| Arkiv artikkel fra den 28-06--1996 30 år som SvalbardjegerEt magert jaktområde
— Mange fastboende på Svalbard reiser til fastlandet og syden ferien. De er lei av kulde og mørke i Longyearbyen. Nå vil de lade opp batteriene i varmen og lyset sørpå. Kona og jeg bruker å dele opp tiden. En del utenfor Svalbard og en stor del på Svalbard. Svalbardferiene blir gjerne en kombinasjonen at turer, hytteliv og jakt sammen med Reidun, kona mi; forteller Johan Sletten. Bortsett fra en vinter har han bodd på Svalbard siden 1966 og er blant de fastboende som har lengst jakterfaring på dette arktiske øyrike. Et magert jaktland
— Sammenlignet med fastlands Norge, Canada eller Alaska har vi stusslig med jaktmuligheter. Likevel har jeg hatt mange fine naturopplevelser kombinert med jakt gjennom mer enn en generasjon. Jakt er tidsfordriv men først og fremst en viktig pådriver til å holde seg i aktivitet og komme seg ut i mørketiden; forteller Johan Sletten. Vi besøker ham i familiens hjem i Longyearbyen blir vist adskillige fotoalbum med jakt- og turbilder fra et langt liv på Svalbard.
— Jeg kom hit i 1966 og bortsett fra en vinter har jeg vært her siden. Jegerbakgrunnen min var ikke så omfattende da jeg kom til Svalbard. Holdt på med litt hare- og rypefangst med snare som gutt i Sørreisa. Jobbet noen år i utenriksfart, og fikk dermed ikke jaktet stort.
— Det eneste vi har av mataukmessig av betydning er reinsjakt. Fellingsløyve for rein gis kun til fastboende og da kun ett dyr til hver. Ellers har vi sjøfugljakt på lundefugl og lomvi, men sjøfuglkjøtt står ikke så høyt i kurs. Det gjør heller ikke ringsel, eller snadd som vi kaller den, samt storkobbe.
Ellers holder vi på med “avliving av rype”, jakt på gås og felefangst av rev; forteller Johan. Utenfor stuevinduet står et halvt dusin scootere og sleder. På sledene er det skrudd fast store kasser for utstyr og på hver kasse er det stablet og surret et stort antall Jerrykanner. Det gir utferdstrang å se slikt. For å komme seg på tur er scooter et nødvendig hjelpemiddel på Svalbard med de enorme avstandene som er her. Revefangst — en måte å mestre mørketida på
— Revejakt er det som holder motet og given oppe år etter år gjennom vinternatta på Svalbard. Fellene skal kontrolleres hver helg, været og naturkreftene og ikke minst mørket skal mestres. For meg er vinterjakt mental medisin mot mørketidsplager og er viktig for å holde humøret opp gjennom vinteren. —Jeg har mange ganger tenkt på og beundret de gamle fangstfolk som de siste 300 til 400 år har fangstet med lemfeller over hele Svalbard. De gikk til fots med helt enkelt utstyr og levde under mildt sagt kummerlige forhold. De fant sitt levebrød på denne karrige øygruppen; skildrer Johan stille og rolige. Øynene har noe stoisk over seg. Kan vanskelig tenke meg at noe som kan få en slik mann ut den trauste balansen han utstråler. Samtidig er han beundringsverdig entusiastisk og engasjert i jakt. Mange som har holdt på med jakt så lenge, får gjerne et distansert forhold og blir gjerne mindre entusiastisk som tiden går. Johan er ikke en av dem.
— Går vi langt tilbake var det mer blårev en kvitrev på øyriket. Det spesielle med blåreven er at den er blåbrun hele året. I dag er det bare 1% til 2 % blårev igjen. I størrelse ser de ut som ei stor katte, men vekten er som for en liten eller middels rødrev. Reven er en uhyre tillitsfull krabat som lett kan temmes. Når vi kommer ut på hytta blir vi jevnlig møtt av rever som har tatt bolig ved eller under hytta. I løpet av tre timer er de så tamme at de spiser av hånden min inn i gangen på hytta. Mer enn 50 på en toppsesong
— Snittet har vært på omkring 30 rever, men i toppsesonger er det blitt over 50 rever. Jevnt over har de ivrigste av oss tatt like mye eller mer enn fangstfolkene. I de senere årene er det ikke blitt mer enn 15 til 20 stykker. Det er lenge siden det har vært økonomi i å fangste rev, skinnprisene har vært lave alt for lenge.
