| Arkiv artikkel fra den 08-09--1994 Med sine meningers motØynene blir større, haken blir myk og faller ned. På myra 50 meter nedenfor veien løpet en bjørn etter en laika. Hunden har stor fart mot en middelaldrende ubevæpnet mann i kamuflasjeklær. Jeg bremser raskt, hvor er kameraet. Hva skjer nå? Se der er jo Vüöti, utbryter Erik som sitter ved siden av meg. Vi var på vei til hans bjørnestasjon utenfor Kuusamo. Nå har vi funnet den. Hjem for moderløse bjørner
Jeg holder på med et prosjekt der jeg ønsker å få mer viten om bjørnens næringsvalg under de forskjellige årstider, hvordan bjørnen oppføres seg i hi og fertiliteten (forplantning/fruktbarhet).
Årlig blir noen binner skutt vekk fra ungene, og 5 slike morløse bjørneunger har jeg fått hit.
Vüöti er den yngste på 1½ år og 60 kilo. Han er vokst opp sammen med en jevngammel laika.
Hver dag er vi ute og går tur i skogen med ham. De 4 andre bjørnene er 2½ år og veier mellom 120 og 160 kilo. De er ikke vant til vandreturer ute det fri og derfor er det bar Vüøti vi går med løs. Sülä står for det daglige stellet og er blitt som en far for Vüöti. Når han lå i hi i vinter og Sülü kom ned for å se til ham, tok han tak i armen hans og ville ha ham inn til seg i hiet. Sülü skulle vel også sove vintersøvn?, mente bjørnungen, som kanskje følte seg litt ensom i vinternatta.
Mange tror at bjørnen sover tungt hele vinteren forteller Erik, men det er ikke tilfelle. Hver dag hele vinteren kan vi registrere at kroppstemperaturen og pulsen øker og bjørnen er våken for så å sovne igjen. Ofte reiser den seg, går fram i hi-åpningen og spiser litt sne, eller flytter på en sten eller ordner litt på underlaget i hiet. Led-bjørn-jakt
I vår hadde vi en annen spesiell opplevelse med Vüöti. Vi så han fikk overvær på noe som luktet godt. Plutselig gikk han resolutt bort til Sülü og trakk ham med seg med begge labbene. Akkurat som en 6 åring trekker i sin fars erme når han vil vise ham noe han gjerne vil ha i vinduet i leketøysbutikken.
Vi fulgte Vüöti 800 meter gjennom skogen til han plutselig stoppet og stirret intenst inn i skogbrynet foran seg og deretter opp på Sülü. Vi gransket skogkanten og så sannelig fikk vi se en elgku. Den ville Vüöti gjerne ha!
20.000 FIM til bjørneforskning og registrering
På vei tilbake mot gården hvor Vüöti og laikaen hører hjemme kommer Erik inn på dagens situasjon for rovviltet i Finland. For meg og ikke minst Finland er dette en virkelig pinlig sak, sier Erik. Som et land med alle de fire store rovdyra har vi gjennom internasjonale avtaler forpliktet oss til å ta vare på rovviltet slik at vi kan ivareta en livskraftig bestand.
Til tross for dette har myndighetene, det vil si Vilt- og Fiskeriforskningsinstituttet valgt å bare bruke 130.000 FIM pr år til å kartlegge, overvåke og forvalte de 4 store rovdyrene i Finland. 130.000 mark og en forskerstilling utgjør hele Finlands rovdyrforskningstasjon.
Av dette er 20.000 FIM ment å brukes på bjørn. Sett i forhold til hva Sverige og Norge bruker for å sikre en livskraftig bestand store rovdyr, må dette være en svært pinlig affære for Finland.
