| Arkiv artikkel fra den 17-02--1995 Stein Roger JohansenOvnen i lavvoen er svart. Bare svart. Forrige gang var den rød. Så rød at den var den sterkeste lyskildene i lavvoen Sterkere enn stearinlysene. Det er morgen nå. Trenger hverken glødende ovn eller flagrende lys. Morgenlyset som presser seg gjennom den grønne seilduken gir alt inne i det kjegleformede teltet et dunkelt grønnskjær. Det er tid for fyr i ovnen, kaffe og frokost. Om tre minutter ringer vekkerklokka. Det er 3 september og snart seks. Det er klart for en jaktdag med Stein Roger Johansen. Høstslakta reinskinn fra Mosjøen er ikke så tykke som vinterslakta fra Pasvik. Kjenner småsteinene gjennom dem. De er klissvåte på undersiden etter flere dager med regn. Men fortsatt varme og tørre på hårsiden. Reinskinn, ull og Gore Tex. De beste materialene for bekledning og utstyr til bruk så langt mot nord.
Fyller opp lavvovnen med halvrå ved. Skjenker på en drabelig dram lampeolje. Jukseskvetten får godgjøre seg litt. Voffen, St. Bernhardshundbjeffet av gass, olje og ved som nådeløst tar fyr, skramling i kaffekanner, brødfjøler og stekepanner. Lukten av kaffeposen som åpnes. Svensk røkt sideflesk som freser i panna. 4 finsk spetser som møysommelig strekker seg. Først framkroppen, så bakkroppen. Gjesper og ruller seg sammen igjen, men med et vaktsomt øye låst på stekepanna. Vi har jaktet mange dager nå, og hundene vet at vi har enda mange foran oss. De tar morgenen med stoisk ro.
Vekkerklokka fikk aldri sjansen til å utføre sin misjon i livet. Ser dradde ut i ansiktet. Det er tungt, men erkjennelsen om at det ikke er mange slike dager i året gjør at vi vil ha mest mulig jakt ut av dem. Matlysten er der, av erfaring passer man på å drikke litt mer enn én egentlig har lyst på. Dehydrering svekker årvåkenheten mer enn det meste.
—Det regnet ille i det utrolig flotte terrenget der vi var i går også. Nesten fugletomt. Ideelt for toppjakt. Men det ble da litt der og. Kjenner på meg at det blir fugl i dag og.
Tar en tur ut. Ser på vindretningen og en siste kikk på kartet over området vi skal jakte i. Joda, det stemmer bra. Nytt terreng hver dag
— Mye av utfordringen i denne jaktformen er å utfra kartet og terrenget jeg går i kunne forutse om og hvor det er fugl. Erfaring og kunnskap om hva, hvor og når fuglen beiter året i gjennom er hemmeligheten. Som hundefører er den viktigste biten å lede hunden inn i den riktige biotopen.
Vi laster inn i bilen. Det forbrukes store områder når to mann jakter med fire spetser. Hver dag kjører vi ut til et nytt område.
Miska har løpetid. Stein Roger er ikke særlig fornøyd. Det blir desto flere økter på Rang. Vi laster inn i Chevrolet Blazeren og kjører ut langs velholdte svenske skogsbilveier. Jeg blir satt av først. Vi avtaler å møtes ved omtrent ett tiden for å spise lunsj sammen og ta en strekk i lyngen ved bålet. Spetsjakt er en ensom jaktform. Etter hodet og ett bein
Klokka blir nærmere ett. Grei ordning å spise i lag og eventuelt flytte på seg om det skulle vise seg å være dårlige forhold.
Ut av skogen glir enn smal skikkelsen i beverskinnsvest. Utenpå Norrønasekken henger tre ungfugler.
— Fint terreng. Lit lav skog, men bra. Hvordan gikk med deg? Hørte et par tre smell. Ett av dem i fra din kant i alle fall. Ikke deg nei? Vel da må det være en del andre jegere her.
Han tar av seg sekken mens han prater. Stein Roger har prøvd seg fram til en spesiell måte å bære fuglene på, slik at de ikke skal daske når han går i skogen, og ikke miste dem i tett kratt.
—Om du henger dem etter hodet, kan du risikere å miste dem. Særlig ungfugl som er så møre i kjøttet. Med ene benet pluss hodet i viltløkka på sekken henger de også roligere; forteller Stein Roger, men legger han til; —De tar seg jo ikke særlig bra ut rent fotomessig.
