Arkiv artikkel fra  den  13-10--1995

Nordnorsk elgjakt

Elg nord for polarsirkelen? Hvordan klarer elgen seg mot nord? Hvordan jaktes den? Lite er publisert om jakt på den nordligste utstikkeren av elgstammen. Her er en rapport om elg og elgjakt i Nord-Norge

Vinterjakt i Pasvik
Må skrape is av vinduet for å se gradestokken. Det blir ikke helt klart, men den blå søylen stopper mellom 25 og 30 på undersiden av 0 punktet. Etter en frokost på svart kaffe, tørket reinkjøtt og grovt brød har Per Christian og resten av jaktlaget iført seg kvit kamuflasje, tykke støvler og varme votter. Det er ennå 2 timer til det begynner å lysne, men lyset varer bare noen timer så den arktiske vinternatta må tas i bruk.
Mens det ennå er mørkt patruljeres jaktområdets grenser etter spor av elg som i løpet av natta har kommet inn i terrenget. De deler av terrenget som grenser mot veien kjøres med bil, resten av terrenget patruljeres på ski. Elgen vandrer mest i mørke og holder seg mer i ro i lyse. Terrenget er en smal stripe på tvers av Pasvikdalen, og elgen vandrer gjennom terrenget i løpet av noen få timer. Ofte vandrer de uten stans til de er i sikkerhet i Nasjonalparken helt sør i dalen. En halv time før det blir skytelyst samles laget på nytt for en kort rådslagning. En flokk på 3 dyr har kommet inn i valdet i grålysningen. De blir enige om å forpostere i sør enden av terrenget mens Per Christian følger sporet fra nordsiden.
Etter en halv times vassing i knedyp løssnø kjenner Per Christian at snøen i sporene begynner å bli løs. Dyrene har stoppet opp noen minutter for å beite innimellom, men for det meste vandrer de mot sør. De kan ikke være langt vekk nå. Per Christian bruker ikke ski for å lage minst mulig støy som kan fanges opp av elgens store traktformede ører. Alle sjanser må utnyttes optimalt. For det er lengre mellom elgene her enn sørpå. I Pasvik er elgtettheten slik at det gis en fellingstillatelse på syv kvadratkilometer, mens det i de beste terrengene sørpå gis fellingsløyve på opptil tre dyr på fire kvadratkilometer.
På kanten av et lite høydedrag får Per Christian se dem. De traver rolig og upåvirket over en myr omkranset av vierkratt. Foran er kua som leder an og tråkker spor for kalven. Etter kalven følger den staslige oksen. Holdet er omlag 300 meter så skudd i fart er ikke til å tenke på. Per Christian legger seg godt tilrette og håper dyrene skal begynne å beite blant bjørkene på den andre siden av myra.

Avtrykk så store som en fot
Dyrene stanser ikke opp før de er godt inne i skogen. Selv en Tikka Sporter i kaliber 6.5-06 med 6-18x Redfield og 9 grams Barnes kule kommer til kort gjennom slikt bjørkekratt, så Per Christian blir nødt til å nøye seg med å telle de 14 taggene på oksens skovlgevir gjennom kikkertsiktet. Elgene skiftevis vandrer og beiter seg over neste høyderygg. Snart de er ute av sikte og Per Christian smyger seg etter. Etter en halv time har han kommet etter til neste rygg.
Sporene etter de tre dyrene er så store at vinterstøvlene nesten får plass nedi. Skrittlengden er imidlertid så stor at det er bedre å gå ved siden av. Fra neste høydedrag kan han på nytt se elgene vandre blant høyreiste furuer i den glisne taigaskogen. Holdet har nå økt til nærmere 450 meter, og selv om han har skutt flere gjess på tilsvarende avstand i Gallok, anser han holdet til å være for langt. Skal han plystre eller lage kontaktlæte for å få dem til å stoppe og eventuelt komme nærmere? Han grunner litt på det, men tenker på resten av laget som sitter postert. Per Christian bestemmer seg for å bli liggende en halvtimes tid og vente i tilfelle noen av de andre støkker dyrene tilbake mot ham.
I skumringen ved 1330 tiden trekker han til vei og blir hentet. I hytta løsner rim fra skjegg, øyebryn og hår mens kalde føtter og hender sakte vender tilbake til livet. De tre dyrene hadde passert mellom 2 poster uten å bli oppdaget før avstanden var over 200 meter, så ble det ikke elgkjøtt i dag heller.