Jeg er alene om drive Finlands Rovdyrforskningstasjon. Får riktignok mye hjelp av min sønn Kai og min kone samt Sülä som tar seg av de 5 bjørnene, men selve arbeidet med drift av stasjonen er jeg alene om. Døgnet har et begrenset antall timer. Det blir kanskje så mye som 200 reisedager i året for å verifisere rovdyraktivitet og annet feltarbeid. Det sier seg selv at med så marginale ressurser er det ikke mulig å drive en forsvarlig forvaltning av rovviltet i Finland. Når vi i tillegg ser at konfliktene mellom store rovdyr og samfunnet øker raskt, kan dette bære galt av sted. Vaskebjørn
Nå vil Vüöti bade. Han liker å svømme. Erik tar oss med ned til en innsjø. Noen ganger ror vi en tur med båten mens bjørnen svømmer bak. Andre ganger lar vi bare hunden og bjørnen plaske og bade i lag. Vüöti spiser noen vannplanter. Erik tar fram notatboka og noterer ned noen kråketær på latin. Han forklarer. Vi lar bjørnen gå fritt i naturen. Så noterer vi ned alt hva han spiser og forer de 4 andre bjørnene med det samme. På den måten kan vi danne oss et bilde av bjørnens næringsvalg gjennom året, og se hvilken betydning kosten har for veksten, pels, oppbyggingen av spekklaget de skal tære på under vinteren osv. 2 vintrer og 10 sesonger på Svalbard
Noen av de fineste årene har jeg hatt på Svalbard. Vi reist omkrig og har også hatt tilhold på på flere av stasjonene øygruppen. Vintrene på Nordaustlandet var kanskje den rikeste tiden. Der hadde vi ett år to tamme isbjørn-unger som vi studerte oppførsel og utviklingen hos.
Studiene av isbjørnens og selens beetende har gitt mange opplevelser. Etter vinteren med to ibjørneunger, og mange års arbeid med is- og brunbjørn føler jeg at jeg kjenner en del til deres oppførsel og kroppsspråk i forskjellige situasjoner.
En gang hadde vi besøk av en stor hannbjørn på Svea Gruva på Spitsergen. Kanskje 600 kilo. Bamsen viste ingen tegn til aggresjon. Bare nysgjerrighet. Jeg tok derfor en stor bit selspekk, gikk ut og rakte den fram til ham. Bjørnen kom forsiktig fram luktet på det og tok den forsiktig. Jeg sto helt stille, trakk ikke hånden til meg, og lot bjørnen gå vekk først. Erik har foto på veggen i stua som viser denne hendingen. Kraniesamling
Blir du til middag? De fleste jakt- og naturinteressert er glad i mat, og setter sin ære i å få det beste ut av de lokal matressursene. Familien Nyholm er på ingen måte noe unntak. Veggene er prydet med vilt fra de fleste kontinenter, fagmessig utstoppet av Erik selv. Kraniesamlingen krever også all respekt. Kan du hjelpe meg med noen selkranier fra Varangerfjorden? Vi får problemer med bjørnestammen;
sier Erik. Det er kanskje hovedårsaken til at jeg er uenig med myndighetene i forvaltningen av Finlands bjørnestammen. I -91 var det 46 observasjoner av bjørneunger i Finland. I -92 var det 65 observasjoner og -93 var det 116 observasjoner av bjørneunger. I samme periode er det skutt 160 bjørner. Det vil si at 37% av tilveksten er skutt vekk. Likevel øker stammen. Vi ser også at bjørnene stadig blir mer nærgående og at konflikter mellom mennesker og bjørn øker i Norge, Sverige og Finland. Om vi gjør endringer og trekker inn nye momenter i forvaltningen av bjørnestammen i Finland, vil konfliktene mellom menneske og bjørn bli mange fler og av mer allvorlig karakter. Det er dette som er stridens kjerne her i Finland. Mørke utsikter for de fire store
Desverre er det bare Kuusamo Rovdyrforskningstasjon som driver undersøkelser og forskning i felt. Min motpart og mine kritikere argumenterer uten å kunne vise til vitenskapelige registreringer og undersøkelser i gjort i Finsk natur.
Om tre år er jeg pensjonist. Da overtar andre biologer, men om forvalninten skal fortsette innenfor samme trange rammer har de fire store ikke noen lys framtid i Finland, avslutter forsker, biolog, professor, dosent ved Universitet i Äbo og ikke minst jeger Erik S. Nyholm.
Sover bjørnen ?
