| Arkiv artikkel fra den 04-12--1996 Steinar Magnussen Seljakt og vinterrype lengst i øst Jegerportrett NordGreven av Jarfjord
Fra skillelinja mellom Norge og Russland i Grense Jakobselv og 25 kilometer vestover til Jarfjord finner du Steinar Magnussens rike. Her jaktes sel, fjellrype, lirrype, elg, hare, rev, mink, kråke og ravn. Etter at kommunens hjørnestensbedrift Syd Varanger ble avviklet 1. November -96 er næringsutøvelse knyttet til jakt og fangst en viktig del av familiens utkomme. Året i gjennom er Steinars båt en kjent profil ut gjennom hele hans grevskap. Ingen ferdes mer og kjenner disse områdene helt i periferien av Norge bedre en Steinar. Trolig er denne jegeren noe av det nærmeste du kan komme en yrkesjeger på fastlandsnorge.  | Steinar Magnussen |
Januarjakt på ishavet
Det har såvidt blitt skytelyst i begynnelsen av januar. Vi spiser et par brødskiver som skylles ned med et par kopper kaffe. Det friskner godt opp i kroppen. Det skal være minst 12 -15 grader før det frostrøyk over Jarfjorden, og det er det i dag. Det er lys fire, fem timer så langt mot nord i begynnelsen av januar.
Scooteren starter på tredje draget. Børse og bensin er surret fast på sleden. Steinar går i pelsklær som samboeren Wenche har sydd. Med pelsdyrfarm og fem selarter i sjøen er de selvforsynte med råmaterialer.
Etter tre kilometer gjennom kronglete bjørkeskog er vi framme på Kjerrisnes. Navnet forteller at her la østsamene igjen reinsleden når de skulle ut på sjøfiske.
— Strømmen er så sterk her at isen sjelden legger seg så langt ut, forteller Steinar mens har løsner surringene på scootersleden.
Den første flokken
Steinar speider utover sjøen samtidig med at han jobber med tauet. Naturfolk og gjennombarkede jegere gjør gjerne slik. De bruker enhver anledning til å la blikket søke etter vilt.
—DER!, utbryter Steinar, og i en og samme bevegelse slipper han taukveilen og griper etter rifla som henger skrått over ryggen jamsides med Remington pumpehagla. Vi blir stående urørlige begge to. Grønlandselene ser ikke særlig godt, men de er dyktige til å registrere bevegelser. Så lenge vi står helt i ro klarer de ikke å oppdage oss. Så dykker de under iskanten. En etter en.
— Det er nok en flokk på ti, femten stykker, selv om vi bare så seks åtte stykker nå, forklarer Steinar ivrig.
— De jakter småfisk mange hundre meter inne under fjordisen. De er typisk borte fem til ti minutter på hvert dykk før de kommer tilbake på samme sted for å puste.
Vi går nærmere iskanten. Finner et stort isflak som er presset på land av is og vind. Det gir godt anlegg for tofoten. Vi klargjør våpnene med et halvt øye mens vi speider intenst langs iskanten.
— Det er voksne dyr forklarer Steinar. De har den typiske svarte masken i ansiktet som de får i fire til seks års alderen når de blir kjønnsmodne. Fram til 15, 20 februar er de så feite at de flyter. Etter den tid synker de momentant. Sjansene for at du får deg en Russerkobbe, som vi kaller dem her,
er stor nå.
— Du får skyte først du. Byr det seg en anledning skal jeg komme med en rask oppfølger slik at vi får to. Dette er jammen meg den første flokken med voksne dyr denne sesongen. De årene det har vært mye Grønlandsel har de første kommet allerede i slutten av november og blitt til ut i juni.
Minuttene snirkler seg av gårde. Vi ligger klar bak hver vår Remington Varminter i 22-250. Med hjemmeladet ammunisjon holder den akkurat kravet til annslagsenergi. Steinar lovpriser Barnes kuler. Jeg holder meg til Nosler. Hver sin smak.
Det blir nesten ikke krusninger rundt den blågrå halsen med den sorte tegningen i ansiktet i det de første dyrene i flokken bryter havoverflaten knappe ti meter fra iskanten. Typisk størrelse, 120 til 160 kilo.
— Ta den lengst til høyre, visker Steinar
| Steinar i unge år som revejeger Foto: Steinar Magnussen
|
Som et bildekk i vannskorpa
Det vanskelige med seljakt er at du aldri vet om de er opp 5 sekunder eller 50 sekunder før de dykker igjen. I tillegg mangler du referanser for avstandsbedømmelse. En sel på 100 kilo har samme utseende som en på 180 kilo.