Nordnorsk “super elg”
— NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) kaller dem superelger; forteller viltforvalter hos fylkesmannen i Troms, Øystein Overrein. —Vi har slaktevekter på ettåringer som ligger 10% til 20% over det som er vanlig andre steder i landet, og vi har flere store elger enn sørpå. Hovedårsaken ligger nok i at vi har lykkes i ganske stor grad med rettet avskytning, men først og fremst at vi har svært gode beiteforhold både sommer og vinter. Et annet forhold er at kvigene prioriterer kroppsvekst framfor å debutere som kalveprodusenter i to års alderen. De fleste kyrne føder for første gang som treåringer
Et annet fortrinn er at vi kan tilby elgen vårbeite til langt utpå sommeren. Elgen trekker oppover etterhvert som snøen smelter og beiter på vegetasjonen mens den inneholder mest næring og er på sitt beste når det gjelder fordøyelighet. I Bardu og Målselvdalførene hvor vi har de største konsenrasjoner av elg vinterstid er det gode vinterbeiter og klart mindre snø enn lengre ut mot kysten.
— 1133 elger er det gitt løyve på i -95. En økning på 128 dyr fra foregående år. Med en fellingsprosent på mellom 80% og 90% tilsvarer det en samlet slaktevekt på nærmere 150.000 kilo, men en førstehåndsverdi på omlag 7 millioner kroner. Det tilsvarer det årlige kjøttforbruket til omtrent 3.000 personer.

Bergmanns regel
— At elgene er større i nord er i tråd med Bergmanns regel. Den sier at pattedyr blir større jo kaldere klimaet er og jo lengre nord dyrene lever. Dette skyldes at større dyr er mer økonomiske i drift enn små dyr. At kvigene har sein debut, tar de igjen gjennom å være mer produktive og har høyere tvillingrate en sørpå. Dette holder imidlertid på å endre seg, utviklingen ser ut til å gå mot at en større andel av kvigene i Troms stadig blir tidligere kjønnsmodne.
— Av andre viktige moment for vår gode elgstamme tror jeg ligger i at vi kom i tidlig i gang med opplæring av elgjegere. Troms Fylkeslag av NJJF i samarbeid med Statskog og Fylkesmannen har årlige elgjegerkurs hvor nye jegere går gjennom de viktigste elgjegerdisiplinene. I tilegg har fylkeslaget et kurstilbud til førstegangsjegere i autentisk jakt på et eget opplæringsvald. Jaktlederne tilbys egne jaktlederkurs. Vi har en allmenn høy forståelse av betydningen av rettet avskytning og målrettet forvaltning, selv om vi nok skulle ønske at enda flere av de 290 valdene hadde skolerte utøvere.
— På hundesiden har vi omlag 270 godkjente hunder. Her er det vel kanskje vi merker størst forskjell mellom jakt i Nord og Sør. En del jegere er fortsatt skeptiske til at hund er et effektivt hjelpemiddel, men vi ser at dette også holder på å endre seg. Det er noen løshundentusiaster, men ellers brukes hund mest som sporhund i bånd. Dette har også sammenheng med at vi har mye rein. Selv om ikke hunden fysisk jager på reinen, blir dyrene urolige av at hunden er i området. Konflikter mellom reineiere og elgjegere forekommer årlig. Derfor er nok bandhund og ledhund å foretrekke.