Åtte jaktdager på snaue 3 uker uten en eneste skogsfugl med hjem. Går for anledningen med skaller av reinskinn. Samens svar på indianernes mokasiner. De er stillere i snøen, men utrivelig glatte på blokkmark med store is - og snødekte kampesteiner. Både spetsen Lady og jeg begynner å bli godt fornøgd av hele greia der vi går gjennom Taiga-urskogen i Pasvik. Førsteklasses skogfuglterreng, beste skogsfuglåret på mange år. Tar ut fugl nå og da, men aldri noen som vil ned i sekken. Skjøt til og med bom på ei røy som satt for hunden. Om en halvtime er det mørkt. Dagene er korte i N.Norge i slutten av November. Mørkt klokka halv to. Er ikke en gang helt sikker på hvor jeg er. Går forbi noe rotvelter og karer meg opp en bratt bakke. Det er slitsomt. Skaller er ikke beregnet på vanskelig terreng, men de er varme, stille og lette under en dag som denne.
Den 7 år gamle finskspetsen Lady begynner å skjelle mot rotveltet i begynnelsen av bakken som jeg nettopp møysommelig har karet meg opp. Det er rovvilt skjellingen hennes. Ikke den glade og melodiøse bjeffingen som kjennetegner skogsfugllosen. Nei, aggressiv rovvilt gneldring med en snert av knurring i slutten av hvert bjeff. Hun tørr ikke krype innunder rotvelten slik hun hadde gjort om det hadde vært mår, mink eller røyskatt der, men går i en halvsirkel rundt den skrått hengende blandingen av røtter og torv mens hun hele tiden loser. Dette er i skumringstimen, selv om klokka bare er såvidt over ett. Ikke noen spor å se som fører inn i mørket under rota. Bør vel gå ned å se hva det er. Sklir ned bakken og kommer bort til henne. Lady får mer selvtillit og blir fastere i losen.
Jeg går rundt rotvelta. Nei, ingen spor som fører inn. Sikkert halvannen uke siden det har snødd. Spor skulle det vært. Prøver å oppmuntre henne til å krype inn i mørkeret under velta, men nei det vil hun ikke. Nøyer seg med å sta en halvmeter unna. Prøver å se inn, men ser bare noe lyst treverk inne i skyggen. Synes Lady puster litt tungt når hun trekker pusten mellom bjeffene, hun er vel sliten, men tenker ikke mer over det. Går på nytt på baksiden av rotvelta. Der er det grunnfjell helt opp i dagen, så det er neppe noen hule der.
Skulle hatt med en lykt. Jovisst ja, jeg har jo både lommelykt og lighter i lomma. Har akkurat så vidt begynt å venne meg til at det igjen er mørketid i nord og at slik utstyr hører med på tur.
Tar den opp, fokuserer strålen og lyser inn i mørket under stubben. Om en halvtime er det helt mørk. Der inne ligger et elg skinn. Pussig, det er litt lyst og brunlig for å være elg. Strålen går videre ned i skyggen. Den kommer til et loddent og kort øre som beveger seg opp og ned i takt med åndedrettet som jeg nettopp tilskrev Lady, hunden min. Av og til går det skjelvinger gjennom kroppen inne i fellen. Som om den jobber med å prøve å våkne, men sover tungt. Knasingen i snøen når jeg beveger meg får øret til å bevege seg og hodet løftes litt. Omtrent som på en hund som sover tungt i et rom med aktivitet. Halvannen meter foran bena mine og trekvartmeter foran finskspetsen som loser med over 100 bjeff i minuttet ligger i bjørn i vintersøvn!
Hiet er bare en rotvelte på fire ganger halvannen meter som luter 30 grader fremover. Om det blåser litt mens det snør eller regner, vil det sette seg rett i pelsen på bjørnen. Om en flokk ulver kommer over ham slik han ligger, blir han ett lett bytte. Mest fascinerende er det hvor god pels og god fysikk en slik bjørn må ha. Termometeret nærmer seg jo tross alt tyve kuldegrader og for bare halvannen uke siden var det godt under 30.
Han begynner å bevege seg. Åndedrettet er litt for raskt til at han er i skikkelig dyp søvn, tror jeg. Spetslosen holder kanskje på å vekke ham opp. Jeg tar med Lady og klyver for andre gang opp den bratte skråningen. Når jeg er neste oppe tar Lady opp ei røy. Røya setter seg i ei furu på kanten av brinken bare 50 meter fra den sovende bjørnen, en taktfast og melodiøs los klinger over skogen. Helt forskjellig fra den som nettopp runget gjennom skogen i bunnen av skråningen noen titalls meter unna. Endelig, etter alle disse jaktdagen har vi en god sjanse til fugl, men det er viktigere å ikke skremme ut bjørnen, så jeg går raskt bort til treet og støkker ut fuglen.
