| Arkiv artikkel fra den 07-09--1993 Seljakt Det kan være mange motiv for å drive seljakt. Noen for å få Brigitt Bardot eller andre spenstige damer til å tenne, andre for å få en fin naturopplevelse og kanskje ett skinn til å sy seg en vest av. Vi hører definitivt til blant de sistnevnt. Du synes kanskje man må være litt skjev i toppetasjen for å reise 800 kilometer med bil og 3 timer i en åpen båt for å komme til jaktterrenget, men det er kanskje fordi du ikke vet bedre? På vei til Rørvik ble vi stoppet ikke mindre enn 3 ganger. Politiet og biltilsynet tjerner unektelig gode penger den første helgen i påsken. April er gjerne den beste perioden for kobbejakt. Da er det lange lyse dager, ofte bra være, humane temperaturer på sjøen og haverten holder på å skifte pels og holder seg gjerne nære land. Langs Norskekysten har vi to selarter som er vanlig hele veien. Det er Havert som der den store og sterke og steinkobben som heller holder seg inne i fjordene. Klokka er halvsju, det er lyst. Sola lar seg gli sidelengs opp på den blå horisonten. Reveljen er brå og nådeløs. Frokosten tvinges ned. Termosen fylles, lunsj smøres og våpen, nødpeilesender, reservemotor og slaktekniver kontrolleres. Ole manøvrerer båten inntil kaia, mens Dag og jeg bærer ned utstyret. Først går turen til et fraflyttet lite bruk. Der skyter vi noen skudd hver. Må kontrollere at våpenet fortsatt går på. Et haverthode som duver i dønningene er en utfordring for både skytter og våpen. Før vi legger ut fra kaia tar vi på regntøy- Selv om det er vindstille, blank sjø innaskjærs er dønningene der ute i hav såpass at det spraier godt. Med kompasskursen mot sørspissen av Grønland gjør den åpne plastbåten nesten 12 knop. Etter tre kvarters ferd stiger en flokk forhøyninger opp av havet. Det er Erten-brakene- En samling av skjær og nakne øyer. Denne samlingen nakne steinbiter som nærmest er tømt ut av en sekk over åpent hav er omkranset av lumske skjær.. Stedet få være helt i fred for fiskere og annen skipstrafikk, men ikke for haverten. Haverten er vår største fjordsel. Den kan bli opp til 3-400kilo. De fleste her ute veier 100-250 kilo. Med kikkerten granskes alle skjær, holmer og øyer. I dette værharde strøket er enhver forhøyning ganske sikkert en hvilende havert. "Der er han", kommer det entusiastisk fra Dag Han oppdaget en havert i det den lot seg gli ned av det sleipe svaet og inn i det trygge havet. Np er det bare hodet som bryter vannspeilet, en liten blink. Mens vi setter Dag på land dykker selen. Før Dag er skuddklar er den nysgjerrige selen på vel 100 meters hold. De dovne dønningene på åpne havet får dyret til å duve sakte både opp og sideveis. Ole og jeg ligger klar med motoren i gang. Vi ser det hele fra sidelinjen. I det skuddet hjaller og vi ser spruten etter nedslaget får motoren ordre om full fart. mot dyret. Etter å sekunder begynner det døde dyret å synke. Ole vinker avvergende mot meg. "Bomskudd", han så kula slå ned 2 meter bak selen Denne haverten fikk tilfredstilt sin nysgjerrighet. Vi tar ombord Dag og fortsetter mot Gammel knattene. Vi rekker også bortom Krækja og Hanse-brenningan uten å finne havert med den nødvendig porsjon nysgjerrighet. Sola har så smått begynt å synke igjen. ulldottaktige skyer kommer fram i øst. det er ikke lenger vindstille. Blir det mer vind nå, må vi innaskjærs igjen.. En åpen 17 fots plastbåt med 15 hk utenbords motor har jo sine begrensninger på det åpne havet. På Lyngs-skjæra finner vi tre nye potensielle venner. Dønningene løfter båten 2 meter opp og ned mot svaet. Det er ikke ufarlig å få folk på land og båten helskinnet ut igjen på dypt vann, men det gikk bra denne gangen - også. Dag og jeg tar båten ut i "stand by" posisjon. Blir det ikke snart resultater må vi dra til smulere vann. Sjøen blir stadig større. En av havertene er fortsatt nysgjerrig, men boldet er 150 meter. Så blir han borte. Vi venter lenge, men til slutt gjør vi klar for å hente Ole igjen. Da smeller det. Haverten hadde vist sitt blide åsyn på 90 meters avstang og gikk ikke upåaktet hen. Jeg gir full fart mot den røde flekke i dønningene. Dag står klar foran med harpunen. Den plasseres i siden på det døde dyret. En eskimo kunne neppe gjort det bedre. Gjennom å huske båten sidevies og utnytte dens oppdrift klarer vi å jekke haverten ombord, til tross for at den veier over 200 kilo og er 2.20 lang. Selen har tyngdepunktet langt fram. Gjennom å få begge sveiven over ripa og holde disse fast kan den løftes ombord etter vekstangprinsippet gjennom å løfte etter baksveivene. På skjæret sto en spent skytter og med felles innsats kom selen ut av båten igjen og opp på land. Ole kvesset kniver mens Dag og jeg flådde. Vi skar i spekket mellom kjøttet og skinnet. Det gikk i raske lette drag. På 15 minutter hadde vi tatt av ham frakken. Skinnet med alt spekket på veide omlag 50 kilo. Mens vi slaktet hadde sjøen begynt å gå kvit, så her måtte handles raskt om vi ikke skulle bli værfaste her ute. En god timer senere la tre våte og kalde, men fornøyde seljegere til kai på fiskeværet Sør-Gjeslingan. Våpen og utstyr ble vedlikeholdt mens ei stor gryte selkjøtt godgjorde seg på ovnen.
|
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok&Media Bok anmeldelse Google |