Smygjakt
— Når du spør om forskjellen på elgjakt i sør og nord blir forskjellen stadig mindre; opplyser viltforvalter Overrein. — Jaktlagene er vel kanskje gjennomgående mindre, og det er færre jegere som jakter. Ut fra sett elg skjemaene ser vi at i noen lag er det bare en knapp håndfull jegere som jakter. Ikke alle jaktlag er like effektive som sørpå. Rydde skytegater, skytetårn og planmessige drev er vel ikke fullt så utbredt, — men det er på vei inn her også. På den andre siden trekker vi stor fordel av at det er åpne terreng med mulighet til å oppdage elgen på store avstander. Ofte flere kilometer. Lauvet går og snøen kommer tidlig, slik at smygjakt er mer utbredt, og gir oftere resultater; avslutter Øystein Overrein

14 elger på 48 timer
— I 1993 gikk det unna på 48 timer. Da var 14 elger i hus. 1 år trengte vi fem dager på 16 elger, med 7 dyr på tredje jaktdag som det meste på en dag. Vi er som regel 8-9 jeger på laget og har hatt 100% avskytning de siste 35 til 40 år på vårt 31.000 dekar store jaktterreng.
— Det var to dyr på over 300 kilo i år. Den største som er tatt på vårt vald er 396 kilo. Det vil si, det var det den veide etter å ha hengt til modning og var ferdig grovstykket. Den største jeg har skutt var på 347 kg ferdig modnet og grovstykket. Vi har ikke stor nok vekt til å veie elgen rund; forteller Bones som har jaktet elg i 12 år.
— I fjor gikk en fra 308 til 375. I år er vi to som har gått fra 308 til 358 N.M. og 9.3x62. Den lille erfaringen vi har fått så langt indikerer at fluktstrekkningen avtar. Elgen går kortere distanser fra den blir skutt og det blir tydligere blodspor som er letter å følge. 18.5 grams Mega kula som jeg bruker har så langt vist pene sårkanaler, noe vi av og til har savnet når vi tok ut de virkelig store oksene med 308 og Nosler Partition kule. Fortsatt bruker likevel de fleste på laget 308 Win.
— Jeg har lagets ettersøkshund. En gråhund som også har skikket seg vel som løshund. Når det gjelder jaktformer, tror jeg nok det skiller seg en del fra den sørpå i form at vi gjerne oppdager elgen på stor avstand. I løpet av elgjakta avløves skogen. Da trekker elgen gjerne høyt opp i terrenget, slik at vi ofte oppdager den på flere kilometers avstand.
— I grålysningen kjører vi som regel et fast opplegg. Vi posterer ut og driver jakten gjennom dyrket mark mot postene. Dette for å ta ut mest mulig skadedyr som beiter på innmark og reduser avlingene. Når vi er ferdig med dette opplegget gransker vi terrenget grundig med kikkert. Oppdager vi dyr, forposteres det og ei drivrekke driver dyrene.
Denne fremgangsmåten vet jeg ikke brukes så mye sørpå forteller Bones

