| Arkiv artikkel fra den 21-04--1995 Den perfekte jegerDet skal ikke være lett å jakte, og den dagen du er ferdig utlært som jeger er du ikke utlært men ferdig. Kanskje noen og enhver av oss skulle hatt ei tomhylse borte på peishylla til å minne oss om livets fundamentale sannheter.
Var innom hos Krestian på en mimrestund nede i jaktrommet. Det er der han har våpen og jaktminner. Villmarkspanelet er dekorert med skinn og kranier. På vindusveggen er det bilder fra suksessfulle jaktdager og av gode jakthunder. På peishylla står premier fra skive-, felt- og elgbaneskyting. Her står også en 308 Win hylse. Den er gul av oksydasjon og litt sotet i halsen. Spør du hva den har der å gjøre, drar han litt på det og fører oppmerksomhet over på noe annet
Senere, når vi sitter i lenestolen med hver vår tekopp. Snakker om jaktdager som har vært og som skal komme, trekker jeg etter en stund fram den enslige hylsa igjen. Får et svar om at den er en motvekt til premiene og trofeene. Forgjeves begynner han å snakke om noe annet.
En ny kanne te og loff med eplegelé kommer på bordet. Skjenker opp litt te og begynner motvillig; Villsvinjakt på fredag?
— For en tid tilbake var jeg noen dager i Tyskland. Ved en tilfeldighet ble jeg kjent med Peter. Vi hadde felles interesse i jakt, våpen og jakthunder. Snakket ivrig om respektive opplevelser og med ett, uten varsel, spurte han; — Vil du være med på villsvinjakt fredag kveld? Jeg henter deg klokken åtte.
— Et minutt på åtte fredag kveld bærtet han med hornet på bilen utenfor blokka. Det var mørkt, de dalende snefjonene smeltet mot bilvinduet. I sekken var det varme klær og kakao. Peter hadde sagt vi kom til å sitte stille lenge. Vi reiste hjem til ham, skiftet og klargjorde utstyr.
Fra teakskapet med et titalls våpen valgte han ut en Mauser 98 i jaktstokk og med snellert avtrekk. Det satt en Zeiss 8x56 på den — Nattjaktsbørsa; forklarte han mens han fant fram to Zeiss håndkikkerter fra en annet skap. Også de nattkikkerter, en 8x56 den andre 9x63.
Et snellert avtrekk spennes først når viltet er i sikte Det gjøres ved å skyve avtrekkeren framover til det kommer et klikk. Deretter trengs det bare til noen få grams belastning den andre veien før skuddet går.
Før vi dro ut viste han rundt i jaktstuen. Der var gevirer, kranier og skinn på veggene. I taket hang utstoppede fugler. Over stoler og på gulvet lå viltskinn. Bokhyllene var spekket med jakt og våpenlitteratur. Peter var særskilt fornøyd med brunbjørnskinnet fra Tyrkia, men ikke med beredningen. Den tyske preparanten hadde gitt det en hard medfart, slik at det nå bare er to tredeler av hva det var da det satt på bjørnen. Den var skutt på 30 meter hold med slugs. Første villsvinkontakt
Vi starter på en halvtimes kjøretur ut til det militære skytefeltet utenfor Bonn, der Peter har fått jaktrett mens han snakker ivrig:
—I Norge har dere ikke villsvin, så når en jaktinteressert nordmann kommer hit, må han selvfølgelig få jakte villsvin. På vei ut til terrenget ga han en kort innføring i jakten.
— Vi jakter fra et jakttårn der jeg har foret over lengre tid. Det er den beste plassen jeg har; forklarte han mens regnet sildret over frontruta som av veggene i et dursjkabinett. Det var blitt varmere, og snøen hadde gått over til regn. Det er omtrent 50% sjanse for å få se dyr i kveld. Kommer det svin, har du god tid til å skyte, så ro deg helt ned.
—Skuddholdet blir kort, 20-25 m. Når dyrene kommer lar vi dem først roe seg helt ned. Deretter anviser jeg hvilket dyr du skal ta ut.
Skulle til å forsikre ham om at jeg er en erfaren jeger, men tok meg i det. Han oppdager vel det i løpet av kvelden...................
