| Arkiv artikkel fra den 28-06--1996 Historien om konjakkbamsen og andre jaktopplevelserLongyearbyen har et tre jegere som i lag representerer opp mot et århundre med jakt. En av de tre er Tor Grindhaug som arbeider som lærer og ellers jakter når sjansene byr seg.
— Her oppe slutter revejakta 15 mars. Jeg var i lag med Olav Vik Solheim for å ta inn noen revefeller. Vi stoppet scooterne over en morene brink. Oppe på hver end av brinken sto det to revefeller; forteller Tor Grindhaug.
— Vi ble enige om å hente to hver og gikk i hver vår retning. På toppen oppdaget jeg to liggegroper etter bjørn En stor og en liten. Spesielt for isbjørnen er at den urinerer i gropa mens den ligger Det har jeg ikke sett andre dyr som har gjort. Jeg løsnet revolveren fra hylsteret og fortsatte. Vel, jeg tenke ikke mer over det og gikk ned med de to fellene. Nede ved skooteren møtte jeg Olav. Da han kom opp til sine to feller sto det ei bjørnebinne med en unge og åt på en rev. Det hadde gått rev i begge fellene. Den ene var allerede oppspist. Bare hodet var igjen. Binna ble redd og forsvant utover isen.
— Vi hentet hodet av den ene reven og satte oss i det fine været på toppen av en 7-8 meter bratt skrent ned mot sjøen. Etter en stund ble bjørneungen nysgjerrig og kom tilbake mot oss og stoppet først helt innunder brinken under oss. Vi kastet ned revehodet til den, som den umiddelbart begynte å leke med.
— Bjørnungen kastet skallen opp i lufta, og tok imot den igjen. Så la den seg på ryggen og lekte med den med alle fire beina i lufta. Den formelig gjorde seg til for oss som et selkapssykt lite barn.
Etter en stund forsto også mora at vi ikke var noen trussel og luntet bort til bjørnungen.
Der satt vi da på toppen av skrenten å så ned på binna med unge. Ungen fortsatte å leke med hodet bare 7-8 meter nedenfor oss. Hun forsto sikkert at vi ikke var noen trussel og overså oss. Kanskje var hun litt stolt og vill vise fram ungen sin. Vi ble sittende over en time og beundre det flotte skuet. Det var en sterk og utrolig fin opplevelse å få være så intimt og nære innpå dronningen av arktis.
— Vi mistet to reveskinn, men synes likevel vi fikk mye valuta for fangsten de snøyt oss for. Vi satt sikkert en time å så på de to bjørnene, inntil det ble for kalt.  | 1. Svalbardrypa kan bli opptil 1300 gram. Nesten på størrelse med en orrfugl, men likevel er det ikke stort mer mat på den.
|
Konjakkbamsen
Under reinsjakt en høst stakk jeg innom hytta til Kjell Mork for å låne et verktøy. Han hadde noen polske forskere på besøk. Akkurat da jeg skulle runde hushjørnet for å komme inn på langveggen med inngangsdør, ble jeg oppmerksom på en ung isbjørn utenfor trammen hans. Kjell og gjestene hans sto i hyttedøra og fotograferte bjørnen på en tre meters hold.
— Klokelig trakk jeg meg tilbake og fant en åpent vindu på baksiden som jeg krøp inn gjennom. Inne i hytta holdt de på å ta bilder av bamsen fra alle vinkler. Kjell Mork foreslo vi skulle lage et spesielt bilde. Han fant fram et konjakkglass. Skjenkte opp Remi Martin i et dramglass og satte glasset i det åpne vinduet. Bamsen kom bort til vinduet, veltet glasset slik at de dyre dråper rant utover bordet. Deretter strakk bamsen halsen godt inn gjennom vinduet og slikket i seg konjakken på bordet. Etter hvert ble han vel lang i ryggen og nakken, så vi ble litt engstelig for at han ville inn.