En meget spesiell elgstamme
Om du reiser 1.000 km østover fra Kirkenes kommer du til en lang smal dal. Pasvikdalen har bare tilhørt Norge siden 1826 og er 12 år yngre enn resten av Norge. Den 120 km lange dalen som munner ut i Barentshavet ligger som en kile mellom Russland og Finland. Like langt øst som Leningrad og Istanbul (Begge byer er tidligere norske kolonier), faktisk så langt øst at solen står på det høyeste omtrent kl 11 norsk tid. Den 196 km lange grensen mot Russland utgjøres til stor del av Norges nest største elv, Pasvikelva.
Det dypeste punktet i elven danner også den offisielle grenselinjen mellom Norge og Russland. Lengst syd i Pasvik ligger Treriksrøysa mellom Russland, Norge og Finland. Denne treriksrøysa ligger lenger syd en den Svensk - Norsk - Finske treriksrøysa. Elgstammen i Pasvik beiter i tre land. Vi kan ikke snakke om Norske elger, Russiske elger eller Finske elger. Stammen beiter i alle tre land en eller flere ganger i året. Nylig har viltmyndighetene satt i gang et prosjekt hvor målet på sikt vil være å få til en felles forvaltning av stammen slik at de Finske, Russiske, og Norske forvaltningsplanene avstemmes etter hverandre og at viltstellstiltak koordineres
Siden 1897
Vinteren 1897 sto det elg i Pasvik, altså bare ni år senere enn den første elgen kom til Troms, og seks år før de første kom til Dividalen.
Første elg ble skutt i Pasvik 1914. Fra 1924 til 1961 ble det skutt 30 dyr, uten at det var regulær jakt, mens Troms har hatt regulær jakt siden 1930 tallet.
Etter krigen økte bestanden i Østfinnmark, men regulær jakt kom ikke i gang før i 1961. Jakten var forsiktig og stammen fortsatte å øke så kraftig at på slutten av 70 tallet var den glisne taiga skogen i øvre Pasvik kraftig overbeitet og fellingskvoten ble økt sterkt.
I 1980 ble det felt 117 elger hvorav 40 under vinterjakt. Til tross for kraftig avskytning denne vinteren sultet et stort antall dyr ihjel. Før jakta i 1980 var det 300 til 400 dyr i Pasvik. Høsten etter var det bare 100 til 200 dyr igjen.
I Pasvik er det snødekke inntil 7 mnd av året. Det gir en lang vinterbeitesessong og er sommeren kort klarer ikke elgen å kompensere for vekttapet fra foregående vinter. Den korte vekstsessongen fører dermed til at elgen i Pasvik får problemer med å takle to snørike vintre etter hverandre.

Ingen klarer seg med mindre
Ingen annen elgstamme kan overleve på så lite næring som Pasvikelgen.
Elgen i Pasvik foretrekker å beite i gammel furuskog og vinterbeitingen foregår ved at elgen beiter på de nederste greinene på trærne. Beitingen fører til at greinene tørker ut og dør, og elgen må stadig lengre opp på treet for å finne næring. Voksne dyr må av og til stå på to for å rekke opp til friskt bar. Elgkalvene har derfor særlig vanskelig for å finne næring.
I dag er det mest bjørk, foryngelsesfelt med furu, og bark på furu som beites om vinteren. Hovedføden er bar av unge furuer og bark av eldre trær. Næringsverdi og fordøyeligheten i bar fra Pasvik er lavere enn det som er vanlig. En del dyr har lært seg å lete under snøen etter mat, og kan som reinen grave opp store områder på leting etter gress, brennesle småvokst vier og einer. I områder med gammel furuskog er det store areal med beiteskader av elg som har gnagd bark. Barkgnaging på furu er også observert andre steder i Norge, blant annet i indre Troms, men aldri i så stort omfang som i Pasvik
Elgen begynner å beite bark i mars/april, og barkgnagingen Det synes som om ikke alle trær er like attratktive, akkurat som tiuren også selekterer hvilke trær den beiter i.
Det er ofte vindfall og hogstavfall som holder liv i elgstammen og særlig kalvene i dårlige år. Pasvikelgen har dårlig kondisjon på seinvinteren. Det hefter ved den helt til høsten i form av lav slaktevekt, dårlig fruktbarhet og stor dødelighet.
Kalveprosenten i Pasvik er gjennomsnittlig under 23 %. I Nord-Trøndelag er den til sammenligning på over 30% av bestanden. Det er også lengre mellom tvillingkalver i Pasvik enn i andre deler av landet.
Pasvik har mindre dyr enn landsgjennomsnittet. Oksen har 30 kg mindre slaktevekt og kuene 23 kg. Fellingsprosenten varier sterkt. Under høstjakta 1981 ble det felt 36 % av kvoten i motsetning til 1972 hvor hele 92 % eller 34 dyr kom i fryseboksen. Vanligvis ligger fellingsprosenten mellom 55% og 70%.

