| Arkiv artikkel fra den 16-11--1997 Etter tiur over sjø og landDen ene jakthunden er tolv år, har dårlig rygg, svakt syn og er nesten døv. Den andre heller ikke er så mye tess. Haglpatronene er hjemmeladet, blyhaglene er støpt av gamle hjulvekter vi fikk gratis på en bensinstasjon. De bratte Vestlandsliene er såpeglatte etter snøfallet og svabergene langs sjøen er isete. Bli med på senhøstjakt etter Norges kanskje vanskeligste og mest hardskutte småvilt. Havets og skogens tiurer! Pensjonistene
Lady skotter mot lyden med hodet på skrå. Denne lyden kjenner hun godt, og varme bølger sitrer gjennom den skrantne kroppen. Det er dette hun har drømt om mange, lange vinternetter og enda flere kokvarme sommerdager.
Det tok litt tid før hun registrerte hva som var i gjære, men nå har hun oppfattet situasjonen så altfor godt. Hadde det vært for ti år siden ville hun hørt og analysert situasjonen på noen tiendeler av et sekund, selv om avstanden hadde vært 2-300 meter, men det var da og itte nå.
Alt går så mye tyngre nå, der Lady bakser fram med kram Vestlandssnø til brystet, i en alder tilsvarende 84 menneskeår. Bare 50 meter lengre opp står datteren Stella og skjeller mot en tiur. Trollskogfuglen sitter inne ved stammen på en lårtykk furugrein, bare fem meter fra Stellas intense skjelling. Liflige dufter
Etter et par minutter blander Lady seg inn i losen. Det blir for mye for den store trollfuglen. Med et dusin dvaske vingeslag flytter tiuren seg ti, femten meter til en annen svær urskogfuru. Niårige Stella oppfatter situasjonen øyeblikkelig og flytter etter. Lady's en gang så skarpe blikk er derimot er ikke som før. Derfor blir hun trofast stående og skjelle mot det nå tomme treet med de liflige dufter. I snøen ligger avbitte furuskudd og litt skit fra tiurens vinterbeiting.
Kåre rekker meg fire magneum patroner i kaliber 20. Jeg tar i mot to. Det får da være måte på, — selv om blyhaglene er laget av hjulvekter fra Statoilstasjonen i Florø.
Oransje arbeidsvotter i gummi er kanskje ikke typisk jegermessig, men i den våte snøen er de fortreffelige. Etter tyve minutters åling har væten trukket inn til knærne, men fingrene er fortsatt førlige nok til å betjene avtrekkeren på hagla. Nå er det bare en liten tue som skal forseres før det er mulig å se hvilket tre Stella skjeller mot. Skal jeg krype over eller rundt? Tre sekunder på tiurens side
Valget blir skjebnesvangert — for meg. For dermed gjør jeg den utilgivelige tabben å krype på tvers. Første bud for ansmygning mot en tiur er å smyge rett mot eller rett fra.
Som troll av eske reiser tiuren seg opp i full størrelse. Den har ligget og trykket bak en barrik furugrein. Trolig har bare en bit av panne og øye vært synlig — fram til nå. Jeg gjør et siste fortvilet forsøk på å rette opp tabben. Lurer hagla forsiktig mot ham. Tiuren strekker halsen fram, flytter tyngden forover og slipper seg ut. Tre sekunder — tre sekunder som denne gangen var på tiurens side. Svømmende fiskespisere
Sjøfugl er vårt neste testobjekt for hjemmestøpt blyhagl. Om haglene kan felle en sittende tiur og svømmende eller sittende sjøfugl som skarv og silender, da står de neppe noe tilbake for kjøpepatroner. Mer hardskutt småvilt har vi neppe i vår fauna.
Om en time er det skumt, og nå sitter vi og venter på at skarven skal komme og sette seg på skvulpeskjæret. Vi har funnet en liten fordypning på svaberget som gir oss fint skjul og litt le for den rå kulden fra havet.
— Sitt i ro, kommer det lavt fra Kåre. Silender!
Kåre tar et godt tak i halsbåndet på Tim, en retriever som ikke er det minste i tvil om hva som holder på å skje. Snart er det hans tur til å demonstrere sitt håndverk. Jøss det virker!