Kursen settes tilbake til bilen. Det er enda en times marsj før vi er ved den. En kilometer senere tar finsk spetsen opp enda ei røy. Det ble fugl i dag. I morgen skal vi fotografere. Med kamera
Ikke fritt for at det er en litt pirrende kribling i kroppen på veg til bjørnehiet neste morgen. Det er gunstig at han ikke blir vekket. For det første er det brudd på viltloven som sier at dyrene skal få være i fred, dessuten kan det hende han er morgen gretten, og en bjørn kan endre radikalt på en skarve fotografs helsestatus. Fort går det og. Har friskt i minne at en fisker ble drept av bjørn i Pasvik for bare for 3 uker siden. Hunden hans vekket opp en sovende bjørn. Det var noen ganske få mil herfra! Han døde av skadene på vei til sykehuset. Det var visstnok på Russisk side av Pasvikelva, men bjørnene her er vel neppe mer hensynsfulle.
Etter en times marsj i ankel dyp snø står jeg på brinken og ser ned på rotvelta som huser en sovende bjørn. Ingen spor ut. Han ligger der enda!
Jeg trekker meg forsiktig tilbake og pakker fotoutstyret ut av sekken. Gjør klar kamera med blitz. Går forsiktig fram til rotvelta. Stopper av og til for å få et oversiktsbilde. På halvannen meters avstand er det nære nok. Noen bilder med blitz. Noen uten. Når sneen kraser under skallene beveger ørene seg. Vintersøvnen kan ikke være så veldig dyp. Er lyden høy heves hodet 5 cm. Jeg står helt stille noen minutter, så synker det ned igjen. Kroppen har sluttet å skjelve nå. Den puster rolig, jeg går stille tilbake til stedet der resten av utstyret ligger. Monterer kamera med blitz på stativet og taper fast en stor batteri pakke slik at det skal bli nok strøm til blitzen, nå som det er 20 kuldegrader. Taper også fast en 100 meter lang fjernutløser ledning. Skal prøve å gå på andre siden av hiet og fotografer bjørnen i forgrunnen mens jeg sitter på siden litt bak. En sak med både menneske og bjørn på samme bilde hadde vært artig.
Framme, halvannen meter fra bjørnen under rotvelten blir jeg overrasket. Har den våknet og snudd seg? Alt som er synlig nå er bare knapt en halv kvadratmeter med pels. Jeg flytter stativet litt nærmere. Det må ganske nære ettersom jeg bruker 24 mm videvinkel for å få med både meg og bjørnen. Da rykker de til i den brune fellen. Den stivner liksom. Det ser ut til at den holder på å våkne. Når den ikke brydde seg om spetslosen i går, kan den neppe være særlig sjenert av min fotografering i dag. Den sover nok ikke spesielt dypt, men hunder reagerer jo ofte på lyder selv når de sover tungt, så jeg blir bare enda mer stille og forsiktig.
Ut fra størrelsen på bjørnefellen som stikker fram og øret kan det ikke være noen stor bjørn. Kanskje 50-80 kilo. Trolig en ung bjørn som er jaget unna moren i sommer. Skulle den våkne, har den neppe så altfor mye selvtillit og trolig er den også svært treg etter den dvaleliknende søvnen. Etterhvert ser jeg øret igjen. Den har kanskje bare snudd seg litt over på siden i søvnen. Blir ferdig med siste innstillingen av kamera og skal til å strekke ut fjernutløser kabelen. Da begynner den å bevege seg igjen. Beveger seg mer enn noen gang. Bjørnen holder på å våkne!