PASVIK - EUROPAS STØRSTE VILTHEGN
Etter krigen ble Pasvikdalen omsluttet av et gjerde som for elg og rein til stor del er ugjennomtrengelig. Gjerdet mot Finland er til for å hindre at norsk og finsk rein skal blandes. Eneste åpning er mot Nesseby kommune i nord, men gjerdet mellom Finland og Norge følger grensen gjennom det meste av Finnmark. Dette stanser ikke all ferdsel av elg over grensen, men det er tydelig at det hemmer elgens trekkmønster.
Noen kilometer på østsiden av Pasvikelva har Russland et høyt og velholdt gjerde med uteliggere og varslingstråder. Gjerdet er til for å hindre uønsket emigrering fra Russland, men sperrer også effektivt for rein- og elg utvandring til og fra Russland. Området mellom dette gjerdet og grensen til Norge er mange steder flere kilometer bredt og nesten ubeferdet av mennesker. I dette området trekker elgen fritt til og fra Russland. Kanskje mange ganger i året.

Mysteriet med de merkede elgene
Et mysterium er de såkalte oppdrettselgene som år om annet skytes. Det er elg med tydelig skårne kutt i øret, som en merket rein. Bare noen få mil fra den norske grensen har Russerne oppdrett av elg for kjøtt, melk, skinn og som ride- og kjøredyr. Disse dyrene er merket og holdes i store innhegninger. Mange jegere tror at elg lykkes å rømme fra Russland og gjennom det "ugjennomtrengelige" sperregjerdet til Norge. Forskere og andre sakkyndige avviser dette som lite trolig, men mange elgjegere lar seg ikke overbevise.
I Østfinnmark tar nordmenn inn Russisk fjernsyn. Av og til vises program med innslag fra elgfarmer hvor man bruker elg som husdyr. De har lykkes å øke melkeproduksjonen hos kuene fra 75-100 liter pr periode, som er vanlig for ville elger, til godt over 400 liter pr periode. Likeledes har man klart å fore opp elgkalvene slik at de som ettåringer har hatt slaktevekt på opptil 203 kilo!
Elgen som tamdyr berettes det om fra Sverige allerede på 1200 tallet og svenskekongen skal ha arbeidet med å sette opp kavaleriavdelinger på elg. Det kom så langt at elg ble brukt som ridedyr for postverket, men storstilt temming av elg lyktes Svenskene aldri med.
Det skytes jevnlig merkede elger i Pasvik. Det er to typer merking. Enten merking som på tamrein, eller merking gjennom at en tredel av det ene øret er skåret vekk. Myndighetene hevder at det er frostskader og ikke merking, men det er skutt mange dyr som er merket likt, så at dyrene er merket av mennesker er det liten tvil om. Historien er mange om reingjetere som har kommet over nyfødte elgkalver og merket kalven i sitt merke. En reingjeter i Pasvik hevdet at han i en periode hadde fem elger i sitt merke.
Det går også historier om elger som skulle ha merker i brystregionen etter seletøy. Flere elgjegere hevder også at de har felt merkede elger som har vært lite sky for jegere og noen har sågar oppsøkt jegerne, som en selskapssyk hest.
Norske trailesjåfører som kjører til Murmansk og Arkhangelsk har sett store innhegninger med merkede elger og møtt elg langs veien med store tømmerlass.

