| Arkiv artikkel fra den 02-12--1993 Han slåss for hundejakta 021293
Geir Kristiansen 48, er født og oppvokst langs Varangerfjorden. I jobben som avdelingsingeniør ved Statskog - Jordsalgskontoret i Finnmark kommer han mye i kontakt med eiendomsforvaltning herunder også utmarksforvaltningtmark og utmarksforvaltning. Han har jaktet siden 1957, med stående fuglehund siden 1979 og etter elg siden 1987. De senere år er mye av fritiden på hundesiden brukt på elghund.
Geir er fylkes instruktør på el-halsbånd, jaktprøvedommer på alle typer prøver for stående fuglehund og autorisert prøve dommer på ettersøkshund.
Tidligere leder for jakthundutvalget i fylkeslaget og arbeider i dag mye med
saker knyttet til jaktrettigheter.
I rype skogen
1993 var et svakt år for rypene i Finnmark. Vi hadde ingen forhåpninger om at sekkene skulle være noe særlig tyngre på tilbaketuren en på vei ut i bjørkeskogen som omkranser deler av Varangerfjorden. Vi hørte sauebjeller på flere kanter, ikke akkurat det en forbinder med Finnmark og urørt natur, men hverken jegere eller husdyr har monopol på utmarka.
Nå skal du legge merke til lyden fra sauebjellene sa Geir da han tok koblet av Kela. Den syv år gamle pointer tispa satte avgårde som en mynde på veddeløpsbanen. Det er mer enn bare fart i denne hunden. Med 3x 1AK, 3x1VK har hun bevist at hun også kan håndtere rype i fast stand. Vi fulgte de små stiene som rein og sau har tråkket opp gjennom generasjoner med beiting. Hunden så vi regelmessig som kvite blink mellom de høstgule bjørkene.
Vi passerte jevnlig små saueflokker uten å se dem. Det var bare bjellene som røpet at de var på andre siden av de gulnende bladene noen titalls meter bortenfor. I løpet av en times jakt hverken hørte eller så vi noe som kunne tyde på at sauene tok den minste notis av pointeren. Om vi ikke ser hunden på en tre fire minutter, betyr det at Kela har funnet rype, sa Geir. Da kan hun plystres inn for rapport og om vi vente riktig lenge kommer hun av seg selv og rapporterer.
Men søkene varte sjelden lengre enn at vi så hunden med korte intervall. Vi passerte store mengder beitende sau og det ble med all tydelighet bekreftet og visualisert at jakt med hund og beitende bufe ikke er eller bør være noen interessekonflikt.
Rypene var det langt mellom, og nettopp i disse dagene var det også elgjakten som tok mest av Geirs tid på jaktfronten. Likevel fikk Kela demonstrere apport av rype på en rydning i skogen. Litt kronglete avlevering, men arbeidsglede for alle penga.
Elgstammen i Finnmark har tatt seg kraftig opp de senere år og ser ut til å ha blitt til en livskraftig og høstbar ressurs. Langs største delen av Varangerfjorden er det nå elgjakt, og for jegere med kjennskap til jakten slik den foregår på Østlandet fortoner det seg unektelig ganske merkelig å se elgvald som til største del består av lår høyt vierkratt, einer kjerr og forvridd fjellbjørk. Likevel skytes det årlig en del elg i disse terrengene.
Fjellskogvarme
De fleste jegere bruker å ta kaffepause og noen brødskiver midt på dagen. Etter timer med tett bjørkeskog, rikelig med sau og dårlig med vilt, var ikke vi noe unntak. For den som er vandt med bålfyring i barskog, skal man vokte seg vel for å falle i fellen med å ta på seg å gjøre opp varme i karrig og kronglete fjellbjørkskog.
Benyttet derfor sjansen til å følge med på hvordan det skal gjøres. I krattene med einer kom det fram noen tørre pinner, ikke tykke men fullt brukbare. Død bjørk er som regel gjennomvåt og brenner dårlig. Derimot gir tynnere greiner god varme. Den ytterste løvtynne barken på bjørka er fin å tenne opp med. Når det først det er blitt litt varme, så brenner fersk fjellbjørk på grunn av det høye innholdet neverolje. Toppene er gjerne best. Disse nordlige randsonene gjør rett for tilnavnet kontrastenes land og et vanlig kaffebål i Pasviks furuskoger er å sammenligne med et St.Hansbål i disse traktene.
