| Arkiv artikkel fra den 15-04--1995 New Zealand — der det er albuerom for jegere En gave fra President Roosevelt
Det eneste pattedyret som fantes på New Zealand da de første menneskene kom hit var en liten flaggermus — forteller Dave Shaw og Vurn Wilson på Rukuhiua Gun Shop.
Hver for seg har de mer enn 30 års erfaring som jegere, fangstmenn og profesjonelle jaktguider. Sammnen driver de en våpenforretning utenfor Hamilton på New Zealand og guider turistjegere i sesongen.
— Alt vilt vi jakter på i dag er faktisk satt ut. En ønskesituasjon skulle man tro, men tuklingen med moder natur har kostet dette landet et unevnelig antall milliarder dollar opp gjennom årene.
— Vi har ingen rovdyr og ikke noe nåløye i form av harde vintre. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 16 grader og 7 grader om vinteren. Med årlig nedbør på mellom 400 mm og 12.000 mm gir det seg selv at potensialet for produksjon av jaktbart vilt er enormt.
— De første hjortene fikk vi som en gave av den amerikanske presidenten. Vi hadde et nært og godt forhold til amerikanerne inntil vi nektet deres atomkrigskip å komme inn i våre territorialfarvann.
— Senere har vi hentet inn høystatus vilt fra nær sagt alle verdenshjørner. Mye er satt ut av foreninger som er stiftet med det formål å skaffe landets innbyggere mer å jakte på. I andre tilfeller er det satt ut av myndighetene for å skaffe flere arbeidsplasser i form av pelsjegere. Hjortejakt i selvforsvar
— I førtiårene prøvde myndighetene å utrydde hjorten. Bestandene var blitt så store at vi var på vei mot en økologisk katastrofe. Hjorten beitet ned store deler av den opprinnelige bushen og truet med å forvandle New Zealand til ørken. På -50 tallet byttet de ut ordet utrydde med kontrollere, men formålet var fortsatt det samme. På slutten av -50 tallet innså man at det ikke var mulig å utrydde den. Ja, eneste resultat var at hjorten var blitt spredd over hele New Zealand.
— De profesjonelle jegerne fikk en grunnlønn av staten og $2.60 pr hjortehale eller pr par hjorteører. Resten av hjorten ble skjenket fluene og åtseleterne. Rekorden var 112 hjorter skutt av en enkel jeger med en Lee Enfield 303 på samme dag. Da helikoptre ble tatt i bruk, ble denne bragden naturligvis slått grundig, men den forteller jo litt om bestanden vi hadde på den tiden. Kjøttjakt på hjort
—Allerede på -40. tallet ansatte Forrest Service (tilsvarer Statens Skoger) profesjonelle hjortejegere. Disse ble skjøvet ut i -65, da selvstendig næringsdrivende overtok.
— På midten av -60 tallet oppdaget man at det var et stort marked for hjortekjøtt i Tyskland. Hittils hadde man bare tatt vare på ørene eller halen, og jegerne undret seg over at noen ville betale penger for hjortekjøtt!
— Første gang jeg så noen kjøpte hjortekjøtt var i 1963. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, så du forstår at forholdene endret seg bortimot over natten. Til å begynne med tok vi bare vare på lårene og bogen. Det var god butikk. Ikke rart vi fra midten av 60. tallet hadde mellom fem og 10 tusen profesjonelle hjortejegere.
— Det kom penger inn i jakten. Hjortejakten på New Zealand ble med ett noe helt annet, på godt og vondt. Kanskje mye vondt. Det blir gjerne slik når dollar og cent blir verdimålet. $300 for en levende hjort var mye penger på -60 tallet. Levende dyr ble solgt til hjorteoppdrettene. I dag har vi to millioner dyr i hjorteoppdrettene. Derfor har prisene på levende hjort og hjortekjøtt heldigvis gått kraftig ned. I dag er ikke problemet å skyte hjort, men å få den til vei.
— Landet vårt har store områder uten veier der bushen er så tett, at det er nesten umulig å gå større distanser til fots. Det vil i så fall ta et hav av tid. Hele hjorten må til fryseriet, for å få den godkjent av næringsmiddelkontrollen. I sammenheng med kjøttproduksjon er skyting og transport med helikopter derfor oftest eneste løsning. Utgiftene blir da omlag $50 pr hjort. Jegeren må skyte 30 hjorter pr dag fra helikopter. De få som fortsatt driver kommersiell avskytning av hjort må ta ut 6-800 i løpet av den 3 mnd lange sesongen på for å få brukbar lønnsomhet.
—Etter -83 lønte det seg ikke lenger å jakte hjort profesjonelt og i dag er det bare 5-600 profesjonelle jegere igjen.
— Fram til midten av -70 tallet levde New Zealand i sin egen verden. 5 dagers arbeidsuke, ute på tur, jakt og fiske resten av uka. Alt var stengt i helger og høytider. På slutten av -70 tallet ble vi hentet inn i verden igjen. Kommersialiseringen nådde oss, og utviklingen har tatt den formen vi ser i dag. En homogen stresset kultur som er den samme uansett hvor i den vestlige verden du kommer.
— Vi har en sterk anti- jakt opinion i dette landet. Mye miljøaktivister og mange vegetarianere med jakt og husdyrbruk som motivasjon. Faktisk er 80% av befolkningen på New Zealand mot både hjorteavskytning og kjøttjakt. Jaktturisme
—Allerede i midten av 50 tallet begynte man med guidet jakt for turister, men det har aldri virkelig tatt av. Det blir heller neppe noen storindustri slik resten av turisme er blitt.