— Sesongen varer fra første november til 15 mars. Hver lørdag kjører jeg scooter ei rute på mellom 120 og 150 kilometer. På denne distansen hadde jeg omlag 40 feller. Med Svalbardfella klarer jeg med færre feller, fordi de er mer effektive. Tidlig på sesongen står fellene i nærområdene til Longyearbyen, utover sesongen flyttes fellene stadig lengre fra byen. Fellene plasseres på karakteristiske terengformer, slik som trange bukter, odder, viker, store brinker, nes eller store steiner. Over tid opparbeider du erfaring i å se hvor reven må eller velger å passerer i sin evige leting etter mat. Andre ganger bygger vi en varde ved fella for å pirre revens nysgjerrighet. Mørketidens kvite skygge
— Under revefangsten forlater du aldri skooteren uten lommelykt og pistol eller rifle. En gang jeg hadde gått femti til hundre meterne opp på en morenebrink for å kontrollere en felle krysset isbjørnen sporet mitt mens jeg var ved fella. Det oppdaget jeg først da jeg var halvveis tilbake til scooteren. Trolig hadde han stått og studert meg på noen titalls meters avstand, like utenfor lyskjegla, mens jeg kontrollerte fella.
— En annen gang fikk jeg feil på scooteren. Forgasseren hadde iset igjen, et vanlig problem under noen værtyper. Heldigvis var vi to scootere, så vi brukte den ene til å lyse mens vi jobbet. Da vi kjørte videre kom vi rett på ferske isbjørnspor. Bamsen hadde stått i kanten av lyskjeglen å studert oss på oss mens vi reparerte. Ikke lenge etter hadde vi bamsen rett foran scooteren. Det er slike hendinger som krydrer mørketiden og jakten. Kanskje ikke så rart at bjørneskrekk gjorde en del fangstmenn handlingslammet i tidligere tider. Aldri heltids fangstmann
— Fangsten er en hobby. Jeg kunne ikke tenke meg å prøve livet som yrkes fangstmann. Til det er jeg for rastløs og jeg tror det ville blitt for ensformig. Å gjøre hobbyen til jobb betyr ofte at du mister både hobbyen og jobben.
Har fulgt med i bladet til Norsk Fangstmanns Forening. De har mye bra, men det er lite som kunne overføres til våre forhold.
Da jeg begynte å fangste, brukte jeg lemmer og pinner etter den legendariske fangstmannen Hilmar Nøys. Mye av det jeg kan om lemfellefangst har jeg lært gjennom å se på måten og stedene hvor han valgte å sette fellene. Reven som lurte Johan
– Fram til for en del år siden var det tillatt å fangste med svanehals saks. Kvitreven er en naiv krabat og som oftest er han grei å få i fella. Men en rev lurte meg. Grundig også. Et stykke fra Longyearbyen var det en ganske stor rev. Jeg satte opp saksa og kontrollerte den hver dag. Reven gikk rundt fella, men aldri borttil. Jeg skiftet åte. Kanskje han var sær i kosten? Det hjalp heller ikke, så jeg begynte å legge noen godbiter utenfor saksa. De tok han, men aldri åten på utløserpinnen.
— Så dekket jeg til saksa slik at bare åten på åtepinnen og godbitene omkring var synlige. Reven tok fortsatt bare godbitene, men ikke åta på utløserpinnen. Jeg lurte inn godbiter forskjellige steder innenfor saksa. Reven lurte fram alle godbitene, men aldri den som var festet til utløseren. Slik holdt vi på med et slag spill i nærmere fjorten dager. En dag jeg var på vei opp til fella var det kommet en del nysnø. Etter daglig kontroll i nærmere fjorten dager, viste jeg eksakt hvor fella var …… trodde jeg. Da jeg skulle pirke vekk litt snø, hørte jeg den umiskjennelige utløserlyden av oppspent metall som frigjøres og der satt fella rundt foten min.