— Jeg slo til ham med børseløpet fra en halvmeters avstand. Det affiserte ham ikke det minste. Så løftet jeg børseløpet en meter over ham og dro til ham over nesen igjen. Da trakk han raskt til seg hodet og forsvant.
190 ryper på en søndagstur
— Svalbardrypa løper bare unna på beina når du skyter på den; forteller Tor Grindhaug.
—Slikt må kalles avliving, ikke jakt. Den kan bli opptil 1.300 gram, men det mye av det som er fjær og fett, for det er ikke særlig mer mat på Svalbardrypa enn på fastlandsrypa. Første året mitt her opp jaktet jeg hele høsten uten å få ei eneste rype. Det året loggførte jeg 110 mil på ski uten ei eneste rype. Kontrasten til dette er vel da jeg og kona for noen år siden på en vakker høstdag var på vei hjem med 30 ryper i sekken. Tror du ikke vi gikk oss rett inn i en flokk på over 200 ryper. Vi skjøt oss tomme for ammunisjon og måtte gå flere vendinger før vi sent på kvelden hadde fått 190 ryper i hus. Kona solgte sine ryper og kjøpte middagsservise for pengene. Det har vi glede av enda.
| 2. Når det er så lite snø på isen at ringselen ikke kan grave en hule å føde ungene i ligger de helt ubeskyttet på isen og er et lett bytte for stormåsen. Den første tiden tåler ikke pelsen vann, og du kan lett fange selungene med hendene.
|
Fugler som kan svømme
— Vi bruker å ta en tur eller to etter sjøfuglen år om annet. Lundefuglen og alkene på Svalbard har ikke transmak av en eller annen grunn, så det er fin mat. Ellers jakter vi av og til også litt gås. Både sjøfugljakta og gåsejakta foregår fra båt. I begynnelsen av jakta, like etter at gåsekyllingene er blitt flygedyktige kan du finne store gåseflokker ute på sjøen. Dersom du sirkler rundt en slik flokk og stadig sirkler deg nærmere inn på skuddhold kan du skyte et par før de klarer å områ seg og lette. Ellers er det svært vanskelig å jakte gås for terrenget gir få muligheter for skjul.
Overdimensjonert musefelle
— Naturligvis fangster jeg også rev. I løpet av 10 år har jeg fangstet over 200 rever sammen med en kamerat.. De årene vi drev mest aktivt var 40 er et vanlig årsresultat. Det sies at i tidligere tider var over halvparten av revene her blårever Av alle rever jeg har fått har bare 4 eller 5 vært blårever, så blåreven er nok snart på det nærmeste borte fra Svalbard. I likhet med de fleste andre her har jeg fangstet slik det ble gjort på 1700 tallet med en trefelle laget av rekved. Nå ser jeg virkelig fram mot å kunne ta i bruk Svalbardfella, som på mange måter en forstørret musefelle, og utvilsomt avliver reven mer humant.
— Det har vært mange friske turer på scooter for å se om fellene. En gang ble vi overrasket av styggvær husker jeg spesielt. Vi måtte gjennom et trangt pass og alt var kvitt. Det føyk ille og jeg syntes det begynte å gå vel fort ned bakken. Jeg kløp refleksivt inn bremsa, men ingenting skjedde. I et siste fortvilte forsøk på å bremse farten satte jeg bena nedi snøen. Til min forskrekkelse sto scooteren stille. Snøen føyk så kraftig rundt meg at det ga fartsfølelse
| 3. Isbjørnen tiltrekkes av liflige dufter fra bosetninger og hytter. Ofte kan de gjøre betydelig skade på hus og eiendom. |
Plystre- og reiseradiojakt på ringsel
— Vi har mange selarter på Svalbard, men praksis er det bare i storkobben og ringselen det jaktes på, fordi de er tallrikest og lettest tilgjengelige. Storkobben har meget velsmakende kjøtt. Eneste ulempe med den er at den synker hele året.