—Vi har startet en egen organisasjon for jaktguider. Etikk er en av sakene vi drøfter der. Jaktturismen holder på å utvikle seg i svært forskjellige retninger, og en form for selvjustis eller ekstern styring vil nok bli nødvendig på sikt. Etter min mening hører ikke skyting fra helikopter, fra bil eller med kunstig lys hjemme på guidet jakt, men faktum er at 2/3 av de guidene jaktene på New Zealand foregår i innhegninger. En stor del av de guidene jakten gjøres også fra helikopter. Helikopterjakt koster omlag $800 pr time (omlag 4.000,- Nkr). Det er for helikopteret. Jakten koster ikke noe.
—Har drevet våpenbutikk siden -63 og det er påtagelig å se hvordan fritidsjakten er blitt vinklet mer og mer mot utstyr og stadig lengre vekk fra opplevelser og nytelse, som det jo egentlig handler om. Jakt kan tydeligvis være så mangt. Bushskrekk
— Selv har jeg jaktet elg i Finland, vært på flere jakter i Amerika og i Afrika. Etter slike opplevelser lærer du å verdsette friheten og enkelheten i jakten på New Zealand. Her har vi som du ser minimalt med unødige lover, regler og byråkrati. Vi er velsignet med et land der det er albuerom for jegere.
— Av utenlandsk jegere som kommer hit skorter det ofte på fysikken. De mangler rett og slett den nødvendige fysisk formen og utholdenheten som kreves for å jakte i områder med tett vegetasjon og store høydeforskjeller. Noen av de utrente jegerne som har kjøpt jakt hos oss har vi anbefalt å jakte fra helikopter eller i innhegning. De har vært i en slik forfatning at de ikke har noe i fjellet eller bushen å gjøre!
— Mange som kommer hit vet lite om hva de har kjøpt av jakt. Mange blir overrasket over hvor høye og bratte fjellene er. Andre skremmes av den tette og uframkommelig bushen. Bushen er den rikeste bitopen. Om det ikke hadde vært for bushen hadde hjorten vært utryddet på New Zealand for et halvt århundre siden. Bushen er tett og skremmende på de som ikke er vant med den, men det er ikke noe i den som er farlig. Ingen farlige dyr, ingen truende naturfenomener. Det eneste som kan skade deg der er din egen fantasi. Har opplevd flere som har fått bushskrekk. Det er nærmest en form for klaustrofobi.
— Vi tar $350,- pr dag (1750 Nkr) for guiding og det minste vi reiser ut på er 3 dager (5250,- Nkr). De fleste jakter varer fra 3 til 10 dager. Minimum 3 dager, fordi man lett kan bli liggende værfast. Mars og april er beste jaktiden, dårligst forhold er det som regel i august. Mindre trofeer
—Trofeer på hjortevilt er betinget av 3 forhold:
Godt beite.
God genetikk.
Riktig alder
— At trofeene på New Zealand ikke er så bra om de burde, har samme årsak som hos dere opp i Skandinavia. Mange av de store individene er selektiv skutt vekk av troféhungrige jegere. Dermed har vi også skutt vekk dyrene med best arveegenskaper. For mange dyr med mindre bra genetisk materiale får sjansen til å parre seg, slik at bestanden utvikler seg feil vei. På den andre siden er det nærmest slutt på industriell kjøttjakt, slik at dyrene får sjansen til å bli eldre og dermed anledning til å utvikle store trofeer. Faktisk har vi ikke hatt så gode forhold på 30 år som nå. I det siste er det felt stadig bedre bukker, så vi ser tydelig en positiv trend.
— For fritidsjegerne ser framtiden lys ut på New Zealand, og det er plass til flere jegere. Vilt har vi nok av avslutter Dave Shaw og Vurn Wilsson. De smiler høflig til en melkebonde foran disken i våpenforetningen som vil ha mer patroner for å holde kanadagjessene unna siloåkeren.
Bildetekst
Bildene til Dave Shaw finner du i en egen konvolutt med bildetekst sammen med dem
1 — 3 Dave Shaw og Vurn Wilson driver en våpenbutikk, men lokalene fungerer også som et
viltmuseum med trofeer fra store deler av verden.
4 - 5 Dave Shaw
6-7 Fram til midten av -60 tallet var det bare halene som de profesjonelle jegerne kunne
selge. Resten ble liggende i skogen. I dag jaktes ville geiter på samme måte. Halen eller
ørene skjæres av. Resten etterlates til fluene og åtselfuglene.
8-10 Hjorter fotografert i innhegning. Det er 2 millioner av dem på New Zealand.
11 Jakt som matauk er del av hverdagen på New Zealand. Viltet behandles ikke alltid med
samme respekt som vi er vant med.
12 Våpenprisene er noe lavere enn hos oss. Det kan være like greit å handle brukt våpen i
stedet for å ta med seg våpen fra Norge. Våpnet selges igjen før du reiser tilbake.
13-15 Begge innehaverne av våpenbutikken driver med guiding av jegere. Folderen til Dave er
typisk for de mange titalls seriøse guider som tar med turister på jakt.
16 På mange turister jegere gjør bushen et sterkt inntrykk. Bushen er tett og
skremmende på de som ikke er vant med den, men det er ikke noe i den som er farlig.
Ingen farlige dyr, ingen truende naturfenomener. Det eneste som kan skade deg der er
din egen fantasi |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