Det andre øret kommer til syne. Bevegelsene er svært trege, går nærmest i slow motion. Første rettes hodet opp. Jeg står mindre enn to meter unna. Legger merke til avstanden mellom de små ørene. Dette er ingen ung bjørn som er jaget vekk av mora nylig. Det er i alle fall en og en halv håndsbredd mellom ørene. Bjørnen er voksen og har gravd seg en ganske dyp grop. Sakte, sakte heves hodet. Jeg står helt stille. Et lite rundt øye skjelnes over kanten. Han er våken. Han ser på meg. Det er mindre enn to meter mellom oss. Det andre øyet kommer opp. Vi har øyekontakt. Han ser trøtt ut. Ser ut som han nettopp holder på å våkne etter ei skikkelig livat helg. Nå er hodet i ro. Han bare ser på meg. Jeg går sakte bakover. Legger ut kabelen på trommelen med høyre hånd. Kommer han ut? Kommer han til å angripe? Det blir 5 meter til rotvelta med hiet, 10 meter, 20 meter, 40 meter. Nei han kommer ikke. Jeg prøver å ta noen bilder med fjernutløseren. Med det h...... systemet virker ikke. Enten de -20 gjort at alt har frosset seg stivt. Ellers er det løsnet en elektrisk kobling. Pentax tenkte ikke på minusgrader når de lagde dette utstyret! Går raskt tilbake til resten av utstyret. Lemper det ned i sekken og begir meg på hjemveien. Du verden!
Neste dag er Lady og jeg opp på brinken igjen. Det er ingen spor ut av rotvelta og kameraet står der enda. Ikke fritt for at det kribler litt i magen med tanke på at det står fotoutstyr for mer enn to månedslønner halvannen meter fra en sovende voksen bamse. Bildene i kameraet skulle jeg svært gjerne ha tak i, men alt har sin pris! Å hente kamerat nå kan bli alt for dyrt. Best å vente til ut i desember eller januar. Får bare håpe det ikke blir regnvær eller at det kommer kondens på filmen.
Like oppunder jul sover jeg virkelig dårlig. Har bestemt meg for at det er i morgen at kameraet skal hentes. Nå er det på det mørkeste og kaldeste på vinteren. Det er blitt så mye snø at det er nødvendig med ski. Halve dagen er gått jeg er kommet inn dit. Alene som de andre gangene og uten hund. Går så stille som bare mulig mot hiet, strekker ut en lang arm og får tak i kameraet og går tilbake. Alt er stille. Bjørnen lot seg ikke merke. Et stort hode
5 ganger i løpet av ettervinteren er jeg opp på bakkekammen og ser ned. Ingen tegn til liv.
Med spissede ører
22 april var snøen helt råtten, det yret og regnet. Selv med lange ski falt tråkket man helt til bunns for hvert skritt. Et skritt fram og to tilbake. Ikke mulig å gå uten å lage mye støy. Opp på bakkekammen forsøkte jeg å gå stille , men det var ikke mulig. Så over en sten ned mot hiet. Hjertet gjorde et kjempehopp. Ut av hi-åpning stakk et svært hode. Det så opp på meg med spissede ører. Rundt hiet hadde han vært å gått. Det var spor helt opp på bakkekanten hvor jeg sto. Det var for grått til å fotografere, og om bamsen mislikte min tilstedeværelse har jeg ingen mulighet til å komme vekk.
Bjørn Strand og mor Brita
På Strand, knappe 10 kilometer fra Svanvik er det i løpet av våren og sommeren blitt observert bjørn en rekke ganger. Her har bjørnen ufortrødent vandret foran bussen og søppelbilen mellom bolighusene. Den har blitt kjendis og fått klengenavnet “Bjørn Strand”
En binne med unger har vandret rundt husene på Vaggetem, lengre sør i Pasvik, i en måned. Hun har fått navnet Brita. Folk har valfartet fra fjern og nær for å se Brita som ikke tar notis av at folk snakker høylydt på 30 meter unna mens hun gresser sammen med ungene. 100 til 150 kvadratkilometer pr bjørn
Normalt trenger en bjørn omlag 100 til 150 kvadratkilometer utmark for å ha tilstrekkelig næringsgrunnlag. I Pasvik er det i løpet av to dager observert 7 bjørner og aldri før har så mange fått se bjørn som i løpet av våren og forsommeren -94. Normalt skulle det være næringsgrunnlag for 5-7 bjørner i kommunen. Fylkesmannen mener det kan være 14. Dette er trolig en av årsakene til at det er dårlig med mat og at bjørnene trekker ned til folk og stadig oftere blir observert.
Fram mot høsten løste problemet seg gjennom at bjørnene la ut på vandring og befolker områder som fram til nå har manglet en naturlig bjørnestamme. Under elgjakten ble det i de samme områdene nesten ikke sett bjørn.