Flokken på åtte, ti individer dumper med et plask ned på sjøen et godt riflehold unna. De jakter seg langs stranda stadig nærmere oss.
Stella som er på vei tilbake fra en inspeksjonsrunde i terrenget får øye på flokken. Her diskrimineres hverken hønsefugl eller sjøfugl. Dette er en skikkelig flerbruks jakthund. Noen små strakser senere skjeller hun av full hals. For riktig å markere ettertrykk i bjeffet hopper hun av og til fram på stive frambein, for å få ekstra volum i bjeffingen.
- Jøss, visker Kåre. Det virker jo!
Han har sin fulle hyre med å holde Tim i halsbåndet. Labradoren vil helst hente endene med en gang, endatil før de er skutt.
I stedet for å svømme vekk, kommer flokken med de spissenebbede fiskespiserne rett mot Stella. Først på åtte, ti meter stopper de opp. De betrakter den skrullete reven en liten stund før de fortsetter sin jakt på småfisk langs land. Stella holder følge med dem, mens silendene på sin side holder seg på samme avstand på knapt en halvmeters dypt vann. Nå er også gamlemor kommet til. Alderen påvirker ikke lydvolumet. Med to spetser i losen skjelles det med over 200 bjeff pr minutt. Flokken med silender overøses med lyd. Endene skotter skiftevis på de to skrullete revene og skiftevis etter fisk under vann, mens de svømmer med kurs rett mot oss. Holdet er knappe 20 meter når Kåre skyter. Ei and blir liggende igjen. Stella vasser ut for å hente den, men kommer til den erkjennelsen at vannet i sjøen senhøstes er litt i kaldeste laget. For labradoren Tim derimot, eksisterer ikke slike begrensninger, og han avleverer stolt sitt bytte. Vi setter kursen hjemover. Når mørket kommer sigende og det ikke lenger er mulig å skimte sikteskinna på hagla pakker vi sammen. Vi har prøvd oss på tiur og silender og fått uttelling. Vi er godt fornøyd med dagen. Havets tiur
På overskyete dager så sent på høsten er det ikke skikkelig skytelyst før etter klokken åtte, men da er vi også på plass. Dagen starter vi med å postere etter skarv. På finsk heter skarv merimedsö. Direkte oversatt betyr det havets tiur. Som tiuren er den til største delen svart. Jevnt over meget sky og du finner den gjerne på steder som gir den god oversikt. Dessuten er den tilpasset sin nisje i økosystemet bedre enn de fleste. I likhet med tiuren er den spesielt utsatt i forbindelse med reproduksjon, men om den først klarer å bli to år, så lever den lenge.
Vi har valgt oss en odde som ligger like inntil et skjær. Ytterst på skjæret er den en stake. Når først denne staken er opptatt av en stor svartfrakk, må neste skarv sette seg på skjæret. Dermed er den på skuddhold for oss. Ved en flytebrygge i vika et hundretalls meter lenger inn ligger en fjortenfots plastbåt med påhenger, i tilfelle Tim ikke skulle mestre situasjonen. Nebbet på en skadeskutt skarv er livsfarlig for en svømmende hund.
— Se der var det enda en som passerte oss, kommer det fra Kåre. Det er den tredje. Den er sikkert på vei mot en fiskeplass lengre inne i Førdefjorden.
— Du får legge deg rolig ned nå Tim, du skal tidsnok få prøvd deg.
— STÅ I RO!, Kåre avbryter seg selv.
En skarv vinkler av rett mot stanga, men like før den skal til å sette seg opp skifter den mening og slår seg i stedet ned på skjæret foran oss. Holdet er ikke langt, men den sitter i ro med vingene som et beskyttende panser omkring nesten alle vitale organer. Nå får vi se da! Er 32 gram hjulvektbly fra Statoilstasjonen i Florø, nå omformet til US nr 4 blyhagl, tilstrekkelig til å legge ned storskarven på omlag tre og en halv kilo?
Vel, svaret ga seg selv.