Han har skutt flest pasvik elger
Gunnar Olsen på Svanvik er trolig den som har skutt flest elger i Pasvik. Han har jaktet hvert år siden 1961 og fram til 1988. Den største elgen han har skutt hadde slaktevekt på 317 kg, mens oksen med de gildeste hornene veide 285 kg og hadde 16 tagger. Den største elgen som er skutt i Pasvik hadde slaktevekt på omlag 340 kg, mens oksen med de største gevirene er skutt av Edvard Tjelde, og hadde 20 tagger.
— I 1952 så jeg en snøhvit albino elg; forteller Gunnar. Det var i Alleveidalen i nabokommunen Nesseby. Jeg fikk se 3 elgokser i følge, og en av dem var kvit.
(Ref. viltforvalter i Troms: Ellers er det sett en albino oksekalv i Lødingen i 1985)
— Jeg jakter med en helt spesiell rifle i kaliber 8x57. Den er særpreget på flere vis. På undersiden av skjeftet er det slått inn 40 messingstifter. En stift for hver elg. Historien til denne rifla er meget spesiell; røper Gunnar.
— Det var i 1944 da Østfinnmark ble frigjort. Under frigjøringa stod det store sovjetiske styrker i Pasvik. På den tiden reparerte jeg klokker som hobby og bi-inntekt. En dag jeg holdt på, kom en Russisk soldat innom og fikk se meg ved kjøkkenbordet som var fullt av fjærer og ørsmå tannhjul. Soldaten lyste opp og fortalte at sjefens hans, — kaptein Max, — hadde en klokke han svært gjerne skulle ha reparert.
— Den Russiske kapteinen bodde i en hytte ikke langt unna og et par dager senere gjorde han seg et ærende med klokka. Det lille uret betydde mye for kaptein Max. Han hadde fått det som et hederstegn for innsatsen under befrielsen av Stalingrad (Petersburg). Jeg reparerte klokka og som takk for hjelpen ble jeg invitert til Max oppe i hytta som han var innlosjert i.
— Der viste han meg en Mauser som han hadde erobret fra en tysk soldat. Avdelingen hans hadde nedkjempet en avdeling da de krysset Pasvikelva over den sprengte Holmfossbrua. En av soldatene var drept av en Russisk granat og våpnet hans hadde fått slått av skjeftet. En svær granatsplint hadde slått et stygt hakk i avtrekkerbøylen.
—Jeg fikk denne rifla av kaptein Max som takk for hjelpen.
Snekkerkyndig som Gunnar er, reparerte han skjeftet og har jaktet med dette våpnet siden. Etterhvert skiftet han løp og satte på et kikkertsikte, men mekanismen med merke etter granatsplinten i avtrekkerbøylen, har han beholdt som et minne fra frigjøringa av Pasvik. For hver elg han har felt har han slått inn en liten stift i skjeftet
Gunnar tar en slurp kaffe, blir litt fjern i blikket og ser over på stabburet med elggevir; — Jeg synes elgen stadig blir mindre. En av årsakene er at de store og gilde dyra skytes vekk. Gjennomsnittsalderen på oksene som skytes blir stadig lavere. Det er bra vi har lært av finnene. Der er det bot for å skyte store dyr. Store, gilde dyr avler store dyr. Derfor er det bra det er blitt differensiert pris slik at det er høyere kilopris på virkelig store dyr.
Vi kommer inn på det store mysteriet i Pasvik med de merkede elgene.
— Joda, jeg har skutt en rekke merkede elger jeg også. Både oksen på 317 kg og oksen med 16 tagger på 285 kg hadde fått skåret av en tredel av øret. Jeg kan ikke skjønne at dette kan være noe annet enn Russisk elg som har rømt og lykkes å passere sperregjerdet. Jeg har også sett elg i Pasvik som er skåret med merket til en finsk reineier.
— At elgen i Pasvik er merket er jeg ikke i tvil om. Det jeg ikke kan svare på er hvem som har merket dem og hvorfor.
— På Russiske TV har jeg sett at Russere i nærheten av Arkhangelsk har brukt elg til å kjøre tømmer med. De ble matet i store innhegninger og brukt som husdyr, avslutter Gunnar.