Erik S. Nyholm
1. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
2. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
3. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
4. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
5. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
6. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
7. Erik S. Nyholm og 1½ gamle ungbjørnen Vüøti ute på den daglige promenaden.
8. Den 1½ år gamle laikaen og jevngamle bjørnen Vüøti leker som to unghunder.
9. Den 1½ år gamle laikaen og jevngamle bjørnen Vüøti leker som to unghunder.
10. til 21 Den 1½ år gamle ungbjørnen på 60 kilo.
Bjørnebilder
22. til 25 Ville bjørner fotografert i skogen i Pasvik
26 til 38 “Brita” bjørnebinna som beitet på jordet i Pasvik i mer enn en måned sommeren
-94. Binna er på veier mellom 80 og 120 kilo.
Bjørn i hi
39. Slik sto Lady og skjellet inn på bjørnen i hiet. Bildet er tatt i slutten av april, bare en noen dager etter at bjørnen forlot det.
40. Under rotvelta på bildet ligger bjørnen. I april sto jeg på samme sted, da stakk det store hodet ut av hiet og tittet opp på meg. Avstanden er ca 40 meter.
41. Bjørnen holdt seg ved hiet ca en uke før den ble skremt av noen reingjeter som var ute på scooter for å se etter kalver. Reingjeterne oppdaget aldri bjørnen.
42. En omlag 200 til 250 kilo stor bjørn i hi under ei rotvelte. Bjørnen ligger på siden med hodet, slik at det bare er det ene øret som er synlig.
43. Bjørnespor over isen i slutten av april.
44. Den uredde bjørnebinna Brita med to årsunger var ikke redd mennesker såfremt de var lengre vekk enn 30 meter. Mange hundre mennesker var å beundret henne i løpet av den måneden hun var på jordet og beitet ensilage-gress (silo gress).
45. til 48 Av og til kom det mennesker på begge side av binnen, og man var redd det skulle kunne oppstå en kritisk situasjon. For å unngå skader på beitene og at bjørnene skulle begynne å slå kyr, ble det satt inn pyrineehunder. Dette er ikke gjeterhunder men buskapsvoktende hunder. Et helt nytt begrep i Norden, men velkjent i USA hvor rovdyr bare i 1990 påførte bøndene årlige skader på geit og sau til en verdi på over 178 millioner kroner. I Amerikanernes Animal Damage Control (ADC) hvor målsetningen er å redusere skadene mest mulig, er nettopp Pyrinehundene viktigste hjelpemiddel. Her blir slike hunder for første gang satt inn mot bjørn i Norden. Resultatet var vellykket. Bjørnene ble i løpet av noen uker jaget vekk uten at noen kyr eller bjørner kom til skade. Tidligere ble slike konflikter løst ved at bjørnen ble skutt.
49 Länsvårdsjaktmestaren og kommunens miljøavdeling fikk satt opp en plakat for å oppfordre folk om ikke å gå for nære bjørnen.
50 til 54 Bjørn som tar godt for seg blant sau på beite er et stadig større problem i Norge. I likhet med den 4 år gamle og 140 kilo tunge hannbjørnen, må mange av dem bøte med livet. Før den ble skutt tok den 12 sauer i løpet av en måned.
54 til 61 Undertegnede har hundegården rett utenfor soverommet. I mai kom bjørnen inn i hundegården mens hundene var der og spiste hundenes mat mens de var der. Hundene tok ingen skade. Gjerdet i hundegården ble delvis revet ned. Det samme skjedde i sør Finland, men der ble hele hundegården revet ned og ødelagt av den uredde og sultne bjørnen.
62 til 70 Bjørnebinna Brita og hennes to unger.
71 til 73 Den 1½ år gamle bjørnen Vüøti og Erik S. Nyholms dyrepasser og “bjørnepappa” Sülä i lystig lek.
74 Portrett av Erik S. Nyholm
75 Buret hvor laikaen og den 1½ år gamle bjørnen tilbringer store deler av dagen.
76 til 81 + 86 Den 1½ år gamle bjørnen Vüøti og Erik S. Nyholms dyrepasser og “bjørnepappa” Sülä
82 Bjørnestammen vokser raskt etter Eriks oppfatning. Slike syn av mer eller mindre tamme bjørner som ferdes hvor bjørner “ikke hører hjemme” ser ut til å kunne bli et stadig større problem i Skandinavia.
83 til 85 Bjørnespor
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