— Vi har noen artig jaktformer etter ringselen som ligger på isen, der vi utnytter selens nysgjerrighet. Når den ligger på isen og koser seg, går vi rett mot den inntil den hopper i havet. Så fortsetter jeg til jeg er på passe skuddhold og legger meg ned med rifla klar. Etter en stund dukker selen opp i hullet, men bare med neseborene og øyeeplene over iskanten. En nesten umulig blink. Gjennom å plystre på den kan du ofte få den til å strekke halsen høyt opp og få et stort treffområde og rent skudd. Det f En lignende jaktform er med reiseradio.
En av gammelkarene her opp, fortalte at han brukte å ta med en reiseradio og sette den på iskanten eller ved pustehullet og så gå å sette legge seg på passende skuddhold. Et godt radioprogram kan opprettholde snaddens nysgjerrighet og interesse lenge nok til å få inne et godt skudd. At denne metoden brukes andre steder har jeg ikke hørt om. Det er kanskje spesielt unge individer som lar seg lure på denne måten.
Når vi likevel er inne på seljakt. Viste du at hannsnadden er uspiselig i parringstiden? Det smaker og lukter faktisk terpentin av den. Et annet fenomen som overrasket meg da jeg kom hit er at snadden må ha nok snø til å kunne grave seg snøhule for å lykkes med reproduksjonen. Som du sikkert vet tåler ikke ungenes pels vann de første leveukene. Om ungene blir liggende rett på isen blir de praktisk talt uten unntak drept og spist av stormåsen. Kun i år med snø på isen hvor ringselen kan gjemme ungene inne i snøhulene vil den få fram ungene til svømmedyktig alder.
Da det kunne gått riktig ille.
— Svalbard er riket hvor naturkreftene virkelig fortjener behørig respekt. En gang jeg var på seljakt kunne det fått en trist endelikt for meg og min sønn, om vi ikke hadde vært snarrådige og litt djerve.
Det lå rikelig med snadd (ringsel) utenfor et elvenes i Isfjorden. Jeg hadde skutt fire snadder og mens jeg holdt på å flå hørte jeg det smelle. Så opp, men så ikke noe og tenkte ikke mer over det. Da vi skulle hjemover oppdaget vi at isen hadde løsnet tvers over hele fjorden og at vi nå befant oss på et mange kvadratkilometer stort drivende isflak. Til land var det 150 meter med åpen iskald sjø. Sjøvannet holder gjerne flere minusgrader om vinteren.
— Her var gode råd dyre. Jeg grublet over situasjonen og satte kursen mot en odde. Da jeg kom dit var det også en bred råk til land. Hele 70 meter til land. Det var en del store isflak på tre, fire kvadratmeter i råken, og mange bitte små, men også mye åpent vann. Tiden gikk fort og råken ble stadig bredere. Hjelp kunne vi ikke vente å før om tidligst ett døgn, og da kunne isflaket vi var på utmerket godt være forandret til issørpe.
— Jeg vurderte at vi hadde en rimelig mulighet til å kjøre scooteren over vann og isflak og komme til land. Jeg ba gutten legge seg på sleden og holde seg godt fast. Gjorde en runde på isen. Fikk god fart og satte over det åpne vannet og isflakene med alt hva scooteren var god for. Det gikk bra i 50 meter over åpent vann og over små isflak. Så hengte sleden seg fast i et flak og scooteren sank sakte. Til alt hell var vi så nære land at det bare var knedypt med vann. Vi vasset i land. Til alt hell kom heller ikke motoren under vann. Med forente anstrengelser fikk vi berget alt sammen og kunne kjøre helskinnet og rimelig tørr hjem igjen med alle kobbene.
— Det vil helst gå godt, også på Svalbard; avslutter Tor Grindhaug.
|
Bok anmeldelse
Google Books |