1. Ettåringene i Troms er 10% til 20% tyngre enn ettåringene i sør.
2. Drevjakt med postjegere og drivere er ikke så utbredt nordpå som i sør. Årsaken er at terrenget er gunstigere for smygjakt og at jakten gjennomføres friere og mindre organisert.
3. Drevjakt med postjegere og drivere er ikke så utbredt nordpå som i sør. Årsaken er at terrenget er gunstigere for smygjakt og at jakten gjennomføres friere og mindre organisert.
4. Ofte blir elgen lokalisert mens den står i ro om dagen. Kanskje på en kilometers avstand. Utfra dette forposterer jegerne mens folk med hunder sporer og driver elgen mot postrekka.
5. Bil og skogsbilveger er en viktig del av jakta også i Nord-Norge. Slik settes det ut poster og spor ut og inn av valdet lokaliseres.
6. Elgen påvirkes ikke av at postrekka fyrer bål. I det kalde klimaet er det ofte en nødvendighet. I tillegg er det et godt sikkerhetsmoment slik at drevgjengen letter oppdager postene.
7. Det sosiale momentet med sotet kaffekjele og bål er like viktig som selve jakten — også i Nord-Norge
8. Både Finnmark og Troms har i en årrekke drevet intensiv kursing av nye elgjegere og jaktledere. Her fra et elgjegerkurs i Pasvik hvor praktisk jakt med egen kvote utgjør et bærende del av kurset.
9. Jakten i Nord er ikke så strengt regulert som sørpå. Noen jaktlag tillater at jegerne kombinerer elgjakt med småviltjakt. Nordnorsk elgjakt er kanskje ikke alltid så allvorspreget som den sørpå?
10. Elgen som står opp mot tregrensa og i glissen bjørkeskog, bruker synet mer enn elgen i storskogen sørpå. Derfor er kamuflasje og gode skyteferdigheter viktige ingredienser for å komme til skudd
11. Elgjeger som sikter med våpnet
12. Elgjeger som sikter med våpnet
13. Elgjeger som sikter med våpnet
14. Elgjeger som sikter med våpnet
15. Gunnar Olsen foran stabburet med elggevir.
16. Gunnar Olsen med gråhund og 16 taggers gevir
17. — Dette er den største jeg har skutt, 317 kilo; forteller Gunnar Olsen
18. Gunnar Olsen med rifla han fikk av Max. Hver stift i skjeftet symboliserer en felt elg. Skjeftet har Gunnar laget selv.
19. Elg
20. Elg
21. Elg
22. Elg
23. Elg
24. Elg
25. Bark av store furuer er en viktig del av Pasvikelgens vinterkost. Vindfall som dette kan være redningen for kalver og ungdyr som ikke rekker opp til bar og kvister.
26. Store områder med gammelskog i Øvre Pasvik har slike beiteskader. Barkgnaging blir ofte forvekslet med kloremerker etter bjørn, som det også er rikelig av i Pasvik.
27. Store områder gammelskogen i Øvre Pasvik har slike beiteskader. Barkgnaging blir ofte forvekslet med kloremerker etter bjørn, som det også er rikelig av i Pasvik.
28. I Finnmark er Karelsk bjørnehund populær som elghund. Det finnes også noen eksemplarer vestsibirsk laika(som denne), og akita inu. Store hunder mesterer dyp snø bedre enn de kortbeinte gråhundene. Likevel er gråhund den vanligste hunden.
29. Vestsibirsk laika som sporhund
30. Noen bruker ledhund og lokaliserer elgen på overvær. Over radio forposterer laget, og hunderføreren støter deretter elgen mot postrekka. På stille dager med skaresnø er det uråd å smyge innpå elgen. I flere terreng, spesielt Pasvik er elgen uhyre sky på grunn av bjørn.
31. Ledhundsjakt på elg er vel den mest spennende jaktformen. Det er få som har gode nok hunder og tilstrekkelige ferdigheter til at dette blir effektivt.
32. Jemthund, både vanlig og kvit, forekommer også i Nord.
33. Elgjeger som sikter med en akita inu ved sin side.
34. Gråhund er den vanligste elghunden også i nord.