Det blir stille en stund. Hundene ruller seg sammen foran hver sin sekk. Den voktes med livet om nødvendig. Vaktinnstinktet er grundig rotfestet hos dem. Om den ene hunden så mye som kaster et blikk mot den andre sekken, løftes leppene og avdekker elfenbenskvite hjørnetenner. Nører opp et lite bål i lag uten mele stort. Maten tas fram og brødskivene tygges omhyggelig
—Fant faktisk to kull i dag. På første kullet markerte Rang på gammelrøya som vanlig. Jeg var selvfølgelig slik at jeg så to kyllinger, men det ække aktuelt å skyte om han ikke markerer riktig. Krøp et godt stykke tilbake og inn fra en ny kant. Alltid skummelt om det er flere fugler der man kryper inn. Ofte kommer man under et tre med en fugl som hunden ikke markerer på og når den tar til vingene tar den med seg hele kullet. Det gikk bra denne gangen.
—Andre kontakten var grei skuring.
Tyrinyingen har tatt seg opp og varmer godt. Uansett hvor rått det er i skogen brenner alltid røttene fra uttørrede eller skogbrannskadde furuer. De inneholder enormt med tjære. Desverre blir det også mye sur røyk etter alt vannet og oljen. Tar fram litt kjøtt. Kaffelars i sotet kobber kommer over de slikkende oransje flammene. Det har lysnet. Sola varmer godt der vi ligger halvveis utstrakt med hver vår malmfuru som ryggstøtte.
—Rang ble nr to individuelt under Nordisk mesterskap for skjellende fuglehunder -94. Ikke så mange hunder kan vise til tilsvarende jaktprøvestatistikk hverken i Norge eller Sverige.
Noe mer om jaktlig kapasitet er det ikke å få ut av Saltdølen med Østfolddialekt. Blant jegere med bra hunder, som bruker mye tid på jakt, er ikke antall og mengde samtaleemne. Det kommer gjerne en historie om et tilfelle eller to som ga en spesiell opplevelse. Med så mange års jakterfaring er det ikke mulig å danne seg noe bilde om hvor effektiv jakten er eller hvor mye som bæres ut av skogen og fjellet. Egentlig er det ikke så viktig heller, for så lenge vi høster av overskuddet, kommer det nytt vilt hvert år.
—Spetsjakt, fjellrypejakt og gaupe er de tre høytidene i kalenderen min. Resten av livet innrettes etter det. Likevel jakter jeg alt annet i mellom høytidene. Er med på et elglag. Vi har en del dyr, og kjøtt får vi hvert år. År om annet er det også andre lag som har plass til én til, så det blir noen elgfall nå og da. Gaupejakt
Vannet har kokt opp. Den lettbygde jegeren ligger halvt utstrakt med nesten lukkede øyne og ryggen mot ei krokete furu. Inntil stammen står sekken. Spetsen ligger strategisk sammenrullet kloss inntil. Den vet å samle krefter når sjansen byr seg. Hadde det ikke vært for fuglerifla i 7x33 kunne de to like gjerne ha levd for hundre eller trehundre år siden.
Kaffevannet koker over. Det freser i bålet. Stein Roger støtter seg på den ene albuen mens han varlig løfter den sotete kjelen over på en stein og raust drysser på kaffe. Rører andektig med kaffepinnen. Den får trekke litt. Han setter øynene i meg:
—Jeg vil ikke at du skriver noe særlig om gaupejakta vår. En kompis av meg her i kommunen lot seg intervjue i lokalavisa om småviltjakt. Journalisten hadde kanskje ikke fult så mye snøring som han ønsket han hadde.
Det er alltid noen som synes dyra skal få være i fred. De har så pene øyne. De bør få ha et sted de kan få føle seg trygg, og slike ting. Greit nok det. Alle bør få ha sine meninger og bli tatt hensyn til. Det er plass til alle her nord. For kompisen min endte det i alle fall opp med at han fikk problemer jaktkort og jaktterreng. Kommunikasjonen i små samfunn strekker seg ofte lengre enn til ren informasjonsutveksling. Slikt har stor makt.
Som jeger på et lite sted må man ta hensyn til det.
— Stadig større deler av befolkningen misliker at vi høster av overskuddet av de store rovdyra. Vi så jo også hvordan det gikk etter at en jeger i Hedmark ble avbildet med 3 gauper i riksavisene. Den gangen var det på nippet at ikke den siste av de fire store rovdyra ble totalfredet.
