| Arkiv artikkel fra den 20-01--1998 Fangstmannen som fant frihetenDet sentrale i livet som fangstmann er friheten. Lønnsomhet, inntjening og timelønn kommer langt ned på listen. Vi har møtt en av landets siste fangstmenn - danske Hans Lund (42) og Marianne Prytz (33). I Farmhamna på innsiden av Prins Karls Forland har Hans Lund og Marianne Prytz bygget sin fangststasjon. Her levde de fra 1991 til 1996 året gjennom som noen av landets siste fangstfolk. De siste to årene har de tilbrakt somrene på Svalbard
Hans er dansk og har tilbragt de siste 16 årene i Norge - siden 1983 som fangstmann i Finnmark og siden 1990 på Svalbard.
- Jeg kommer fra et lite tettsted på Jylland der alle kjente alle, forteller fangstmann Hans Lund.
- Jeg jobbet som fisker noen år. Havnet så på skolebenken og ble maskinmekaniker. Først som maskinmann på en tråler, senere med eget verksted i Danmark med flere ansatte. Hva var vitsen med å jobbe lange dager, betale regninger, få nye utgifter og jobbe enda mer? Var det slik livet mitt skulle forløpe år ut og år inn? spør han.
600–800 ryper i året
- Kunnskapene om å kjøre hunder og klare meg under arktiske forhold fikk jeg fra Siriuspatruljen på Grønland, sier Lund på dansk med kraftig islett av nordnorske utrykk. Han har tatt seg tid til å slå av en prat før middagen hos noen venner i Longyearbyen. Han er opptatt om dagen – holder på å få båten sjøklar før sommersesongen.
Det er godt å strekke ut ryggen i en stressless med en kopp kaffe etter timers arbeid i båten. Hans lar smaksløkene få nyte kaffen før han fortsetter:
- I 1980 reiste jeg til Østlandet og tok forskjellige småjobber. I 1983 dro jeg til Finnmark og jobbet som fangstmann etter rype på vidda om vinteren. Jeg brukte fem-seks grønlandshunder som framkomstmiddel – fangstet rype med snare og fisket røye. Et vanlig årsresultat var 600 til 800 ryper. Egentlig ikke noe å leve av, men et fritt og fint liv som gikk rundt så lenge du har små materielle krav. Om sommeren tok jeg forskjellige småjobber. Etter hvert kjøpte jeg en 28 fots plastsjark. Mekanikerbakgrunnen kom godt med under oppussingen. Etter hvert gjorde jeg det bra som sjarkfisker på Finnmarkskysten.
I 1990 følte jeg behov for å gjøre noe annet. Med plastsjarken på 28 fot satte jeg kursen opp hit. Jeg hospiterte og vikarierte en sesong for en annen fangstmann for å få kunnskaper og bakgrunn for å drive som fangstmann på Svalbard. I 1991 fikk jeg tillatelse av sysselmannen til å sette opp min egen stasjon i Farmhamna på innsiden av Prins Karls Forland. Jeg brukte sjarken til å transportere alle materialene og utstyret. Nå har jeg byttet ut sjarken med en større båt som er bedre egnet til å frakte turister og assistere forskere med. Sikkerhet først
Når du ferdes som fangstmann alene ute i vinternatten, er du forsiktig, for du vet at går det galt er det ingen som hjelper deg. Derfor foretrekker Hans å ferdes alene på Svalbard.
- Så lenge jeg viser den forsiktigheten som naturen krever, er jeg trygg. Jeg vet hva jeg mestrer – med god sikkerhetsmargin, og jeg styrer unna situasjoner som kan bli risikofylte. Rifla ligger alltid i et selskinnfutteral på scootersleden, sier han.
- Nesten all jakt foregår på eller ved havet. Jeg kan ikke få fullrost rustritt stål og kunstfiberskjefter. Prøvde først rustfri Remington med kunstfiberskjefte, men den holdt rett og slett ikke. Nå bruker jeg to rifler fra Ruger. Begge med kunstfiberskjefte og i rustfritt stål. For meg er en rifle et verktøy, som en hammer for en snekker eller pensel for en maler. Rugerriflene i kaliber .30-06 og .243 er toppet med Zeiss-sikter. Jeg har prøvd mange kikkertsikter, men det er bare Zeiss som tåler ristingen og slagene i hverdagen. Jeg bruker også Zeiss håndkikkert. Det er langt mellom konfrontasjonene mellom isbjørn og menneske, men én er nok til å miste livet. 30–50 rever
- Jeg driver fangst med 250 feller langs en kystrekning på 180 kilometer. Den første tiden brukte jeg hunder, men nå er det bare scooter. Kjøper gamle vrak og setter dem i stand og kjører så lenge det går. Med bensinpris på kr 3,50 er det en rimelig skyss. Hunder er greit å ha om vinteren, men om sommeren blir vi alt for bundet. Hundene skal ha mat og tilsyn hver dag og krever en del trening. Vi kan aldri reise bort begge samtidig. Ettersom det er i sommersesongen vi tjener penger, har vi valgt å gå over til scooter.
- Er du vaksinert mot rabies?
- Nei. Jeg har hverken sett rabiesrev eller blitt vaksinert mot rabies. Det er relativt liten sjanse for å komme ut for rabiesrever og i tillegg bli bitt.
Hans bruker den tradisjonelle lemfella. Han har prøvd ut en egenkonstruert felle, men synes det er greit å bruke den gamle løsningen.
- I løpet av sesongen som varer fra november til 15. april blir det mellom 30 og 50 rever. Det er nesten utelukkende hvitrev. På seks år har jeg faktisk bare sett en eneste skikkelig blårev.
Omlag to tredeler av disse revene har økonomisk verdi. Den siste tredelen har spist på reinkadaver og fått fett på pelsen slik at skinnet i beste fall har marginal verdi. Ofte er det bare å kaste dem.
Et av de første årene sendte vi tre reveskinn til Skinnauksjonene i København. Det var ikke særlig vellykket. Først etter to år ble de solgt og vi fikk bare 600-700 kroner stykket, forteller Hans Lund.
- Revefangsten hadde altså i beste fall utgjort 23.000 kroner i året med de prisene, ikke stort å leve av for min kone Marianne og meg. I dag selger vi reveskinnene til turister og fastboende. Vanligvis får vi mellom 1.000 og 1.200 kroner per stykk. De fleste syr imidlertid Marianne klær av. Kombinasjonen reveskinn og selskinn blir både funksjonelt og vakkert. Det er så mange bestillinger at hun knapt nok rekker dem. Det hun eventuelt syr som ikke allerede er bortbestilt selges i Isbjørnbutikken i Longyearbyen. Naturalhusholdning
- En gang i året handler vi mat fra Kremer i Tromsø for mellom 10 000 og 15 000 kroner. Det er det hele. Resten høster vi av Svalbardnaturens overskudd. Om høsten jakter vi gås. Marianne er uhyggelig treffsikker med Rugeren i kaliber .243. Ellers blir det noen turer etter Svalbardrypa hver høst, men den er vanskelig å finne, så vi legger ikke så mye arbeid i jakte på den, det er mye slit for lite mat. Det er enklere med fastlandsrypa. Noen søndagsmiddager blir det nå likevel, forteller Hans.
Sjøfugl er det rikelig av, og paret jakter en del. Som fastboende har de også anledning til å felle rein. Det er et godt tilskudd i kosten.
- Selvfølgelig skyter vi en del kobbe, forteller Lund videre. - En del spiser vi selv og noe bruker vi som hundemat til hushunden og trekkhundene. Av ringselen spiser vi bare lever og hjerte. Av storkobben spiser vi ytrefileten. I tillegg selger vi en del til hundefolk i Longyearbyen. Skinnene bruker vi som hundemat! Det er for mye arbeid å spekke, vaske, salte og sende fram. I tillegg kommer de gjerne tilbake med hull og koster en formue i porto og beredning. Skinnene som Marianne syr klær av, kjøper vi langt billigere ferdig beredt fra Rieber i Tromsø eller Bergen.
- Som fangstfolk får vi etter søknad tillatelse til å plukke dun i Kongsfjorden. Faktisk er dunsanking en større inntektskilde enn revefangsten. Det er mest Marianne som styrer med sankingen. Sommer er jobbetid
- Økonomisk har vi det greit, og det skyldes jobbingen om sommeren og Mariannes produksjon av skinnklær.
Den største inntekten kommer fra frakt av utstyr og mennesker med båten om sommeren. Sesongen er bare to måneder lang, så dette er en kort og hektisk tid.
De siste årene har jeg også fått en del oppdrag av forskere knyttet til Polarinstituttet. Vi har merket steinkobbe og kvitfisk - en gulhvit hval på mellom ett og to tonn, sier han.
