ikke hatt mulighet for å komme etter, og dermed har ikke harene så mange fiendene på øyene – bortsett fra oss tobeinte.
Ørn og andre rovfugler kan nok hente seg en hare i ny og ne, men så velsignet som disse øyene er med gjemmesteder mellom steinurene, er det bare et fåtall harer som blir tatt av predatorer. Og de andre formerer seg som kaniner…  | <1: Felt hare i rød lyng>
En ”øyhare” er felt. (Foto: Lars H. Krempig)
|
TRYGG KVITHARE
Grunneierne på de viktigste hareøyene selger jaktkort for en rimelig penge, og kan ofte tilby losji i tillegg. For hvert vald tillates gjerne et begrenset antall geværer pr. dag.
På Landegode utenfor Bodø organiserte grunneierne seg, satte ut hare, og lot inntektene av jaktkortsalget gå til en rekke gode formål i bygda. I de beste hareårene på Landegode, midt på 80-tallet, ble det skutt tusenvis av harer i løpet av sesongen. Flere øyer på Helgeland, i Troms og Finnmark kunne by på lignende forekomster. Men harebestanden kan bli for stor. Overbeiting og sykdommer har gitt bestanden en knekk flere steder, men fremdeles kan du gjøre det svært bra på harejakt nordpå. Også på korte vinterdager, etter at sørvesten har fjernet snøen fra marka.
Du trenger ikke kikkert for å få øye på en snøhvit hare mot mørk bakgrunn. Mens rypene ofte er vanskelige å få på skuddhold når fjærdrakta er hvit og bakken fri for snø, virker det som om haren tror den er godt kamuflert. Vanligvis er den ikke mer sky enn når snøen dekker bakken.
En elgjeger som fikk se den kritthvite haren sitte og lyse som ei halogenlampe i lia, etter å ha trålet rundt hele dagen uten å se snurten av skogens konge, kunne prikke inn blyspissen i hodet på haren på 100 meters hold. Men du kommer ofte nær nok med hagla, hvis du bare lister deg fram og lager minst mulig støy. I det ulendte harelandskapet på øyene er det ille nok å drasse på dobbeltløperen i kaliber 12. Ei riflekule kan rikosjettere mellom steinene og være til stor fare for jaktkameratene.
Det kan lønne seg å samarbeide om jakta og dele utbyttet. Når haren støkkes, løper den vanligvis oppover i terrenget. Når to eller tre jakter i samme område, er det ofte en god strategi å gå på linje på et børseskudds avstand. Den som går øverst i lia, vil som regel få flest skuddsjanser. Ikke sjelden kan to få sjansen på den samme haren, som kommer som skutt ut av en katapult når den rømmer fra dagleiet eller overraskes på beiteplassen.
PRØV VINTERJAKT
Våt, fuktig snø kan være bra føre til harejakt. Ulempen er at den er glatt å gå på. Når den våte snøen fryser til, kan du bare glemme å jakte. Da hører haren deg på lang avstand, går under jorda eller stikker seg vekk mellom steinblokkene – lenge før du ser snurten av den. Hvit hare på bar mark gir støkkjegeren de beste mulighetene.
Min kameratgjeng var årvisst å finne på en av ”hareøyene” etter at harene hadde tatt vinterpelsen på. Mye slit og trasking i bratte, ulendte lier, i regn og snø, kan få selv den ivrigste jeger til å synes at denne jaktformen er kraftig oppskrytt. Men mange gode og morsomme opplevelser, samt en rekke herlige haremiddager, har vært rikelig lønn for strevet. De første årene lå vi i telt. Seinere fikk vi leid oss husrom.
Vårt favorittområde lå et godt stykke fra den bebodde delen av øya. Et enslig, fraflyttet hus var eneste bebyggelse vi kunne se etter en drøy marsj til den vesle dalen. Her var det frodig, med spredt blandingsskog og rikelig beite til harene. Og her var øya nesten fri for de evinnelige steinurene som du kan rote deg fullstendig fast i, hvis du er uheldig. Svært ofte var det her vi fikk se de fleste harene, og det manglet ikke på skuddsjanser. I løpet av en times tid hadde vi som regel mer enn nok i sekken. Da harebestanden var på sitt høyeste, hengte vi harene i trærne og plukket dem opp på hjemturen for å slippe å bære så mye.