Det blir stille en stund. Litt mer ved på bålet. Det var bare en liten glohaug igjen av det, men nå friskner det til igjen. Den siste kaffeskvetten blir broderlig delt. Mye grugg.
—Dæ ær dætta som koster; skyter jeg inn humoristisk for å lette opp den litt saktmodige stemningen. Rang sukker tungt og ruller seg tettere sammen med nesen under haletippen. Liksom for å filtrere lufta. Lady har lagt seg utenfor rekkevidde av den sure bålrøyken, men samtidig strategisk til med litt overhøyde slik at hun ikke går glipp av eventuelle godbiter. Fyller opp kjelen med friskt vann fra den regnstore bekken. Det er enda en slump kaffe igjen på den vierbarkede kaffeposen. Ryggen har igjen støtte mot furuleggen før Stein Roger fortsetter:
—Vi høster av overskuddet. En forvaltning helt i tråd med internasjonale overenskomster om biologisk mangfold. Er glad for at du ikke skriver så mye om gaupejakt, for opinionen og politiske pressgrupper bryr seg som regel mer om følelser enn saklige argumenter. En del av året arbeider jeg for fylkesmannen med taksering av vilt. Det er en trivelig jobb og gir muligheten til å være ute på en måte som mange har god grunn til å misunne meg. Alt skal føres i rapporter og skjemaer. Det gir god anledning til å få et nøkternt forholdt til ressursene vi jegere forvalter. Har også fått noen forespørsler fra forskere i andre deler av landet. Vi er ikke så mange som har omfattende felterfaring med vilt, spesielt ikke på gaupe. Russisk støver
— De fleste støvere jeg har vært borti har vært ganske myke. Få av dem egnet til jakt på de fire store. Hadde en Russisk støver en stund. Som fire måneders valp konfirmerte den Rang. Ikke mange hvalper i støverrasen som hadde opponert mot en etrig spets. Fikk så vidt prøvd den på jakt, men den hadde sterk grad av HD, så jeg måtte ta den før den ble to år. I løpet av den tiden viste den takter som virkelig imponerte. Det finnes hunder som er virkelig bra, men så langt er materialet vi har fått til Sverige og Norge vært mildt sagt variabelt. Ellers hadde jeg hatt en slik i dag. Russerne jakter alle de fire store rovdyra med denne støveren.. Kombinasjonen Russisk støver og laika er ikke noen dårlig løsning. Er på utkikk etter rovvilthund. Vi får se om jeg kommer over noe brukbart etterhvert og hvordan bestanden av de fire store utvikler seg.
Pølseapportøren — som vant kombinert prøve i unghundklassen
— De var litt forundret og hadde litt melkesyre i ansiktsmuskulaturen da jeg stilte opp på en kombinert prøve for stående fuglehund og vant på med en østsibirsk laika. Har holdt på med stående fuglehund siden jeg var 10-12 år. Før det kom spets i huset holdt jeg på med vorsteher, drever, strihåret dachs og breton. Lokalkjennskapen fra den perioden kommer godt med fortsatt. Når det ikke er gaupejakt om vinteren går mesteparten av tiden til fjellrypejakt.
Ble rett og slett lei. Litt av miljøet men også av jaktformen.
Følte behov for å gjøre noe helt annet. Østsibirske Laika er det — noe helt annet. Det kan jeg love deg. Med kunnskapene fra arbeid med stående hund kom jeg et stykke med Lynx. Han var lærevillig og likte appell og forskjellig øvelser. Hvor mange snobbete fuglehundfolk får hunden sin til å apportere røkte kjøttpølser? Den Østsibirske laikaen Lynx gjorde det. Mange har også problemer med vannapporten. For en laika er det en smal sak. Hører forresten at Russerne bruker laikaene mye til and og gås. Lynx mistet jeg som unghund. Han bare forsvant. Restene av ham dukket opp til slutt, men hva som skjedde får jeg nok aldri vite. En annen laika jeg hadde til låns kom over ei giftåte lagt ut for å ta jerv og gaupe. Den fikk en langsom og pinefull død og ble bare fire år.
