| Arkiv artikkel fra den 17-02--1997 Olav Mietinen - våpenforhandler, skytter og jeger Lag en kvittering på 400,- slik at jeg har å vise kjerringa: sier kunden spøkefullt. Han har nettopp handlet en Swarovski 7x42 håndkikkert til nærmere 8.000,-. Butikken er en mellomting mellom museum og våpenbutikk med utstoppede dyr, antikke våpen og jaktutstyr fra Nord-Norge blandet med nye våpen og utstyr. Første inntrykk av butikken er litt kaotisk, men etter en stund blir du fortrolig med rotet og oppdager at det likevel er et sirlig system i butikken. Det er langt mellom våpenbutikkene i Nord-Norge, så Jegerstua er også en møteplass for jegere og skyttere hvor det utveksles erfaringer og opplevelser. Kaffetrakteren og lenestolene ved våpenstativet er en viktig nyhetskanal for jegere i Øst-Finnmark. Jeger og skytter fra 13 års alder.
Vi er på Jegerstua våpen og besøker Olav Mietinen som driver den største våpenforening nord for Saltfjellet. Få kjenner den nordnorske jegeren bedre enn han. Olav har brukt mesteparten av livet sitt til skyting, våpen og jakt. Det blir årlig mange turer på rypejakt med den svære strihåret vorsteheren Ponto, som er fast inventar i våpenforretningen sammen med Olav.
Far min hadde aldri jaktet stort, men jeg fikk ei salongrifle av ham som 13 åring. Slik startet jaktkarrieren min. Det ble ryper og hare. Etter noen år kjøpte jeg en strihåret vorsteher. Brukte den til hare, rype og rev. I min aldersgruppe var det et ganske godt miljø for jakt i Vestre Jakobselv ved Varangefjorden.
—Egentlig er jeg utdannet anleggsingeniør. Etter et års tid på anlegg var jeg lei. Skiftet jobb og begynte med det som interesserer meg — våpen og skyting. Fikk jobb i våpen forretningen Magne Landrø på Lillestrøm. Etter noen år sørpå ville jeg hjemover igjen og fikk jobb på Jegerstua Våpneforretning i Varangerbotn. Her arbeidet jeg fram til 1986. Deretter ble det et avbrekk hvor jeg solgte forsikringer, fram til jeg i årsskiftet 90/91 overtok Jegerstua, butikken hvor jeg tidligere hadde vært ansatt. Ti år på landslaget
Fra 1979 til 1989 var jeg med på landslaget i 300 meter. Vi skjøt med 308 Win. Mens jeg var på landslaget vant jeg Nordisk Mesterskap to ganger, og laget vårt fikk bronsemedalje under VM for lag, der jeg individuelt fikk syvende eller åttendeplass. Som aktiv skytter havnet jeg i idrettstroppen på Elverum under førstegangstjenesten og deltok i de første testene som forsvaret gjorde i forbindelse med valg av nytt skarpskyttergevær, forteller Olav og fortsetter:
— Våren -96 trente jeg intensivt en stund. Det lønte seg, for under Landsskytterstevnet i Førde manglet jeg bare to poeng for å komme med på Kongelaget. Det har vært lite konkurranseskyting de siste par årene, men nå er det blitt bedre tid. Deltar derfor på jaktfelt og ellers ordinær feltskyting når det er mulig. Elgjakten er for passiv sørpå
På slutten av syttitallet kom det i gang elgjakt i Vadsø kommune, og siden 1981 har jeg vært med på elgjakt de fleste årene og sammenlagt skutt et femten-, tyvetalls dyr.
Under førstegangstjenesten og senere når jeg jobbet for Magne Landrø deltok jeg på elgjakt sørpå. Min erfaring ble at denne jaktformen mest handler om å sitte på post og bære tungt. Det er ikke slik jeg vil oppleve elgjakten. Her ved Varangerfjorden må vi ut å smyge etter elgen og det er det som er jakt for meg.
For et par år siden jaktet vi elg i Dividalen i Troms. Den foregår mye på samme måte som hos oss, men det var mye mer elg i skogen der. Dividalen har i det hele tatt en mye rikere natur på både på arter og viltmengde. Sen jakt på rype
Det blir ikke så mye rypejakt på Ponto og meg den første jaktperioden: forteller Olav, for rypejakta er naturligvis den travleste tiden i butikken. Jakta varer til 15 mars, så vi rekker likevel å komme oss ut.