Kvitfisken fanger de med kastenot fra båten og monterer så på satelittsender. De siste årene har kunnskapene og erfaringene fra fangstmannslivet til Hans Lund blitt mer og mer etterspurt fra forskerne som skal samle inn materiale fra Svalbard. Seljakt
- Både Marianne og jeg synes faktisk at selene er mye finere å se i live. Vi skyter bare det vi trenger til mat. En gang skulle Marianne ut for å hente seg en snadd på isen. Hun krøp inn på forsvarlig skuddhold. Med 9 gangers forstørrelse på kikkerten fikk hun se selen på kloss hold. Hun ble liggende og se på den lille skapningen som klødde seg på magen mens den storkoste seg i vårsolen. Marianne orket ikke å skyte det søte dyret og dro tomhendt hjem. Viltstell
- Da vi satte opp huset på Farmhamna hadde vi store mengder stormåse rundt huset. Det var lite ærfugl og annen sjøfugl. Etterhvert som huset ble ferdig skjøt vi vekk stormåsen, med det resultat at vi i dag har store mengder ærfugl rundt oss.
Om våren, sommeren og høsten legger vi ut slakteavfall og matrester til reven, slik at det blir fulle revekull som vokser opp. Vi har en fast plass der vi slakter sel og legger igjen innvoller. Revehvalpene står faktisk og venter på oss når vi kommer inn med en nyskutt sel i båten. Det føles ikke særlig jegeraktig når vi i november setter opp fellene i dette området. Revene er nesten tamme og kjenner oss igjen når vi kommer.
Når vi jakter rein om høsten sitter reven ofte og venter et par meter unna. I samme øyeblikk som jeg er ferdig overtar reven slakteavfallet. Å møte isbjørn
- Bjørn, ja.
Hans slår opp litt mer kaffe. - Jeg har vel egentlig aldri vært i en situasjon der jeg har følt det har vært nødvendig å drepe et av disse stolte dyrene – bank i bordet.
Vi er i perioder ille plaget med at bjørnen stjeler åtet i fellene og ødelegger dem, men isbjørnen var her først, så det er noe vi må godta.
Farmhamna ligger ikke i et typisk isbjørnområde, men vi ser likevel bjørn rett som det er. Her en dag lå jeg halvveis under scooteren og skrudde. Vinden sto slik at hundene ikke fikk vitringen av bamsen som kom inn på tunet foran huset.
Jeg oppdaget ikke noe før bamsen sto med forlabben på setet av scooteren og så ned på meg på under en meters avstand. Jeg rykket opp .44 Magnum-Rugeren som jeg alltid bærer i hylster på låret. Med det samme revolveren var ute av hylsteret skjøt jeg et skudd i isen mellom meg og bamsen.
Bamsen hoppet tilbake og snublet over scooteren slik at den veltet. Lyden skremte ham, og så veltet han noen tomme jerrykanner som laget et voldsom skrammel. Bjørnen forsvant i en voldsom fart. Siden har vi ikke sett noe mer til ham, forteller Hans.
- Når været blir for ille, graver bjørnen seg inn i snøfonner. En gang kjørte jeg over en snøhule som bamsen hadde gravd seg ned i. Vi ble nok like forskrekket begge to, men det gikk greit det og.
At isbjørnen kan oppføre seg merkelig har jeg mange eksempler på. To ganger har jeg sett bamsen gå forbi nyfødte storkobbeunger, uten å bry seg. Man skulle ikke tro det fantes mer velsmakende og lettere tilgjengelig føde. Kappjakt med isbjørn
En gang jeg var på kobbejakt i Van Mein fjorden, kappjaktet jeg med en isbjørn. Jeg hadde fått øye på en kobbe i kikkerten og parkert hundene på trygg avstand. På den tiden brukte jeg en lang ski med seil for å få skjul når jeg nærmet meg snadden (ringsel).
Jeg hadde vel holdt på å krype en stund. Av en eller grunn skottet jeg litt til siden. Der fikk jeg se en isbjørn som lå med brystet i isen og labben foran nesen for å skjule den svarte nesen og øynene. Slik ålte vi oss framover mot den samme selen. Jeg kom inn på skuddhold og skjøt snadden. Rifla har større rekkevidde! Bjørnen skvatt opp da skuddet smalt, så lenge surt på meg og luntet vekk. Ikke som det var
- Det å være fangstmann er hverken tøft eller røft, sier Hans rett fram. - Vi har telefon, telefax, GPS, rikelig med førsteklasses proviant, radio, gode bøker og ellers mange av de bekvemmeligheter folk flest har. For såvidt kan vi sitte inne hele vinteren og se i taket. Som fangstmann kan du ha det ganske komfortabelt såfremt du kombinerer det med lønnsomme småjobber utenfor sesongen. Men å leve av fangst er knapt mulig, avslutter Hans Lund, fangstmann på Svalbard. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