Er fortsatt litt involvert i stående fuglehunder. Hjelper noen kompiser av og til og er med i fuglehundgruppa i JFF, men for egen del blir det skjellende fuglehund framover. Fra utmarka til restaurantbordet
For den som liker knagger, båser, klisjeer og fraser er diversearbeider og livskunstner kanskje det mest dekkende betegnelsen på 3 generasjons gaupejeger Stein Roger Johansen fra Saltdalen. Gaupejeger - en hedersbetegnelse i disse traktene. Du kommer til å forstå hvorfor dersom du prøver å følge et gaupespor i de trange stupbratte dalførene på Helgeland.
Jakt har vært den røde tråden opp gjennom åra. I lag med samboer Anita og datter Marielle har han bodd i Saltdalen, Råde i Østfold og nå i Mosjøen.
— Østlandet er rett og slett for trangt. Veier over alt og med sære grunneiere i hytt og vær.
Her i Mosjøen har jeg vært arbeidsleder på et lakserøykeri 3 år. Deretter to år som kokk på et cateringkjøkken. Nå holder jeg på for meg selv. Røyker laks til hotellene, er hos reineierne når de trenger en håndsrekning, og som nenvt noen jobber for Fylkesmannens miljøvernavdeling av og til.
Guiding og tilrettelegging
— Legger ned mye tid på bikkjer og ute i skogen. Holder så smått på med å guide turister på spetsjakt. Så langt har det ikke vært så mye av det, men etterhvert blir det vel mer. Kunne egentlig godt tenke meg å ha guiding og tilrettelegging av jakt og fiske som en del av levebrødet. Det er bra muligheter i Nordland og i tilgrensende områder. Chef møte i Børgefjell
— En del elgkjøtt omsettes hver høst. Av småvilt blir det aldri noe beløp å snakke om. Et av de årlige høydepunktene er vinterturen til Børgefjell i lag med en gjeng kokker. Vi bor på ei enkel koie. Jakter fjellrype om dagen og lager mat om kvelden. Dette med mat fra utmarka interesserer meg. Opp gjennom åra er det blitt litt erfaring i røyking av fisk. Livet sammen med reindriftsutøverne har gitt impulser. Sist høst var vi på et fjell inn mot Svenskegrensa for å samle en del tamrein. Det var litt skrint med bålmateriale, men vi fikk nok til et kaffekok. En spesiell art småvokst ris som vi fyrte med ga kjøttet vi stekte over glørne en helt unik aroma. Dette er en av ingrediensene som skal utvikles videre i røyking av kjøtt og fisk. Det er mye man kan holde på med i Helgeland, og dette med å foredle råvarer er en av syslene som kanskje vil ta opp enda mer av tiden min framover.
Mens jeg jobbet på lakserøykeriet fikk jeg god anledning til å røyke det forskjelligste. Hadde en artig opplevelse da de sendt meg ut på ei avsides øy utenfor Helgelandskysten. De hadde skaffet seg røykeri og skulle videreforedle en del av fisken lokalt. De var litt stive i maska i begynnelsen, da de fikk en langhåret ung fyr med Østfoldsdialekt som skulle lære dem å foredle fisk, men vi fant raskt tonen. Østfolding med lasso
Stein Roger kaster på en tyri pinne til. Tjæren i tyrien gjør at den brenner uansett hvor våt den en er, men tjæra gir også en feit tykk røyk, som nå forsterkes av at den i tillegg er rå. I det stille været skifter trekken stadig og vi flytter oss etterhvert som røyken skifter retning. Nå er vi på den andre runden rundt bålet.
En bit tørka reinkjøtt kommer opp av sekken.
— Reindrift fascinerer meg. Skulle jeg valgt yrkeskarriere en gang til hadde valget vært lett. Reinskara har en livsstil som virkelig appellerer til sånne som oss.
Har vært med reinskara som hjelpegutt noen år nå, og fått et glimt av næringa fra innsida. Det er fritt og utvungent, men samtidig strengt regulert av vår og høstflytting, samling, merking og slakting. Har lært litt etterhvert. Det hender at jeg får litt rare blikk når folk hører Østfolddialekt og samtidig ser en fyr som kaster fast rein med lasso i reingjerdet. Taigapapegøyer
Lavskriker. Ubekymrete små og tillitsfulle fugler med duse, men likevel klare og sterke fargetegninger. Kanskje er de temmet av tømmerhoggere som deler med seg av nistepakka. En av dem setter seg i et treet over oss. Sitter et halvt dusin sekunder før den gjør et par vingeslag over til neste. Kvitfisken i arktis går under betegnelsen den arktiske papegøye, så da kan vi vel kalle disse selskapssyke småskapningene for Taigaens papegøyer. De fire småfuglene småpludrer seg i mellom. Rang og Lady, som ellers ikke bryr seg om annet enn jaktbart vilt reiser seg rolig, traver bort og skjeller uengasjert et par bjeff. Så går de bort til oss. Borer øynene i Stein Roger og skjeller obstanasig, som om de vil si: Nå får dere se å komme dere på sulom. Her skal det jaktes
—Ja, de er vel ikke annet å gjøre enn å komme seg til skogs igjen, sier Stein Roger.
Vi slår vann på bålet. Det er fort gjort å pakke de asketiske ryggsekkene, og snart er vi oppslukt av brune stammer og mørkegrønt bar med desimeterlangt skjegglav.
—Det er bare det brune skjegglavet som er spiselig, men det er hverken særlig mye smak eller næring i det. I gamle dager brukte de som stivelse i matlagingen i stedet for potetmel.
Vi har bestemt oss for å slå følge for en gang skyld. En hund i bånd. Den andre søker. Slik veksler vi på med en times jakting på hver hund. Rang er ute på et lengre søk. Kanskje går han opp en lang tiurfot. Stein Roger sitter med den kvante lille spesialrifla for Spetsjakt i armkroken. 7x33
— Etter at spetsen kom i hus, bruker jeg bare rifle når jeg jakter i Sverige. Skyter kun fugl som hunden markerer riktig på, og aldri i flukt. Fra -97 kan vi vel jakte slik i Norge og. Det skrives og prøves mye å om kalibre, kuler og våpen til skogsfugljakt. Fikk tak i en rifle for et par år siden konstruert i Finsk Spetsens hjemland for denne jaktformen. 7x33 med rundnesede kuler tar ned alle slags svarte og brune fugler kontant og med jevn og minimale kjøttødeleggelse. Fatter ikke hvorfor sånne som deg prøver alle mulige og umulige løsninger for å få til noe halvveis brukbart av 222, 22-250, 243 osv. Finnene utviklet ypperlig medisin for femti år siden. Hva er vitsen med å gjøre dobbelt arbeid? Børsa er liten og lett og har flat kulebane ut til 150 meter. Det skal godt gjøres ikke å klare å komme inn på 150 meter av en spetslos.
Rang kommer til syne igjen. Han har vært borte i nesten 10 minutter. Vi hørte han kom med et “pratebjeff”, men han fikk ikke svar. Om hunden kjenner sterk lukt av fugl under et tre, men ikke klarer å lokalisere. Gir noen hunder et enkelt kontakt bjeff. En del storfugler svarer da kontant med ilter kakling eller knepping med nebbet. Det gjelder både tiur og røy. Etter et slikt gjensvar er det gjort. Fuglen er lokalisert og losen går sterk og klar.
Rang kobles og vi slipper Lady. 9 år en respektabel alder, men hun virker fortsatt. Vært med på mange titalls mårer og kjenner alle reglene i leken. Hun forhaster seg ikke, og søkene blir gjerne for lange. Både i tid og utstrekning. Første utslaget er bare på et par tre minutter. Hun vil liksom innom for å forsikre seg om hvilken retning vi går i. Deretter begynner den grundige gjennomsøkingen. Vi fortsetter et par hundre meter gjennom skogen, men to halvråtne vindfall ser innbydende ut, så vi avventer like gjerne her. Stein Roger er ikke ferdig med børsepraten:
— Til riflejakt ellers har jeg prøvd ut en del forskjellig. Har nylig bestilt ei ny rifle. En customsak i 6.5 mm Rem Mag. Fordelen med den er at den kan kamres i en kort låskasse og gir samme hastighet som 6.5-06. 6.5 kaliberet er skandinavisk, har et ypperlig utvalg kuler til alle arter skandinavisk vilt. Fra toppjakt på skogsfugl i Sverige til elg og de fire store. I terrenget i disse traktene med mye slukter og åpne fjellpartier kan det fort bli lange skudd, og da er det gunstig med noe som kan strekke seg et stykke. Fjellrype
Det begynner å regne og vinden rusker i trærne. Det skal mye til at spetsen klarer å lokalisere en fugl i sterk vind i denne ranke og høye granskogen, så neste gang Lady gjør oss en visitt kobler vi henne og setter kursen ned til Blazeren og hjem til lavvoen. Selv uten jukseskvett er det raskt en god lunk inne i det kjegleformete teltet. Bomullsduken er våt når vi tar på den, men det drypper ikke, så vi får ettervert tørket klær, foret bikkjer og godpratet med Miska og Stella som er litt avmålt i mottagelsen etter å ha tilbragt dagen i hundekassene i leiren. Det er deres tur i morgen. Slik skapes jegerenker