— De senere åra har jegerne strukket jaktsessongen i begge ender. Folk begynner å forberede jakta litt tidligere og jakter lengre utover høsten og vinteren enn tidligere. Ravnen gjør rent bord
En litt spesiell vare vi har i butikken er snaretråd for snarefangst av rype. Jeg får dermed litt innsyn i hvordan denne fangsten utvikler seg. De mest aktive fangstfolkene etter rype klarer vel noe sånt som 200 ryper på en sesong. Den varer fra snøen ligger noen lunde stabilt i oktober, november til det begynner å lysne uti januar. Særlig lengre har det ikke noe for seg å fangste med snare. De senere årene er sesongen blitt kortere og kortere, fordi ravnene både er blitt flere og tydeligvis har lært seg å følge sporene etter fangstfolkene. Så snart det er lyst nok til at den kan følge skisporene tømmer den snarene lenge før fangstmennene rekker fram.
Med få unntak er snarefangst nå mer bare tidtrøyte for pensjonister. En rype om dagen er et vanlig resultat. De beste klarer kanskje to tre stykker om dagen i snitt. Sesongen er under optimale forhold 2½ måneder. Jakt med hagle er dermed langt mer effektivt, forteller Olav Jakt er matauk i Nord-Norge
Nord-Norge og spesielt Finnmark er karrig, nakent og kaldt i sammenligning med de frodige Østlandsbygdene. Det er ikke så mye som kan vokse eller dyrkes her. Derfor har jakt og fangst helt opp i vår tid hatt en stor betydning for kostholdet og årsinntekt blant betydelige deler av befolkningen. Det har ikke vært tilfelle på østlandet på flere generasjoner.
Tradisjonelt har jakten preg av matauk. Det er også et skille mellom kyst og innlandsjegere. Kystjegeren jakter mest på fjellrype og da som regel etter at snøen er kommet. Det blir da ofte lengre hold og behov for kraftigere patroner og større hagl enn til innlandsjakt. Vi leverer en del til Nordland. Der er gås en viktigere del av jakta. Til det trengs også kraftigere ammunisjon.
Fra gammelt av består småviltjakten i Finnmark av rype og hare. Sjøfugl er en lite beskattet ressurs, som burde beskattes sterkere. Spesielt i disse tider hvor rypebestanden ikke er særlig god. Mulighetene ligger til rette for en langt bredere utnytting av utmarksressursene i landsdelen, dersom jegerne brukte tid på andre viltarter som sjøfugl og sel. Kulturkonflikt
Finnmark har en konflikt mellom forskjellige grupper jegere, som ikke eksisterer i andre deler av landet. Fastboende jegere er gjerne de typiske mataukjegerne. Motpolen til disse er rekreasjonsjegerne og spesielt troféjegerne. Den tredje gruppen er de som fangster med snare. Derfor er det ikke så rart at det årlig skrives spaltemeter opp og ned i lokalavisene med synspunkter på hvordan rypebestanden skal beskattes og ikke beskattes. I Finnmark fordeles elgjakten etter en 40% / 60% regel mellom innenbygds og utenbygds jegere. En tilsvarende ordning vil nok tvinge seg fram for småviltjakten. Nøkternhet
— Nøkternhet er et annet kjennetegn på den Nordnorske jegeren, forteller Olav. Hun eller han kjøper enkle funksjonelle ting. Brukskvaliteten er desidert det viktigste. I stedet for en forseggjort hagle med utsøkt gravyr, unner hun / han seg heller en Zeiss eller Swarowski kikkert. I likhet med sørpå har jentene blitt mer aktive på jakt. Det merker vi spesielt på etterspørselen etter hagler tilpasset kvinner. I Bodø har de et rent jentejaktlag som jakter elg. Kvinner på elgjaktlagene er blitt vanlig, om enn ikke så alminnelig som sørpå — enda. Reineiere
— En spesiell type kunder er reineiere. De bruker rifle til avliving av tamrein. I Øst-Finnmark er 22 Hornet og 222 Remington vanligst. I Vest-Finnmark derimot er 22LR og 22 MAG populære. Vær klar over at dette er snakk om avliving på kloss hold av tamrein, og som regel skytes det hodeskudd, legger Olav til for sikkerhets skyld.
—De senere åra har det blitt gitt fellingsløyve på jerv, og da ser vi at flere reineiere har gått over til 243 Win som en kombinert patron til rovdyrbekjempelse og avliving av skadd rein og til egen rein som brukes i familiens husholdning avslutter Olav.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