Et av fortrinnene med 22-250 er den minimale munningsbevegelsen. Gjennom siktet ser jeg innslaget og hvordan Grønlandssel glir sakte over på siden og blir liggende som et bildekk i vannskorpa med hodet og halen under vann. Jeg skotter over på Steinar: — Gikk det bra?
— Joda, den ligger helt inntil kanten, ikke god å se
Vi tusler bort, får båten på vannet og fester en huk i hver av dyrene og bukserer dem til land.
Med scooteren får vi dratt dem opp på scooterløypa.
Himmelen er klar, det er en kald trekk fra ishavet og minst et dusin minusgrader som holder på trenge gjennom det meste av klær.
— Nei, nå drar vi opp og får oss kaffe, foreslår Steinar.
Vi fester tautampene fra de to dyrene til scooteren og trekker dem etter oss tilbake som to pulker.
| Steinar i unge år med en tam fjellvåk. Foto: Steinar Magnussen
|
I 62 kom de først ringselene
Det er en større operasjon å få av seg alle klærne. Våpnene lar vi stå igjen på trappa. Ellers rimer og dogger de og blir ubrukelige for en stund. Kaffe og vafler gjør seg etter en tur på ishavet i januar.
— Jeg har jaktet sel i 34 år og skutt mer enn 1.000 dyr som vi har lyktes å berge, forteller Steinar, mens varmen sakte vender tilbake i kroppen. Om ikke lenge er ansiktet tint såpass at det er lettere å prate. Den varme kaffen gjør godt ned gjennom spiserøret. Vi er plassert i det Wenche kaller “muslimkroken” — lenestolene ved stuevinduet med utsikt over Jarfjorden og armlengdes avstand til en halvmeters stabel med båt-, våpen og jaktblad. Her er det kun de jaktinteresserte som slår seg ned — fortrinnsvis menn. Swarowski kikkerten står ved siden av kaffekoppen. Det kunne jo dukke opp en kobbe på isen…….
— Fram til for nylig har jeg skrevet dagbok med oversikt over alt jeg har skutt siden jeg begynte å jakte.
— I 1962 begynte jeg å jakte sel for alvor, forteller Steinar. Da var det invasjon med ringsel. Vi fikk 58 det året. Året etter hadde vi litt mer erfaring. Da ble det 132 dyr. Det var så mye sel at når vi kom fram til selen vi akkurat hadde skutt, brukte vi den som anlegg og når vi skulle skyte neste. På den tiden brukte vi utelukkende 22 magneum på isen og hagle fra båt.
Med så svak rifle måtte vi skyte på temmelig kort hold. Vi brukte kvit forsvinngsdrakt og lurte oss inn på 60 - 70 meter. Vi fikk opp til 25 kroner pr skinn. Det var mye penger i 1962.
Fra da av har seljakt vært min viktigste jaktform. Etterhvert har seljakten blitt prioritert framfor rypejakta, så de senere årene er det bare blitt et trettitalls ryper årlig.
| 25-26 Steinar i unge år på ringseljakt på fjordisen. Foto: Steinar Magnussen
|
Små raske patroner
— Vi erfarte etterhvert at 22 magnum hadde for kort rekkevidde. 1968 kjøpte jeg en 222. En Krico med 6x forstørrelse på siktet. Den har jeg enda. Har byttet til rustfritt løp, men ellers samme våpnet. På begynnelsen av -70 tallet kjøpte jeg en Japansk 3 til 12x. Behovet for større forstørrelse meldte seg snart. Å se godt er alfa og omega når du skal treffe små mål, poengterer Steinar ettertrykkelig.
— Du vet, vi fulgte jo med i amerikanske våpenblad. Det fikk jo konsekvenser, så på begynnelsen av -80 tallet fikk jeg bygd en rifle hos Børsemaker Ness på Elverum i kaliber 22-250. Den har SAKO låskasse og rustfritt Shilen løp, glassfiberskjefte og Leupold 6,5 til 20x40. Ikke mange som hadde så spesialiserte våpen i Nord Norge på den tiden. Et viktig argument for meg var at jeg ville ha et våpen som skulle være optimalt for å skyte ravn. Med dette våpnet har jeg også skutt flere hundre sel.