Kontrastenes land
Kjelen ble fort varm over det lille iltre bålet og praten kom inn på den dårlig rype produksjonen i år. Den faste debatten om utsatt jaktstart, ønsker om forbud mot jakt med hund, forbud mot vinterjakt, påstander om ulovlig jakt og krav om totalfredning av rypa er viet særlig stor oppmerksomhet i lokalaviser og lokale radiosendinger denne sesongen. Rypebestanden svinger i sykluser som vi heldigvis ikke har mulighet til å påvirke nevneverdig enten vi ønsker det eller ikke, sa Geir Kristiansen. Mange av ytringene i samband med rypa i vår landsdel kommer vel under kategorien, jo mindre man vet om en sak, desto lettere er det å uttale seg. Det er mange og sterke meninger blant jegere og ikke jegere i Finnmark. Skyldes kanskje at vi lever i en landsdel særpreget av god plass med en kontrast rik og lite homogen befolkning.
Tilfellet Tana
Kela har rullet seg godt sammen inntil ryggsekken med rypene. Winchester hagla med custom links kolben ligger brukket ved siden av. Geir Kristiansen legger noen flere kvister på varmen som holder på å dø ut og forteller om tilfellet Tana, en forbundsak han har lagt ned mye arbeid på:
Tana er en av de to kommune i Finnmark som ikke har gjort unntak for jakthunder i de kommunale forskriftene til bufe loven. Dermed har det siden 1964 formelt sett ikke vært anledning til å drive jakt i Tana med løs hund før 1 november.
Årsaken til denne besynderlige lovbruken kan synes å være at man ønsker å regulere hvem som skal få jakte i kommunen. Dermed forsøker man altså å regulere jakta med bufe loven som egentlig er et redskap for å beskytte beitende bufe. Altså verne bufe mot streifende løshunder.
Praksisen har nemlig vært den at lensmannen har utstedt dispensasjoner uten noen egentlig saksbehandling. Jegerne ble spurt om de ville ha jaktkort med eller uten dispensasjon!
Forskriftene fra 1964 om vern av beitende bufe i Tana ble dermed ikke håndhevet slik det er vanlig praksis i offentlig forvaltning. FJJF gjorde landbruksdepartement oppmerksom på dette, noe som førte til at Tana kommune fikk pålegg om å lage nye forskrifter som kunne håndheves etter vanlig offentlig praksis. Tana lagde først høsten -93 nye og foreløpige forskrifter som heller ikke kunne godtas av landbruksdepartementet. Situasjonen ble etter hvert slik at ingen egentlig hadde oversikt hvor det var tillatt å jakte med hund i Tana. Den nøkterne fortellerstilen avslører at Geir holder på med jus på si, og han smiler litt når jeg ber om å få det referert i litt mer folkelig språkdrakt.
Beite rettigheter er knyttet til eiendomsrett eller tildelte områder på statens umatrikulerte grunn. Men den gir under ingen omstendighet en eksklusiv rettighet, som gjør det mulig å utestenge andre brukergrupper.
Kommunen tar seg til rette
Det Tana i realiteten gjorde var å gi en interessegruppe i utmarka fortrinnsrett og eksklusiv rett på å bruke utmarka, sier Geir Kristiansen. Dermed måtte jegerene søke om dispensasjon for å få jakte med hund.
Problemene ble forsterket av at kommunen innførte et nytt begrep i regelverket, nemlig "bufe område". Dette begrepet ble også brukt i tolkningen av forskriftene, noe som ytterligere forverret situasjonen.
Hverken ordet, definisjonene eller vurderinger knyttet til et slikt utrykk har noe fotfeste i arealplanlegging eller arealforvaltning andre steder i landet. I Tana blir det nemlig definert et område hvor det er beitende bufe, og et område hvor det ikke er beitende bufe, men en slik definisjon skaper ingen nye retts tilstander.
Landbruksdepartementet mener at "bufe område" ikke gir noen særskilte rettigheter for saueeierne og at det er anledning til å jakte i alle områder hvor det ikke er beitende bufe, mens Tana kommune mener at det er total forbud mot jakt i "bufe området" uansett om det er dyr der eller ikke.
Da landbruksdepartement i brev til Tana kommune presiserte at jakt ikke er gyldig grunn for å dispensere fra lokale bestemmelser i bufe loven, ble det et tilnærmet jakt forbud med hund i Tana.
I likhet med departementene, og NJFF mener Geir Kristiansen at småviltressursene i Tana bør være tilgjengelige for allmennheten gjennom human jakt med hund. Det ville være mer naturlig å regulere jakten gjennom vilt lovens generelle bestemmelser, slik det er vanlig i andre kommuner og fylker.
Løsning i 1994?
For 1994 er Tana kommune pålagt å lage nye forskrifter til bufe loven, og fra FJJF har man stor tro på at kommunen vil utforme bestemmelsene slik at det blir et reelt unntak for jakthunder, og det er vel også grunn til å tro at kommunens folk får "hjelp" med dette fra departementet.
Tana har i snitt 1.2 sau pr kvadratkilometer, og 1993 har det vært langt mindre p.g.a bjørn som har gjort at sauene er tatt ned fra beitet. FIFF har imøtekommet saueeierne beitet interesser gjennom å gjøre størstedelen av jakthundene saue-reine.
Isbjørn i fjæra
De siste glørne i bålet er for lengst forvandlet til gråkvit aske. September brisen ved ishavets kyst har trengt gjennom både feltjakke og shetlandsgenser. Vi finner et litt annet drag tilbake mot kysten, men det er heller ikke mer rype der. En pussig sak når det gjelder disse områdene er at rypa nesten slutter å trykke for hund utpå vinteren sier Geir. Derfor er det liten hensikt å drive vinterjakt her.
Tilbake på småbruket ved Varangerfjorden forteller Geir om dagen i -86 da de så en isbjørn komme svømmende med kurs rett mot stranda. Da den ble oppmerksom på menneskene som stimlet sammen på gårdstunet, skiftet den kurs og la i vei utover igjen. Ingen fikk noen gang fotografert eller sett den skikkelig, men etter all sannsynlighet var det en streifer fra Novaja Semlja. Noen mil lenger ut i fjorden ble det skutt isbjørn i 1955 og i 1890 ble en annen skutt i Vest Finnmark. Finnmark er kontrastenes land på så mange måter.
Nøkkeltall for Finnmark
48.000 km², omtrent like stort som Danmark, eller 15% av Norges areal.
5% av landets jegere jakter i Finnmark og står for 25-30% av alle ryper som felles.
I 1992 ble det solgt 4200 jaktkort for Finnmark. Av disse var 3025 bosatt i Finnmark. 1175 jegere eller 28% var tilreisende fra andre fylker.
Det var 15 utenlandske jegere og disse kom i det vesentlige fra Sverige.
Selv om de fleste tilreisende jegere bare jaktet noen ganske få dager, disponerte hver jeger 11.5 kvadratkilometer jaktterreng. Dersom jakten var forbeholdt fylkets egne jegere ville de disponert 16 kvadratkilometer pr jeger.
I 1991/92 ble det beregnet felt 73.838 stk ryper. Det tilsvarer 17 ryper pr jeger i snitt for hele sesongen. I følge statistikken fikk gjennomsnitts jegeren 2,5 stk småvilt pr jaktdag og jaktet omlag 10 dager i løpet av jaktåret. Totalt ble det felt 81.515 stk småvilt. Høyspentledninger, telefonledninger og rein gjerder felte trolig 2-5 ganger så mye rype som jegerne. I tillegg er vegetasjonen over store deler av Finnmark skadet som følge av en overtallige tamrein stamme.I Finnmark er det et absolutt minimum på 149.100 stk tamrein fordelt på 502 driftsenheter som sysselsetter 2182 personer
Pris på jaktkortet for Finnmark i 1993 er 360,- jaktiden på rype er fra 10 sept til 15 mars. Karasjok
kommune holder på med et "frikomunforsøk" og har egne jakttider og kommunalt salg av jaktkort.
|
Bok anmeldelse
Google Books |