Mirokuen i kaliber 12 nøyde seg med å bruke det underste løpet. Til småvilt å være innbrakte det en anseelig mengde kjøtt. Tim svømte over sundet til skjæret for å apportere skarven. Han fikk liksom ikke tak rundt den store fuglen. Så han prøvde å dra den etter halsen, men så ombestemte han seg og fikk til slutt tak over ryggen. Nytt forsøk etter skogens tiur
Klokka var enda ikke ti på formiddagen, men det føltes som om vi hadde samme temperatur innabords som de snødekte furuene rundt oss. Jakt ved kysten senhøstes kan være en blandet fornøyelse.
— Vi skal nok få varmen igjen, kommer det fra Kåre med et skjevt smil. Det er glatt, bratt og vått med omlag 30 cm kram snø i vestlandsliene, men tiur det er det der.
— Nå får vi se da. Er bikkjene dine tess andre steder enn i flate Østlandsskoger og på Nordnorsk taiga?
— Vi får nå ta en tur og se hva disse pensjonistene er gode for, svarer jeg nøkternt.
Og oppover bærer det. Det er ikke mange meter du flytter deg bortover for hver høydemeter du vinner. Pensjonistene nøyer seg med å følge sporene våre og innimellom slå ut etter et hjortetråkk. Av og til stopper de opp. Løfter hodet og værer. Stella skotter bort på oss med et engstelig blikk. Hun synes hjortelukten er skummel, mens gamlemor vasser i retningen av hjortene, som etter alt å dømme står eller ligger i en tykning noe hundre meter lengre oppe. Pensjonistene markerer mange slike hjorter før vi er oppe på åskammen. Vel oppe har jeg ikke problemer med å akseptere at dette er kommunen med landets nest tetteste hjortestamme.
Det har begynt å blåse litt, så snøen drysser av trærne.
— Dette vil hemme hundene i å finne igjen fuglen oppe i treet, forteller jeg Kåre som i dag er på sin andre jakttur med skjellende hund.
Turen i går var den første. Det er ikke bare hundene som distraheres av lyden fra snøen, for bare minutter senere går vi på to hjorter som ikke oppdager oss før vi er på femten meters avstand. Pensjonistene finner ei røy, men markerer på feil tre, så det ender med at vi støkker. Hjorten berget nesten tiuren
— Det begynner å mørkne og terrengene er små, forteller Kåre. Jeg tror det er best vi setter kursen mot bygda.
På vei ned skrenten skjeller Lady et par bjeff. Hun var ivrig på alle slags hjortedyr i sine yngre dager, og ettersom den alltid engstelige Stella ikke skjeller, er det med all sannsynlighet hjort.
Vi blir stående å lytte en stund. Skjellingen flytter seg. Stella blir borte i retning av skjellingen. Lady kommer tilbake, men forsvinner igjen. Så begynner Stella å skjelle. Forsiktig og avmålt. Men likevel.
Hva skjer? Holder hundene på å prege seg selv på hjort?
Lady har begynt å skjelle igjen. Ut fra lyden skjeller de neppe mot samme tre. Kåre blir stående igjen. Min kaliber 20 har Kåres hjemmeladde haglpatroner med hjulvekthagl. Mest trolig er det kanskje ekorn. Men situasjonen ligner ikke på tidligere ekkornloser. Jeg smyger forsiktig framover - oppreist, fordi jeg ikke har så mye tro på at det er skogfugl, men jeg er nå ikke helt sikker likevel.
På venstre side av stammen som skygger for treet femten meter rett fram, stikker det ut en lang svart hals som ender i et svært nebb. Ingenting ved en tiur som strekker hals og som er klar til å slå ut, ligner på de utstoppede fuglene du ellers ser på stuevegger og peishyller. Ingenting!
Stammen et par meter foran meg har skjermet oss fra å se hverandre, men nå situasjonen avklart. Jeg bøyer kroppen til høyre så jeg kan se kroppen på fuglen. Opp med hagla. Ingen tid å miste. Avtrekk - og tiuren hiver seg ut. Ferden går ned den bratte lia, men vingene lystrer ikke lenger Derfor ender den hos to forventningsfulle pensjonister. Dett var dett!
Vi samles rundt skogens tiur mens skogen stadig blir dunklere. Nede ved sjøen ligger havets tiur. To store fugler fra to så forskjellige elementer samme dag. Vi kan ikke annet enn å være fornøyd.
Stella som er på vei tilbake fra en inspeksjonsrunde i terrenget får øye på flokken. Her diskrimineres ingen, enten det er hønsefugle eller sjøfugl. Noen små strakser senere skjeller hun av full hals. For riktig å markere ettertrykk i bjeffet hopper hun av og til fram på stive frambein for å få ekstra volum i bjeffingen.
- Jøss, visker Kåre. Det virker jo!
Han har sin fulle hyre med å holde Tim rolig i halsbåndet. Labradoren vil helst hente endene med en gang, endatil før de er skutt.
I stedet for å svømme vekk, kommer flokken med de spissenebbede fiskespiserne rett mot Stella. Først på åtte, ti meter stopper de opp. De betrakter den skrullente rever en liten stund før de fortsetter sin jakt på småfisk langs land. Stella holder følge med dem, mens silendene på sin side holder seg på samme avstand på knapt en halvmeters dypt vann. Nå er også gamlemor kommet til. Alderen har ikke påvirket lydvolumet nevneverdig. Med to spetser i losen skjelles det med over 200 bjeff pr minutt. Flokken med silender overøses med lyd. Endene skotter skiftevis på de to skrullente revene og skiftevis etter fisk under vann, mens de svømmer med kurs rett mot oss. Holdet er knappe 20 meter når Kåre og jeg blir enige om å løsne skudd. Ei and blir liggende igjen. Stella vasser ut for å hente dem, men kommer til den erkjennelsen at vannet i sjøen senhøstes er litt i kaldeste laget. For labradoren Tim derimot eksisterer ikke slike begrensninger, og han avleverer stolt sitt bytte. Vi setter kursen hjemmover. Når mørket kommer sigende og det ikke lenger er mulig å skimte sikteskinna på hagla pakker vi sammen. Vi har prøvd oss på tiur og silender og fått uttelling. Vi får være fornøyd for i dag. Havets tiur
På overskyede dager så sent på høsten er det ikke skikkelig skytelyst før etter klokken åtte, men da er vi også på plass. Vi starter dagen med å postere på havets tiur, som den heter på finsk. Likhetstrekkene er mange. Som tiuren er den til største delen svart. Jevnt over meget sky og du finner den gjerne på steder hvor den har god oversikt. Dessuten er den tilpasset sin nisje i økosystemet bedre enn de fleste. Den er spesielt utsatt i forplantningsprosessen, men om den først klarer å bli to år så lever den lenge.
Vi har valgt oss en odde som ligger like inntil et skjær. Ytterst på skjæret er den en stake. Når først denne staken er opptatt av en stor svartfrakk, må neste skarv sette seg på skjæret. Dermed er den på skuddhold for oss. Ved en flytebrygge i vika et hundretalls meter innenfor oss ligger en fjortenfots plastbåt med påhenger - i tilfelle Tim ikke skulle mestre situasjonen. Nebbet på en skadeskutt skarv er livsfarlig for en svømmende hund. Spetsene fikk sitte igjen i bilen i dag. Denn typen tiur er neppe nysgjerrige på skrullente rever.
- Se der var det enda en som passerte oss, kommer det fra Kåre. Det er den tredje. Den er sikkert på vei mot en fiskeplass lengre inne i Førdefjorden.
- Du får legge deg rolig ned nå Tim, du skal tidsnok få prøvd deg.
- STÅ I RO, Kåre avbryter seg selv.
En skarv vinkler av rett mot stanga, men like før den skal til å sette seg opp skifter den mening og sllår seg i stedet ned på skjæret forran oss. Holdet er ikke langt, men den sitter i ro med vingene som et beskyttende panser omkring nesten alle vitale organer. Nå får vi se da! Er 32 gram julvektbly fra Statoilstasjonen i Florø, nå omformet til US nr 4 blyhagl, tilstrekkelig til å legge ned storskarven på omlag tre og en halv kilo?
Vel, svaret ga seg selv.