— Det er en god villsvinstamme her. De kan komme opp i 160 kilo. Der vi jakter i kveld er det mye ungdyr på 40-50 kilo. På et sted i nærheten har jeg skutt seks dyr tidligere i høst. På dette stedet har jeg ennå ikke begynt å jakte, så jeg har store forhåpninger.
Vi parkerte på en skogsbilveg og fulgte en bred sti mot jakttårnet. Etter fem minutters rask gange bråstoppet Peter. 15 meter rett til høyre for oss hørte vi snøfting og dyr som løp gjennom tett tornekratt. — Villsvin! visket Peter. Hvor ble det av reven?
Et steinkast lengre fram er det en rydning på 30 meter. Ved stien står en hytte på 1½x2 meter. Den er bygd på et stillas slik at vi sitter tre meter over bakken. Den har vinduer på tre sider og en stige opp til en liten dør.
Peter legger noe medbrakt brød på åteplassen på rydningen. Så går vi opp i jakttårnet.
Plexiglassvinduet på langsiden kan åpnes lydløst. Vegger, gulv og rundt vinduer er hytta polstret med tykke tepper. Peter jakter hjort, rådyr, rev og villsvin herfra. Under hytta har han satt opp noen musefeller i en halmballe for å få reveåte.
Etter en stund blir øynene fortrolig med nattemørket. Gjennom kikkerten kan jeg skjelne trærne og brødbitene på bakken. Merker meg alle svarte flekker for å unngå forveksling dersom det kom dyr.
Etter fem kvarter i total stillhet kjente jeg Peters albue i siden. —To villsvin; visket han. Jeg så bare svarte trær, men Peter hadde kontroll på dem. Imidlertid brøt svinene av uten å komme ut på den åpne plassen. Peter visket at de var på vei til den andre åteplassen. Snellerten
Et kvarter senere kjenner jeg på ny albuen hans mot sidebeina. Det er en rev som luntet langs stien. Den kommer inn på rydningen, men med ett er den søkk borte. Vi myser febrilsk ut i mørket, men alt er dødt.
Etter enda en halv time i stillhet hvisker Peter sakte; — To villsvin, nei tre.
Han har vinduet mot stien, så jeg ser ingenting.
Følger bevegelsen til Peters håndkikkert. Den kommer stadig nærmere. Så flyttet han seg og ser ut gjennom mitt vindu. — Helt rolig; hvisker han; — De er ganske vare.
Jeg tar opp kikkerten. I det høye gresset langs kanten av rydningen glir en sort skygge sakte framover. Av og til stanset den brått. Etter noen minutter er to av dyrene framme ved brødbitene. De er urolige, men så begynner de å spise.
— Dyret helt til venstre; hvisker Peter inn i øret, og åpner vinduet som er polstret med tykt teppe og kan åpnes lydløst. Dyret står 15 meter unna. Jeg lirker rifla ut, spenner snellert avtrekket og bøyer overkroppen ned mot kolben.
Det kommer et kvitt lysglimt, et smell og villsvinet gjør et byks til siden inn i krattet og tryggheten. Utrolig at disse klumpete dyrene kan være så raske og smidige.
Det går noen sekunder før jeg fatter hva som er skjedd. Peter sukker og grynter oppgitt. I det jeg fører overkroppen ned mot kolben skyver jeg riflen framover. Pekefingeren som er inne i avtrekkerbøylen kommer i kontakt med avtrekkeren og skuddet går. Heldigvis treffer jeg ikke. Skuddet slår ned to, tre meter foran dyret. Trofé
Peter gikk ned med en lykt for å se om noe dyr er blitt skadd. På veg ned stigen fikk han se reven. Den hadde sitter under jakttårnet ved musefellene hele tiden. Reven forsto ikke hvor skuddet kom fra og først da Peter gikk ned satte den avgårde.
Heldigvis er det ingen tegn på at noe dyr er skadd og Peter kom lettet tilbake. Det hadde ingen hensikt å jakt mer denne natten
Vi gikk tilbake til bilen. Var så sint og skuffet at jeg ønsket jeg kunne fordampe der og da.
Peter tømte våpnet. Han ga meg tomhylsen som nattens trofé. Det er dette trofeet som står på peishylla. To år senere
Det er en vonbråten jeger som kommer til Norge, men Peter og jeg holder kontakten. Et par år senere er jeg nede igjen. Samme tid på året. Samme sted. Vi reiser ut på nytt, men denne gangen blånekter jeg når Peter tar fram rifla med snellert. Jeg ville ha et våpen av den typen jeg jakter med hjemme.
Vi reiser ut til samme område. Nå til en annen åteplass. Denne gangen var også Kleiner Munsterlenderen Tim med. Ettersøk på villsvin i mørke er vanskelig og farlig. På toppen av en husruin, i 3 etasje, nesten 10 meter over bakken hadde Peter ordnet til et lite rom på 2x3 meter. Det blåste og sluddet i den mørke bøkeskogen. Vi satt neppe mer enn 10 minutter før det begynte å kvine og hyle som fra et middels grisefjøs under kveldstellet. Uten kikkert var alt svart. Det var ikke mulig å se hånden foran seg, selv når den ble holdt opp mot himmelen. Tilsynelatende en fortvilt situasjon. Med 8x56 håndkikkerten kunne jeg ane svinene i det de passerte foran lyse steiner eller lyse trestammer. Når jeg først hadde fått øye på grisen, var det mulig å følge den glidende skyggen på de korte beina.
Et av dyra ga seg til å beite på maiskornene som Peter hadde strødd ut over tidligere på dagen. De andre ruset fram og tilbake. Om de lekte eller prøvde å jage de andre vekk for å få matfatet for seg selv var ikke godt å si. Peter ga klarsignal igjen Ny sjanse
Byttet ut håndkikkerten med kikkertsiktet på rifla. Måte rette det inn mot en lys stein og derfra krysspeile inn mot det beitende dyret. Til tross for at begge kikkertene var Zeiss 8x56 var kikkertsiktet vesentlig dårligere å se gjennom. Av rent konstruksjonsmessige årsaker er det jo ikke mulig å lage det like bra når det skal holdes fem centimeter fra øyet. Måtte veksle fram og tilbake mellom kikkertsikte og håndkikkert noen ganger før det var helt definitivt hva som var villsvin og hva som var svarte tuer. Ikke lett å legge korset på rett plass når det bare er en dårlig definert silhuett å forholde seg til. En eller annen gang må en avgjørelse tas. Det er forsvarlig å skyte. Peter stirrer intenst gjennom sin 9x63 håndkikkert. Vinduet på de nysmurte hengslene åpnet han allerede da de første svinene kom. Det holder på å bli hustrig inne i det lille rommet. Hunden ligger i bilen mindre enn tohundre meter unna. Den har vært med på dette før og vet å være stille.
Pekefingeren finner varsomt veien fra avtrekkerbøylen til avtrekkeren. Trekker pusten litt dypere. Slipper luften ut igjen sakte og andaktsfull som en røyker som har sprukket etter tre måneder uten tobakk. Husker hva skyteinstruktøren sa:— Etter fire til seks sekunder begynner synsnerven å slippe opp for oksygen. Da må det være gjort.
Lysglimtet lyser opp veggen på husruinen. Det tunge været demper munningsmellet til et flaut dumpt slag, som en kløyverøks i en stor vedkubbe. Peishylla
Ikke fritt for at det er spennende å gå ned trappene. Peter henter kleiner munsterlenderen. Ikke for ettersøk, men for at den skal få buste litt og få følelsen av den har vært med på moroa.
En tre, fire år gammel råna vurderer Peter etter at Tim har gjort seg ferdig. Peter rekker meg kniven. Jeg tar ut av den. En klump løsner fra magen.
Aldri har vel det mørke ølet i kneipa utenfor Bonn smakt så godt som nettopp den kvelden. Lukten av villsvin og blod hang enda i hendene. Det skal ikke være lett å jakte, og den dagen du er ferdig utlært som jeger er du ikke utlært men ferdig.
— Du ser hjørnetenner fra svinet borte i kroken der; peker Krestian; — men det er tomhylsa på peishylla jeg kaster et blikk på før jeg drar ut på jakt, avslutter han. Tekanna er for lengst tom og kald.
|
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