35. Elgjegere i nord må kunne gå langt og bære tungt. Ofte er det bratt og langt til vei. Her en ledhundsjeger med akita inu på vei inn i terrenget hvor han må overnatte under åpen himmel.
36. Elgen er skutt i skumringa. Det er er mørkt som i en sekk før resten av jaktlaget kommer fram og kommer i gang med slakting og transport til veg.
37. Det er - 25ºC i Øvre Pasvik, og elgen må flås og grovparteres før den blir stiv og hard som bein.
38. Elektrisk aggregat og byggelys er en nødvendighet i nord med korte dager. Hvert minutt av dagslyset må brukes til jakt.
39. Etter at snøen er kommet, er scooter beste hjelpemiddel for å få elgen ut av skogen.
40. Slakting i mørke når det begynner å nærme seg et trettitals minusgrader er en blandet fornøyelse.
41. Fylkesmannen, statskog og NINA følger nøye med den Nordnorske elgstammens utvikling og skal ofte ha prøver av elgen.
42. Fylkesmannen, statskog og NINA følger nøye med på elgstammens utvikling og skal ofte ha prøver av elgen.
43. Fylkesmannen, statskog og NINA følger nøye med på elgstammens utvikling og skal som regel ha prøver av elgen.
44. Fylkesmannen, statskog og NINA følger nøye med på elgstammens utvikling og skal som regel ha prøver av elgen
45. Selv sent på høsten har elgen i Pasvik et godt spekklag over baken. Det kommer godt med om den skal overleve en lang vinter hvor kosten til stor del består av furubark og bar.
46. Hvorfor er det elger i Pasvik som er merket? Er det rømte Russiske oppdrettselger for melk-, og kjøttproduksjon? Er det elger som russerne bruker i tømmerdrift i stedet for hest, slik Pasvikdølene brukte rein? Er det reineiere som har merket kalver i sitt merke for morroskyld?
47. Hvorfor er det elger i Pasvik som er merket? Er det rømte Russiske oppdrettselger for melk-, og kjøttproduksjon? Er det elger som russerne bruker i tømmerdrift i stedet for hest, slik Pasvikdølene brukte rein? Er det reineiere som har merket kalver i sitt merke for morroskyld?
48. I mange år var det vinterjakt fram til 15 januar i Pasvik. Mange jegere syntes det var uetisk å jakte på drektige kviger med kalver som dette.
49. I mange år var det vinterjakt fram til 15 januar i Pasvik. Mange jegere syntes det var uetisk å jakte på drektige kyr med kalver som dette.
50. Livmor av elgku er et viktig hjelpemiddel for forskerne som overvåker utviklingen hos elgstammen i Nord. Ikke alle elgjegere klarer å finne fram til livmoren, og forskerne har opplevd å få tilsendt mange slags organer som livmor.
51. Bygging av skytetårn og rydding av skytegater begynner å bli stadig mer vanlig også i nord.
52. Noen jaktlag gjør elgjakta fort unna. Kjøttet ferdig stykket og opphengt på hytteveggen, beskyttet mot den rike faunaen av kjøttetere i nord.
53. Elgjeger i silhuett. Godt egnet som bakgrunnsbilde til å legge tekst på.
54. Nordnorsk natur. Godt egnet som bakgrunnsbilde til å legge tekst på.
55. Nordnorsk natur. Godt egnet som bakgrunnsbilde til å legge tekst på.
56. Nordnorsk natur. Godt egnet som bakgrunnsbilde til å legge tekst på.

Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre

Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her

ISBN nummer:
9788292520017

Bestill boka fra
din bokhandler her

Bokkilden

Natur
Magasinet

Vossevangen
Libris

HaugenBok

Norli

BokKlubben

Libris

Studia

Gnist

Ark
bokhandel

Bok&Media

Bok
anmeldelse

Google

Kontaktskjema
Mob / SMS 48 14 92 14  |  Fax: 55 61 99 28
Org.nr: NO 959 194 785 MVA DUNS nr: 517963724
Direkte chat: