Sover bjørnen ?

Åtte jaktdager på snaue 3 uker uten en eneste skogsfugl med hjem. Går for anledningen med skaller av reinskinn. Samens svar på indianernes mokasiner. De er stillere i snøen, men utrivelig glatte på blokkmark med store is - og snødekte kampesteiner. Både spetsen Lady og jeg begynner å bli godt fornøgd av hele greia der vi går gjennom Taiga-urskogen i Pasvik. Førsteklasses skogfuglterreng, beste skogsfuglåret på mange år. Tar ut fugl nå og da, men aldri noen som vil ned i sekken. Skjøt til og med bom på ei røy som satt for hunden. Om en halvtime er det mørkt. Dagene er korte i N.Norge i slutten av November. Mørkt klokka halv to. Er ikke en gang helt sikker på hvor jeg er. Går forbi noe rotvelter og karer meg opp en bratt bakke. Det er slitsomt. Skaller er ikke beregnet på vanskelig terreng, men de er varme, stille og lette under en dag som denne.

Den 7 år gamle finskspetsen Lady begynner å skjelle mot rotveltet i begynnelsen av bakken som jeg nettopp møysommelig har karet meg opp. Det er rovvilt skjellingen hennes. Ikke den glade og melodiøse bjeffingen som kjennetegner skogsfugllosen. Nei, aggressiv rovvilt gneldring med en snert av knurring i slutten av hvert bjeff. Hun tørr ikke krype innunder rotvelten slik hun hadde gjort om det hadde vært mår, mink eller røyskatt der, men går i en halvsirkel rundt den skrått hengende blandingen av røtter og torv mens hun hele tiden loser. Dette er i skumringstimen, selv om klokka bare er såvidt over ett. Ikke noen spor å se som fører inn i mørket under rota. Bør vel gå ned å se hva det er. Sklir ned bakken og kommer bort til henne. Lady får mer selvtillit og blir fastere i losen.
Jeg går rundt rotvelta. Nei, ingen spor som fører inn. Sikkert halvannen uke siden det har snødd. Spor skulle det vært. Prøver å oppmuntre henne til å krype inn i mørkeret under velta, men nei det vil hun ikke. Nøyer seg med å sta en halvmeter unna. Prøver å se inn, men ser bare noe lyst treverk inne i skyggen. Synes Lady puster litt tungt når hun trekker pusten mellom bjeffene, hun er vel sliten, men tenker ikke mer over det. Går på nytt på baksiden av rotvelta. Der er det grunnfjell helt opp i dagen, så det er neppe noen hule der.

Skulle hatt med en lykt. Jovisst ja, jeg har jo både lommelykt og lighter i lomma. Har akkurat så vidt begynt å venne meg til at det igjen er mørketid i nord og at slik utstyr hører med på tur.
Tar den opp, fokuserer strålen og lyser inn i mørket under stubben. Om en halvtime er det helt mørk. Der inne ligger et elg skinn. Pussig, det er litt lyst og brunlig for å være elg. Strålen går videre ned i skyggen. Den kommer til et loddent og kort øre som beveger seg opp og ned i takt med åndedrettet som jeg nettopp tilskrev Lady, hunden min. Av og til går det skjelvinger gjennom kroppen inne i fellen. Som om den jobber med å prøve å våkne, men sover tungt. Knasingen i snøen når jeg beveger meg får øret til å bevege seg og hodet løftes litt. Omtrent som på en hund som sover tungt i et rom med aktivitet. Halvannen meter foran bena mine og trekvartmeter foran finskspetsen som loser med over 100 bjeff i minuttet ligger i bjørn i vintersøvn!
Hiet er bare en rotvelte på fire ganger halvannen meter som luter 30 grader fremover. Om det blåser litt mens det snør eller regner, vil det sette seg rett i pelsen på bjørnen. Om en flokk ulver kommer over ham slik han ligger, blir han ett lett bytte. Mest fascinerende er det hvor god pels og god fysikk en slik bjørn må ha. Termometeret nærmer seg jo tross alt tyve kuldegrader og for bare halvannen uke siden var det godt under 30.
Han begynner å bevege seg. Åndedrettet er litt for raskt til at han er i skikkelig dyp søvn, tror jeg. Spetslosen holder kanskje på å vekke ham opp. Jeg tar med Lady og klyver for andre gang opp den bratte skråningen. Når jeg er neste oppe tar Lady opp ei røy. Røya setter seg i ei furu på kanten av brinken bare 50 meter fra den sovende bjørnen, en taktfast og melodiøs los klinger over skogen. Helt forskjellig fra den som nettopp runget gjennom skogen i bunnen av skråningen noen titalls meter unna. Endelig, etter alle disse jaktdagen har vi en god sjanse til fugl, men det er viktigere å ikke skremme ut bjørnen, så jeg går raskt bort til treet og støkker ut fuglen.
Kursen settes tilbake til bilen. Det er enda en times marsj før vi er ved den. En kilometer senere tar finsk spetsen opp enda ei røy. Det ble fugl i dag. I morgen skal vi fotografere.
Med kamera
Ikke fritt for at det er en litt pirrende kribling i kroppen på veg til bjørnehiet neste morgen. Det er gunstig at han ikke blir vekket. For det første er det brudd på viltloven som sier at dyrene skal få være i fred, dessuten kan det hende han er morgen gretten, og en bjørn kan endre radikalt på en skarve fotografs helsestatus. Fort går det og. Har friskt i minne at en fisker ble drept av bjørn i Pasvik for bare for 3 uker siden. Hunden hans vekket opp en sovende bjørn. Det var noen ganske få mil herfra! Han døde av skadene på vei til sykehuset. Det var visstnok på Russisk side av Pasvikelva, men bjørnene her er vel neppe mer hensynsfulle.
Etter en times marsj i ankel dyp snø står jeg på brinken og ser ned på rotvelta som huser en sovende bjørn. Ingen spor ut. Han ligger der enda!
Jeg trekker meg forsiktig tilbake og pakker fotoutstyret ut av sekken. Gjør klar kamera med blitz. Går forsiktig fram til rotvelta. Stopper av og til for å få et oversiktsbilde. På halvannen meters avstand er det nære nok. Noen bilder med blitz. Noen uten. Når sneen kraser under skallene beveger ørene seg. Vintersøvnen kan ikke være så veldig dyp. Er lyden høy heves hodet 5 cm. Jeg står helt stille noen minutter, så synker det ned igjen. Kroppen har sluttet å skjelve nå. Den puster rolig, jeg går stille tilbake til stedet der resten av utstyret ligger. Monterer kamera med blitz på stativet og taper fast en stor batteri pakke slik at det skal bli nok strøm til blitzen, nå som det er 20 kuldegrader. Taper også fast en 100 meter lang fjernutløser ledning. Skal prøve å gå på andre siden av hiet og fotografer bjørnen i forgrunnen mens jeg sitter på siden litt bak. En sak med både menneske og bjørn på samme bilde hadde vært artig.
Framme, halvannen meter fra bjørnen under rotvelten blir jeg overrasket. Har den våknet og snudd seg? Alt som er synlig nå er bare knapt en halv kvadratmeter med pels. Jeg flytter stativet litt nærmere. Det må ganske nære ettersom jeg bruker 24 mm videvinkel for å få med både meg og bjørnen. Da rykker de til i den brune fellen. Den stivner liksom. Det ser ut til at den holder på å våkne. Når den ikke brydde seg om spetslosen i går, kan den neppe være særlig sjenert av min fotografering i dag. Den sover nok ikke spesielt dypt, men hunder reagerer jo ofte på lyder selv når de sover tungt, så jeg blir bare enda mer stille og forsiktig.
Ut fra størrelsen på bjørnefellen som stikker fram og øret kan det ikke være noen stor bjørn. Kanskje 50-80 kilo. Trolig en ung bjørn som er jaget unna moren i sommer. Skulle den våkne, har den neppe så altfor mye selvtillit og trolig er den også svært treg etter den dvaleliknende søvnen. Etterhvert ser jeg øret igjen. Den har kanskje bare snudd seg litt over på siden i søvnen. Blir ferdig med siste innstillingen av kamera og skal til å strekke ut fjernutløser kabelen. Da begynner den å bevege seg igjen. Beveger seg mer enn noen gang. Bjørnen holder på å våkne!
Det andre øret kommer til syne. Bevegelsene er svært trege, går nermest i slow motion. Første rettes hodet opp. Jeg står mindre enn to meter unna. Legger merke til avstanden mellom de små ørene. Dette er ingen ung bjørn som er jaget vekk av mora nylig. Det er i alle fall en og en halv håndsbredd mellom ørene. Bjørnen er voksen og har gravd seg en ganske dyp grop. Sakte, sakte heves hodet. Jeg står helt stille. Et lite rundt øye skjelnes over kanten. Han er våken. Han ser på meg. Det er mindre enn to meter mellom oss. Det andre øyet kommer opp. Vi har øyekontakt. Han ser trøtt ut. Ser ut som han nettopp holder på å våkne etter ei skikkelig livat helg. Nå er hodet i ro. Han bare ser på meg. Jeg går sakte bakover. Legger ut kabelen på trommelen med høyre hånd. Kommer han ut? Kommer han til å angripe? Det blir 5 meter til rotvelta med hiet, 10 meter, 20 meter, 40 meter. Nei han kommer ikke. Jeg prøver å ta noen bilder med fjernutløseren. Med det h...... systemet virker ikke. Enten de -20 gjort at alt har frosset seg stivt. Ellers er det løsnet en elektrisk kobling. Pentax tenkte ikke på minusgrader når de lagde dette utstyret! Går raskt tilbake til resten av utstyret. Lemper det ned i sekken og begir meg på hjemveien. Du verden!
Neste dag er Lady og jeg opp på brinken igjen. Det er ingen spor ut av rotvelta og kameraet står der enda. Ikke fritt for at det kribler litt i magen med tanke på at det står fotoutstyr for mer enn to månedslønner halvannen meter fra en sovende voksen bamse. Bildene i kameraet skulle jeg svært gjerne ha tak i, men alt har sin pris! Å hente kamerat nå kan bli alt for dyrt. Best å vente til ut i desember eller januar. Får bare håpe det ikke blir regnvær eller at det kommer kondens på filmen.

Dette nettstedet er
laget av papirboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her