| Arkiv artikkel fra den 04-05--1997 Han som erter havetKlokka er nesten halv sju. Bare en liten skvett svart kaffe igjen i bunnen av koppen. Den lille rorbua på Sør Gjeslingan nord for Namsos er fortsatt litt vasskald.
— Brigitt Bardot er født 30, 40 år for tidlig, kommer det ettertenksomt fra Ole.
Han tar en slurk kaffe før han fortsetter, — Du veit, det eneste som virkelig får henne til å tenne er seljegere som oss.
Før han rekker å fortsette står Dagh i døra.
—Er termosene og matpakkene klare? Nå har jeg sjekket nødpeilesenderen, fylt bensin på alle jerrykannene, prøvekjørt reservemotoren, kvesset slakteknivene, lastet ombord våpen, dykkerutstyr og tre flaskesett.
Dagh er utålmodig, Han vil jakte. Lyngbrakene
—April er gjerne den beste perioden for seljakt. Da er det lange lyse dager, ofte bra vær, humane temperaturer på sjøen og haverten holder på å skifte pels og holder seg gjerne nære land, foreleser Ole, mens 55 Hk Evinrude forsiktig tøffer ut av havneområdet på Sør Gjeslingan
Klokka er såvidt sju og sola lar seg gli sidelengs opp over den blå horisonten. Motoren er blitt varm, og Ole tar den 18 fots arbeidsbåten i aluminium opp på plan.
Selv om det er vindstille og blank sjø innaskjærs er dønningene her ute i havet såpass at det spruter godt. Med kompasskursen mot sørspissen av Grønland gjør den åpne plastbåten nesten 30 knop.
Etter et kvarters ferd over døsige dønninger stiger en flokk forhøyninger opp av havet. Vi så kaskadene av vann som slynges opp når tungsjøen bryter, før vi så selve skjærene. Det er Lyngbrakene. En gruppe skjær og nakne øyer. Denne samlingen steinbiter virker som om de er tømt ut av en sekk over åpent hav. Dessuten er de omkranset av lumske undervannsskjær.
Det ligger ei hurtigrute med halve besetningen på 200 meters dyp ikke så langt herfra.
Stedet få være helt i fred for fiskere og annen skipstrafikk, men ikke for haverten. Det er akkurat slike avsides steder den oppsøker.
Kystjegerens bjørn eller villsvin kan man vel kalle dette monstret av en sel som blir over 300 kilo, kanskje over 400 kilo.
Ole stopper motoren. Vi blir liggende og duve på dønningene som løfter båten opptil halvannen meter. Vi tar fram kikkerten og gransker skjærene på 300, 400 meters avstand. I dette værharde området betyr enhver forhøyning på de glattskurte skjærene havert. Sel forut
— Der er de, kommer det entusiastisk fra Dagh.
Han har oppdaget en havert idet den lot seg skli fra det sleipe svaet og ned i det trygge havet.
Dagh stikker opp en våt finger for å bestemme vindretningen. Lukten av mennesker og eksos er noe alle seler avskyr.
Med fem knops fart tøffer vi rolig opp på siden av øygruppen slik at vi kan gå motvinds rett mot skjæret hvor Dagh skal på land. Når vi får se Lyngbrakene fra lesiden oppdager vi at det ligger et titalls dyr på hver av de tre største øyene. Trolig tre hanner med hvert sitt harem. Planene endres. Dagh settes på plass på en øy. Jeg på en annen. Ole blir i båten.
Dønningene skyller to meter opp og ned på berget. Vi velger et sted hvor det er dypt helt inn. Ole rir mesterlig inn på en bølgetopp. Ansiktet har en mine som vitner om dyp konsentrasjon. Akkurat idet bauen skal til å smelle inn i berget gir Ole nesten full fart bakover. Samtidig gjør jeg et langt steg inn på fast fjell. Mindre enn et sekunds mellomrom
Børsa kommer ned av ryggen. Tofoten brettes ut, og jeg åler fram i skuddposisjon. På motstående skjær, 80 meter unna, ligger et titalls haverter og døser i sola. Lett å se hvem som er oksen, selve haremsjefen. Han er sikkert en halvmeter lenger enn de andre selene. Halsen og brystet har valker, skurv og arr etter god mat og mange revirkamper. På ryggen har han et nesten hårløst parti med noe lysere pels.
