| Arkiv artikkel fra den 09-09--1993 HAVERTJAKTFÅ HAR UNNGÅTT å høre om vinterens selkatastrofe der titusener av sel har lidd en langsom og pinefull død i Norske fiskerers garn. Store mengder sel har også mer eller mindre sultet ihjel. Det er tydelig at vi nå har en god selstamme'''' Våre typiske skjærgårdseler har imidlertid ikke utviklet seg til en uøkologisk stor bestand. Jeg tenker nå på steinkobben og haverten. Dette er to artige typer som er utbredt langs vår kyst fra svenskegrensa til langt opp på Svalbard. Stammen av disse to hjemlige arter er så stor at det kan hjemles rettet avskytning langs den ganske kyststripe. I dag er seljakt som rekreasjon uvanlig. Haverten har som reven, tilpasset seg menneskets herjinger og vi finner i dag dyr i elver, innerst i fjorder og i båthavner. Haverten kan bli over 7 m og veie mer enn 300 kg. Hans mindre fetter steinkobben er ofte på 40-60 kg men kan bli helt opp i 120-150 kg. Lengst ute i havet på brakene, flæsene, båene knattene eller skjærene finner vi haverten. I lite beferdede områder kan vi finne ham på et skjær eller kanskje dykker han opp i kjølvannet bare 10-15 m bak båten. I områder med lite jaktpress er han ofte mer nyskjerrig enn sky, men han l*rer fort og etter få jaktdager er han et krevende vilt. Våpen og jakt Viltlovgivningen setter helt klare krav til våpen og amunition. Til havertjakt , hvor det er snakk om dyr på 150 300 kg, foretrekker jeg storviltredskap. 308 W, 30.06 eller tilsvarenZe med en god "elgkule". Ved å bruke så fresk redskap tilføres dyret så mye energi at selv et lavt skudd vil gi sjokkbølger som dreper dyret momentant. Det er uvanlig å komme på skuddhold av havert på land. I havet er det bare hodet som vises over vannflata Er ert'n skeptisk er det kun panne og nesebor som bryter vannspeilet. Som du forstår stilles det store krav til skyteferdighet. Til gjengjeld er det uvanlig med skadeskyting når storviltammo nyttes. Skulle skadeskyting skje,virker det som dyrene er redd fo å drukne. De svømmer enten på land,eller står med hodet og hals over vannflata og gisper. Normalt drepes dyret momentant men i verste fall får skytteren eller båtfolket avlivet dyret i løpet av kort tid. Når båten kommer i område med havert dukker den gjerne opp for å ta inntrengeren i nærmere øyensyn. Er erte n nermere et stykke tørt land enn 100 m setter vi kursen dit.. Skyting fra båt er sjelden mulig. Man bør ha ei skøyte eller større fartøy og det bør være havblikk uten dønninger. Under slike forhold kan en dyktig og crfaren skytter lykkes, men det er nå sikrest og best med fast grunn under magen. Viser erte'n fortsatt interessse går en, helst to skyttere på land. Båten me d båtfører og minst en bergingsmann går i stand by" posisjon i området hvor erten forventes å dykke opp igjen. Skytteren(ne) lader og legger seg til å vente. Er erte n tilstrekkelig nysgjerrig dykker han opp igjen på skuddhold. Normalt er det 30 100m. Avstandsbedømmelse, størrelsen på hodet og dyrets bevegelse i sjøen gjør at du bør være en uvanlig god skytter for å gi et sikkert skudd på over 1 Bergingsbåten må holde seg nære og godt til siden for skytteren. Kula kan rikosjere inntil 90 til høyre eller venstre for nedslaget, nen sel som et verdt jaktkameratens liv eller helse er ennå ikke født. Skytteren må være overbevist om at bergingsbåten er innenfor sikkert område før han engasjerer dyret. Når skuddet går , gis det umiddelbar tilbakemelding om resultatet. Gjennomskytes dyeet vil det være en stor blodflekk og selen vil ligge