Igjen ligger vi på reinskinnene. De flakkende stearinlysene kaster et mystisk, nesten trolsk skjær over ansiktet til Stein Roger. Den dumpe lyden av tunge reindråper mot seilduken overdøves nesten av suset fra store furukroner. Slik settes rammen rundt jaktdagen med Stein Roger. Lukten av tjæreholdig skismurning, den siste elgbiffen fra fjorårets jakt som godgjøre seg i den svarte sydende jerngryta i lag med makaroni og løk. Det gule lyset får pelsen til spetsene til å glitre enda rødere og mer gyllent enn i dagslyset. Gode finskspetser har en avtale med troll og skrømt, ble det sagt i Finland i gamle dager. Under bjørkeraiene vi la mellom to lurvegraner henger det fjær og pels, nebb og klør, brune og svarte skulder ved skulder. Det er av slik dager jegerenkene blir til. Vi filosoferer hver om vårt i stillhet. Primusen koker opp litt tevann, våpnene pusses, en rift i buksa syes igjen, hundefor settes til bløt natta over. Av og til kommer hundene med noen rare lyder. De drømmer livlig. Dagene deres er spekket med opplevelser.
— Det er vanskelig å rangere jakt og jaktformer. Langt opp på lista kommer fjellrypejakta på vinteren. Den passer så fint inn mellom nyttår og gaupejakta. Når det begynner å lysne i slutten av januar starter turen med et par timers klatring i mørke og avsluttes med spennende utforkjøring i vinternatta. Med lys bare et par timer må du være opp på snaufjellet i grålysninga. Bruker gjerne 30.06 rifla med Lapua 123 grain helmantel. De lager et rent lite hull. Mange ler av meg når jeg forteller at jeg tar rype med 30.06. De tror rypa blir flådd. Rart at ikke flere er klar over at det er konstruksjonen av kula som bestemmer hvordan sårbalistikken blir. Er det turer i særlig bratt terreng eller lange turer med tung sekk, blir det gjerne en lettvektsrifle. Enten fuglerifla i 7 x 33 eller gammelrifla i 6,5x55 som er noe i mellomsjiktet.
Vi stapper litt mer ved i den grådige kjeften til lavvovnen og skjærer oss noen gode stykker røkt og tørket reinshjerte. Et av de kvite stearinlysene har krøpet helt ned i den brune flaska, og druknet med et iltert fres. Stein Roger bruker kniven på et nytt og lar det får arve plassen i Ringnesflaska, før han fortsetter;
— Et av mine opplevelsesmessige høydepunktene når det gjelder fjellrype hendte meg for et par år siden. Vi var vi på gaupejakt opp i en av dalene. Jeg var alene om å følge et spor mot tregrensa mens de andre satt på post. I en liten sidedal hadde fjellrypa trekt ned og satt i greinene på de knudrete fjellbjørkene oppover hele dalen. Nesten som kvite kuler på et juletre. Det må ha vært hundreder på hundreder med rype. Sikkert både fjell- og lirrype. En utrolig opplevelse. Det satt mye folk på post, og jeg hadde ikke med helmantel, så det ble med å beundre alt viltet.
—Fjellrypejakt er i regelen ikke akkurat matauk. Det handler mer om naturopplevelser, lange skiturer og klatring. Noen ganger hadde det vært kjekt med isbrodder i sekken, men hittils har det gått bra. Har opplevd å bli tatt av noen små snøras og ført noen meter nedover, men aldri blitt skadd. Dagene er korte. Ikke så mange timer effektiv jakt. Utbyttet er sjelden mer enn til en middag. Likevel er det en del av disse minnene som sitter lengst inne.
Det har sluttet å blåse. Regnet er gått over til nesten lydløs yr mot teltduken. Lady snorker, slik gamle damer har for vane. Rang sukker tungt. Stella snur seg før hun utstøter noe mellom et sukk og et stønn nede på enden av reinskinnet. At det ikke er nattero å få! Vi stiller klokka på seks. 5½ timer søvn for holde. En ny jaktdag har begynt for Stein Roger.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