Mirokuen i kaliber 12 nøyde seg med å bruke den underste løpet. Til småvilt å være innbrakte det en anseelig mengde kjøtt. Tim svømte over sundet til skjæret for å apportere skarven. Han fikk liksom ikke tak rundt den store fuglen. Så han prøvde å dra den etter halsen, men så ombestemte han seg og fikk til slutt tak over ryggen. Skogens tiur
Klokka var enda ikke ti på formidagen enda, men det føltes som om vi hadde samme temperatur innabords som de snødekte furuene rundt oss. Jakt ved kysten senhøstes kan være en blandet fornøyelse.
- Vi skal nok få varmen igjen i vestlandsliene, sier Kåre med et skjevt smil. Det er glatt, bratt og vått med omlag 30 cm kram snø, men tiur det er det der. Nå får vi se da. Er bikkjene dine tess andre steder enn i flate østlandsskoger og på nordnorsk taiga?
- Vi får nå ta en tur og se hva disse pensjonistene er gode for, svarer jeg nøkternt.
Og oppover bærer det. Det er ikke mange meter du flytter deg bortover for hver høydemeter du vinner. Pensjonistene nøyer seg med å følge sporene våre og innimellom slå ut etter et hjortetråkk. Av og til stopper de opp. Løfter hodet og værer. Stella skotter bort på oss med et engstelig blikk. Hun synes hjortelukten er skummel, mens gamlemor vasser i retningen av hjortene, som etter alt å dømme står eller ligger i en tykning noe hundre meter lengre oppe. Pensjonistene markerer mange slike hjorter før vi er oppe på åskammen og vel oppe kan jeg stemme i at dette er kommunen med landets nest tetteste hjortestamme. Det har begynt å blåse litt, så snøen drysser av trærne.
-Dette vil hemme hundene i å finne igjen fuglen oppe i treet, forteller jeg Kåre som i dag er på sin andre jakttur med skjellende hund. Turen i går var den første. Det er ikke bare hundene som distraheres av lyden fra snøen, for bare minutter senere går vi oss innpå noen titalls meter på to hjorter. Pensjonistene finner ei røy, men markerer feil tre, så det ender med at vi støkker. Hjorten berget nesten tiuren
-- Det begynner å mørkne og terrengene er små, forteller Kåre. Jeg tror det er best vi setter kursen mot bygda.
På vei ned skrenten skjeller Lady et par bjeff. Hun var ivrig på alle slags hjortedyr i sine yngre dager, og ettersom den alltid engstelige Stella ikke skjeller, er det med all sannynlighet hjort.
Vi blir stående å lytte en stund. Skjellingen flytter seg. Stella blir borte i retning av skjellingen. Lady kommer tilbake, men forsvinner igjen. Så begynner Stella å skjelle. Forsiktig og avmålt. Men likevel.
Hva skjer?Holder hundene på å prege seg selv på hjort?
Lady har begynt å skjelle igjen. Ut fra lyden skjeller de neppe mot samme tre. Kåre blir stående igjen. Min kaliber 20 har Kåres hjemmeladde haglpatroner med julvekthagl. Mest trolig er det kanskje ekkorn. Men situasjonen ligner ikke på tidligere ekkornloser. Jeg smyger forsiktig framover - oppreist, fordi jeg ikke har så mye tro på at det er skogfugl, men jeg er nå ikke helt sikker likevel.
På venstre side av stammen som skygger for treet femten meter rett fram dukker det fram en lang svart hals som ender i et svært nebb. Ingenting ved en tiur som strekker hals og er klar til å slå ut, ligner på de utstoppede tiurene du ellers ser på stuevegger og peishyller. Ingenting!
Stammen et par meter forran meg har skjermet oss fra å se hverandre, men nå situasjonen avklart. Jeg bøyer kroppen til høyre så jeg kan se kroppen på fuglen. Opp med hagla. Ingen tid å miste. Avtrekk - og tiuren hiver seg ut. Ferden går ned den bratte lia, men vingene virker ikke lenger Derfor ender den hos to forventningsfulle pensjonister. Dett var dett!
Vi samles rundt skogens tiur. Nede ved sjøen ligger havets tiur. To store fugler fra to så forskellige elementer samme dag. Vi kan ikke annet enn å være fornøyd. På vei videre nedover lia er det hjortespor i store mengder. Hundene har vært nede og satt fart på dem. Det er tydelig. Først skjelte de på hjorten, og deretter gikk de over på hjorten |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