i overflaten. Så begynner bergingen. Den er ofte like spennende som skytterens jobb. Nesten al]e vil flyte en liten stund. Min erfaring er at 60-70% av dyrene begynner å synke innen 20-30 sekunder. og 15-20% vil flyte mer enn 1 min. Den sikreste måten å berge dyret på er å konferere med sjøkartet før dyret skytes. Ert' n skytes hvor det er så grunt at den kan ses på bunnen med en vannkikkert. Bergingsmannen bruker en stor pilk, dregg eller lyster og fisker opp dyret Har man tilgang på en dykker, merkes stedet med en bøye, dykkeren går i vannet og hever ert n. Brukes en rask båt og man godtar et vist tap kan eskimometoden nyttes. Bergingsmannen står klar med en harpun eller lyster og i det skuddet går setter båtføreren full fart mot dyret. Når båten er framme hos ert'n stikker bergingsmannen harpunen i det døde dyret og holder det flytende. Bergingsbåten bør være ved dyret i løpet av 15 20 sekunder. Er dyret stort slås et sikringstau rundt brystet bak framsveivene. Dyret huskes opp og ned i vannet slik at det får så mye fart opp at en framsveiv kan lures over ripa. Så dras den andre sveiven over ripa og ved å slå et tau om bakkroppen kan dyret bikkes ombordi Med denne metoden kan en eller to mann berge store dyr. Dette fordi ertn har mye av kroppsvekten konsentrert rundt hals, bryst og mage. Er båten for liten eller erte'n for stor bukseres han opp på et skjzr hvor han kan slaktes. Slakting Går vi med småbåt drar vi gjerne ert n opp på et sva og flår den. 2 mann flår en 200 kg havert på 15 min. Med 10 15 cm spekk glir kniven lett. Skinnet flås fra dyree med spekket på skinnet. Derfor tillater vi oss raske og grove snitt. Innvoller, hode og sveiver går fra og dyret grovparteres. Så fortsetter jakten. Fra mellomgulvet, nermest ryggraden, skjærer vi ut en 3x3 cm kjøttbit. Den får vetrinæren på slakteriet når vi kommer hjem. For en mindre sum tar han en rutinemessig trikinprøve Det er sjelden med trikiner i sel. For sikkerhets skyld bør du ikke spise rått eller ikke gjennomkokt/stekt kjøtt av sel som ikke er trikinkontrollert . Trikiner dør ved 65 70 C. Dersom du koker eller steker kjøttet slik at det ikke lenger er rødt inni kan du være sikker på at trikinene er døde. For å få best mulig kvalitet på kjøttet bør dyret stikkes/bløgges snarest mulig etter bergingen. Kjøttet er velsmakende og uvanlig mørkt, nesten svart. Det smaker som en mellomting mellom oksekjøtt og kvalkjøtt. For å unngå harsning bør kjøttet renskjæres for spekk snarest mulig. Vi tar med oss det beste kjøttet og spiser det mens det er ferskt. Resten havner i fryseren og brukes som bikjemat utover sommeren og vinteren. Skinnet bør spekkes så snart som mulig. Det gjøres ved å legge det over en skrastilt lem. Tyngden av skinnet gjør at det blir liggende stramt nedover lemmen. Spekket flås av skinnet. Det er viktig at det ikke sitter igjen mer enn noen få millimeter spekk på skinnet. Ellers kommer ikke saltet til. Det vil føre til at skinnet surner under fettklumpen og det blir hårslipp. Når skinnet er ferdig spekket legges det på svaberget eller på en ren lem. Pelsen vaskes grundig ren for fett, spekk og blod. Bruk helst lunkent grønnsåpevann men også andre milde såpetyper kan nyttes. Tilslutt saltes skinnet med grovt havsalt i rikelige mengder og rulles sammen. Slik kan skinnet oppbevares noen dager. For lengre oppbevaring bør det ligge i en butt slik at hele skinnet er dekket av konsentrert saltlake. |
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok&Media Bok anmeldelse Google |