Vinterdagene er korte, særlig i Nord-Norge. Mer enn én gang stampet vi oss hjemover i mørket etter ei vellykket harejakt – en ikke ufarlig øvelse i det lite turvennlige terrenget. Noen harejegere har også fått kraftige påminnelser om at man kan skade seg ille dersom fotfestet glipper i de ulendte fjellsidene. Da er det godt å ha med lommelykt, slik at du kan se hvor du setter foten.
| <2: Jeger med utsikt>
Harejakt ut mot havet byr på flotte naturopplevelser. (Foto: Lars H. Krempig) |
POPULÆR ØYJAKT
Rolvsøy, sør før Havøysund i Vest-Finnmark, er en av de mest kjente ”hareøyene” i nord. Etter utsettinger på sekstitallet vokste bestanden hemningsløst til slutten av åttitallet. Rekorden ble satt på denne tida: I løpet av en uke skjøt to mann 600 harer. Da sier det seg selv at bestanden er altfor stor.
Til sist ble vinterbeitet den begrensende faktoren, og mange harer sultet i hjel. Seinere har bestanden stabilisert seg, og det er i dag en bra stamme. Dyktige skyttere kan få gode resultater: I september 1995 skjøt tre mann 90 harer på en uke. Harene er imidlertid vesentlig mindre enn fastlandsharene, og praktisk talt alle har parasitter i fordøyelsessystemet. Disse er verken farlige eller skadelige, bare uappetittelige.
Det er en seiglivet myte at det er liten interesse for harejakt nordpå. Harejakt i snaufjellet på øyer og fastland er tvert imot en meget populær jaktform i Nord-Norge. Årlig kommer 400-500 jegere til Rolvsøy, og 60 jegere på en helg er ikke uvanlig de første jaktukene. Dyrene blir så stresset og støkt at jakta ikke er effektiv. Naturopplevelsen er heller ikke den samme. Men harejakta trenger slett ikke legges til starten av jakttida. Oktober/november er en bra periode, det samme gjelder den siste delen av jakttida; fra slutten av februar og ut i mars.
Det er nesten alltid rikelig med harer på ”hareøyene” i Nord-Norge. Likevel må du regne med dager med få eller ingen skuddsjanser. Det er nemlig ikke tilfeldig at det er snaufjell her, for her er det alltid vær. Uvær hvor du må gå krumbøyd mot vinden, og regnet trenger gjennom de mest oppskrytte regndresser. På slike dager sitter harene dypt inne i steinurene. Andre dager kan du skyte både 10 og 20 harer – hvis du treffer hver gang, har jernkondisjon og er kjent.
TO VÅPEN?
En båt er ofte god å ha under denne jakta, for veier er det dårlig med. Havkajakk er kanskje det beste hjelpemiddelet. Den gjør det mulig å komme i land nesten overalt, samtidig som du får plass til mye harekjøtt. En fin jaktform er å padle til en vik, jakte der noen timer, og deretter padle videre.
Støkkjakt er helt dominerende på ”hareøyene”. Bare om lag 10 prosent av jegerne jakter med hund. Harene holder til i huler i steinrøyser og under steinheller, og de utnytter sine fortrinn – de lange beina – maksimalt. Derfor er bratte områder alltid de beste. Jo brattere, jo bedre.
Flest skuddsjanser får du med hagle idet haren forlater dagleiet. Deretter vil de fleste harene sette seg opp noen sekunder for å få overblikk over situasjonen på mellom 50 og 200 meter. Da er det hendig med et rifleløp. Rifle/hagle er et alternativ. Ulempen er at du verken har ei fullgod hagle eller fullgod rifle. Noen tar med seg to våpen, og går med rifla på ryggen og hagla i hånda, men da bærer du fire-fem kilo tyngre. Det er gjerne snakk om å gå ei mil eller to på en jaktdag, og da merkes vekten av ei rifle godt. Til rifla bør du bruke helmantelammunisjon, og til hagla US nr. 4 til US nr. 7 (norsk 3-6).
|
Bok anmeldelse
Google Books |