Dagh har kommet på plass på et annet skjær. Vi har øyekontakt. Dagh legger hånden på hodet for å markere at han er klar. Jeg gjentar signalet. Avtalen er at Dagh har første skuddet og jeg skal følge opp. Skuddene kommer med mindre enn et sekunds mellomrom. Tar et raskt ladegrep og plukker en til. Dagh er raskere. Hans andreskudd kom før mitt. Neste gang jeg har tatt ladegrep er det svart hav. Ikke en sel å se.
Ole henter oss. Vi fikk fire på fire skudd. Alle ble liggende på skjæret. Det tar et kvarter å gjøre opp en sel. Vi tar vare på det forskningen skal ha, flår dyret, skjærer ut sveivene, indrefiletene og biffene og laster det over i båten. Resten tauer vi godt ut fra land og dumper til krabbene — resirkulering. Et kvart tonn
Med båten patruljerer vi videre mellom skjær og småøyer. Når vi oppdager en sel i havet, settes en person på land, mens to blir i bergingsbåten. Selene er sky, så det blir langt mellom skuddsjansene. Sola har så smått begynt å synke igjen og ulldottaktige skyer kommer fram i vest. Vinden begynner å friskne.
— Blir det mer vind nå, må vi innaskjærs igjen sier Dagh.
En åpen båt har sine begrensninger på det åpne storhavet.
På Lyngsskjæra finner vi tre haverter. Dønningene løfter båten to meter opp og ned mot svaet. Det er langtfra ufarlig å sette folk i land under slike forhold. Det er fjære sjø og svaberget er dekket av grønne sleipe alger. Ole hopper, faller, men slår seg heldigvis ikke. Kikkertsiktet går også fri.
Dagh og jeg tar båten ut i stand by posisjon.
— Om ikke Ole kommer til skudd innen ti minutter, må vi hente ham og sette kursen innaskjærs, sier Dagh og speider skeptisk mot horisonten.
Sjøen blir stadig større. En av havertene er fortsatt nysgjerrig. Den har et typisk hestetryne. Sikkert en sværing. Ute her er den i sitt rette element. Her kan den fritt ærte havet og naturkreftene. Avstanden er 150 meter. Det er et langt hold mot et selhode som beveger seg opp og ned, fram og tilbake i sjøen. Så dykker den igjen.
— Nei, nå går det på sikkerheten løs. Bølgene er for store, sier Dagh og setter båten i fart for å hente Ole.
Da smeller det. Haverten hadde vist sitt blide åsyn på 90 meters avstand. Noe som ikke gikk upåaktet hen hos Ole.
Dagh gir full fart mot den røde flekken i dønningene. Jeg står klar foran med aluminiumsstangen med en krans av fire kveitekroker i enden. To av krokene får tak i det døde dyret. Puh, selen er sikret, men det var på håret. Nå gjenstår det få den ombord uten at båten samtidig fylles av en brottsjø.
Gjennom å vugge sideveis og utnytte båtens oppdrift klarer vi å jekke inn haverten, til tross for at den veier over 250 kilo og er 2.20 lang. Selen har tyngdepunktet langt fram. Når vi får begge sveivene over ripa, kan den løftes ombord etter vektstangprinsippet. På skjæret sto en spent skytter og fulgte med. Hjertet var nok langt oppe i halsen. Dette er Oles første sel — som vi lykkes å berge.
Vel tilbake på kaia på Sør Gjeslingan må det til kran for å få selen ut av båten. Ole kvesser kniver og lager middag, mens Dagh og jeg flår. Vi må stå på nå, så vi får oss litt søvn før en ny jaktdag. Den som erten havet — haverten er det rikelig av mellom mer enn 6.000 øyer her på Vikna.
|
Bok anmeldelse
Google Books |