På sel bruker jeg 16 ganger forstørrelse og på kråke og ravn 20X. Slike sikter har snevert synsfelt, så det krever noe trening å finne viltet i siktet. I 1995 gikk jeg over til rustfritt. Kjøpte en Remington Varminter i rustfritt stål i samme kaliber. Har satt på en Leupold 6,5-20x50. Med 10 mm større lysåpning er det mulig å bruke den med 20 ganger forstørrelse til både predator- og seljakt.
| 27-28 Forskningsfangst og prøvetaking for marinbiologisk avdeling ved universitet i Oslo Foto: Steinar Magnussen
|
En nye æra for seljakt
Tidligere var det mest steinkobbe og havert i Varangerområdet, samt en storkobbe nå og da. Det var noe nytt i 1962 at ringselen kom i stort antall. I 1976 begynte de første Grønlandselene å komme til Varangerfjorden. Da kom det tusenvis på tusenvis med grønlandsel. Jeg hadde aldri sett en slik seltype før som svømte på rygg med magen opp og i flokker på hundrevis av dyr. Siden har Grønlandssel utgjort et årvisst innslag og vært en stor og nyttig jaktressurs. De senere år det imidlertid stadig blitt mindre av den, så spørsmålet er om den snart forsvinner igjen like brått som den kom?
Seljakt er en jaktform som bortsett fra det rent skytetekniske har svært lite til felles med noen annen jakform. Først og fremst må du være en god skytter, være sjøvant og vant med å ferdes i småbåt. I tillegg må du ha erfaring og kunnskap om de forskjellige selartene og hvordan de oppfører seg i forskjellige situasjoner. Det er ikke mange som har slik kompetanse i dag forteller Steinar.
| 29-30 Steinars første 22-250 med to rever skutt med kort mellomrom på åte. Foto: Steinar Magnussen
|
Nattejakt på isen
— I to år var jeg engasjert av universitetet i Oslo på vår og høstsesong. Forskerne sa jeg var den eneste som kunne levere sel med intakt mageinnhold. På det meste skjøt jeg 126 seler på en sesong som ble levert til forskerne på Blindern. Det ble omkring 40 havert, like mange grønlandsel og 10 til 15 ringsel og noen steinkobber og barteseler/storkobber.
Den kanskje mest spennende og artige jaktformen etter sel er nattejakt på isen. Når det er snø på isen legger grønlandsselen, ringselen og storkobben seg på isen for å hvile og sove. De bryr seg ikke om det er -25 grader. Spekket har tydeligvis rikelige isolasjonsevne. Jeg har opplevd å skyte adskillige dyr i samme flokken uten at de andre har jumpet i havet. Med 22-250 skyter jeg mest i halsen. Plasseres skuddet akkurat der hodet slutter, er det som å slå av en lysbryter. På nattejakt er det ofte vanskelig å få selen i silhuett, slik at du kan sikte tilstrekkelig nøyaktig.
| 31 Steinar har prøvd seg som jordmor. Denne levende havertungen ble forløst med keisersnitt fra en nyskutt havert.
|
Utnytter alt
— På selen utnytter vi absolutt alt. Av spekket lager vi spekkolje som selges til hundekjører og til folk som lager impregnering. Skinnet selger vi, eller syr klær og pelsluer av. Kjøttet selger vi til restauranter, private eller spiser selv. Resten maler vi opp og bruker som for i pelsdyrfarmen vår eller selger til hundekjørere. En del av skinnene er ikke brukbare på grunn av arr og skader etter slåsskamper i parringstiden. Særlig kan skinnet av Grønlandselhunnen være skadd etter parringstiden. Havertskinnene er også ofte fulle av arr og kutt. Haverten feller hårene utpå ettervinteren og våren. Da er skinnet ubrukelig
— Etter selinvasjonen jakter jeg mest Grønlandsel. Etter at det er ble slutt på de store selinvasjonene har årsfangstene variert mellom 30 og 80 dyr.
Elgjakt
— De siste 7-8 årene har jeg også vært med på elgjakt og skutt 5-6 dyr. Jakta er som regel gjort unna på et par tre dager, men noen ganger kan den strekke seg over et par uker, før vi finner fram til dyr med riktig alder og kjønn. Vi driver nesten utelukkende med smygjakt eller kombinasjonen av smygjakt og drivjakt.
| 32-33 Grønlandsel med fult utviklet foster i magen. En tydelig indikasjon på at Grønlandssel føder unger i Norge.
|
Omkring 100 ryper i året
— Ingen andre i min familie var jaktinteressert. Jeg er født og oppvokst her, og jakt har helt fra gutteårene hatt betydning i husholdningen. Jakta begynte med at vi lagde pil og bue av gamle ski som vi splittet opp. På pilene brukte vi måkefjær. Vi skjøt en mås, men det var det hele.
— Første kontakt med skytevåpen fikk jeg da Onkelen min kjøpte seg hagle. Jeg fikk låne den da jeg ble femten. Slik begynte vel egentlig jakta for min del, forteller Steinar.
— Som 16 åring begynte jeg å jakte rype. Første året ble det to ryper. Etter jakta kjøpte jeg min egen hagle. En enkeltløper med hane. Neste året ble det to ryper og to harer. Skutt med eget våpen.
Da jeg ble 18 kjøpte jeg en dobbeltløpet hagle og fikk 12 ryper den høsten. Fortsatt var det skyteferdighetene det skortet på. Først da jeg var 19 begynte jeg å få erfaring og trening i fluktskyting. 72 var fasiten den høsten. På den tiden med ladet jeg haglpatronene selv.
Året etter ble det 94 ryper og siden da her jeg holdt meg omkring 100 ryper pr år inntil seljakt ble den viktigste jaktformen. Da jeg ble tyve kjøpte jeg en Remington pumpe.
— Siden 1963 har jeg holdt meg til Remington pumper Den første hagla har jeg enda. Har skiftet løp noen ganger, skiftet til plastskjefte og kjøpt en pumpehagle til, men den gode gamle fra 1963 er fortsatt i drift. På det meste skjøt jeg 28 ryper og 3 harer på en jaktdag. En annen gang så jeg 72 ryper og fikk 13. På vinterjakt er 9 ryper det meste jeg har skutt på en dag. Det er korte dager da, så det blir likevel mye opplevelser under jaktdagen. På høsten er gjerne 10 til 15 ryper et vanlig dagsresultat.
Jeg hadde også en stående hund. Det var en blandingshund, men fungerte utmerket til mit bruk. På 35 år har jeg jaktet 8 år med hund. Min erfaring er at jeg får 30% mer rype med hund. Nå som jeg er blitt jeger og fangstmann på heltid blir det nok til at jeg skaffer en stående fuglehund igjen. Ett år jaktet jeg på vinteren også og da ble det 260 ryper som sesongresultat, men det var som sagt over 30 år siden.
| 34-35 Steinar jakter elg hver eneste år. De fleste år feller Steinar også elg. |
Fjellrype
Den småviltjakta jeg liker best er fjellrypejakt. Den begynner omkring 5 oktober når, fjellrypa blir kvit. De senere årene har jeg bare jaktet fjellrype og latt lirrype få være i fred. Det ser ut til at fjellrypebestanden holder seg stabil i motsetning til lirrypa som tydelig har gått tilbake de senere årene. Fjellrypa har sine faste plasser, og når du kommer inn i dens territorium får du ofte en kaklende overhøvling. Ofte skal du ha et skarpt blikk for å få øye på den der sitter halvveis skjult av en stein og en fjærdrakt som nesten går i ett med snøen.
Konkurrenter om matfatet
— I løpet av årene har jeg kunne betrakte naturens gang. Hvordan predatorene har økt i antall og endret det økologiske samspillet. Særlig er ravnen en dyktig predator som tømmer fuglefjellene for krykjeunger.
På det meste har jeg skutt 71 ravner på ett år. I løpet 5 år har jeg bokført 250 ravn. I tillegg blir det gjerne 20 til 25 kråker i året. Nesten uten unntak er de skutt med 22-250 på reveåte eller i nærheten av pelsdyrfarmen. Resultatet er at det lokalt er blitt litt mindre ravn, men over et større område har det hatt ubetydelig virkning. Ser det tydelig når jeg er og henter slakteavfall på reinslakteplassene. Der vrimler det av kråke og ravn. Den eneste jeg har sett som tar ravnunger er kongeørnen. Ellers ser det ikke ut til at ravnene mister unger. Skal vi kunne fortsette å drive småviltjakt med noen lunde jaktresultat og få beholde fuglefjell og en noenlunde intakt økologisk ballanse i av småvilt, må vi bli flinkere til å beskatte predatorene som ravn, kråke og mink avslutter Steinar.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