Reven hadde klart å manøvrere meg slik at jeg gikk i min egen saks, mens han selv hele tiden klarte å skille mellom lokkende godbiter og åten som utløste saksa. Der og da bestemte jeg meg for at han hadde vunnet over meg. Jeg tok saksa med meg hjem og lot ham være i fred. Beskjeden isbjørnjeger
— Så ofte isbjørn mens det enda var fri jakt på den, men det falt meg aldri inn å skyte. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Det var bare ikke i mine tanker. Først da det kom på trappene å innføre kvoter og løyve, tenke jeg at det var like greit å skyte en, mens det enda var tillatt; forteller Johan
— Det var i påsken 1969 på hytta. Jeg holdt på å reparere på scooteren og fikk se en isbjørn komme over isen; Johan blir litt ivrigere når han forteller om denne hendingen. — Synet gjorde meg så oppglødd at jeg helt glemte å ta på jakke, lue og votter. Fikk støvlene på plass i skibindingene og satte etter. Etter et par kilometer komme jeg innpå hundre meters avstand. Det var noen isblokker som ga meg skjul, slik at den ikke kunne se at jeg kom så nære. Inne på skuddhold la jeg meg ned i skjul og så på det store dyret gjennom kikkertsiktet. Grunnet litt på det. Skal jeg virkelig skyte det store stolte dyret? Hva om jeg skadeskyter det? Var litt skjelven. Det husker jeg ennå. Bamsen gikk over ende på første skuddet. Det var ikke nødvendig med noe avfangningskudd.
— Der sto jeg da. Uten kniv. Uten noe som helst. Det var mange isblokker omkring der. For å finne den igjen stedet satte jeg en skistav oppe på en blokk. Gikk tilbake til hytta med en stav. Hentet scooter og slede og fraktet bjørnen tilbake til hytta der jeg flådde den.
— Mens jeg holdt på flå kastet jeg et blikk utover sjøen og fikk se en ny bamse som kom over isen i vesentlig større fart enn den første. Jeg spente på skiene og satte kursen ut mot den. Denne gangen litt bedre forberedt. Var ikke kommet langt før jeg oppdaget at det også var en annen jeger på ski etter den.
— Nå var vi var to jegere på ski etter samme bamsen; forteller Johan. Jeg var nærmest. Bjørnen hadde merket at han var forfulgt og satte kursen mot en fjellskrent for å unnslippe. Jeg forsøkte å avskjære den — og lyktes. Isbjørnen passerte meg i ganske bra fart, kanskje 25 til 30 km. Avstanden var ikke mer enn 50 meter, så jeg felte ham med ett skudd.
Den andre skiløperen kom til og kommenterte at han hadde sett den først og var på vei mot den da jeg skjøt. Jeg hadde fått en fin bamse tidligere på dagen. Den dekket mitt behov, så han fikk bamsen!
1969 var siste året med fri isbjørnjakt. Fra 1970 og fram til fredningen i 1973 var det loddtrekning på fellingstillatelser på bjørn. Jeg var aldri så heldig at jeg vant. Villreinjakt
— Selv om reinen på Svalbard oftest er tamme som sauer på fastlandet, er det er ikke selvskrevent å få dyr. Jakta går over to uker og tre helger. Mange klarer ikke å komme på skuddhold, for i jaktiden kan de bli sky. Hovedregelen er likevel at om du først finner dyr, er det stort sett greit å få kjøtt i fryseren.
— Vanligvis reiser vi inn med båt til hytta på fredag ettermiddag, slik at vi er klare til begynne jakten utpå lørdag. Reidun, kona er alltid med på turer og jakt og spesielt på reinsjakt.
Reidun er med på de fleste jakt- og fangstturene. Ofte hygger hun koser hun seg på hytta vår, mens jeg tar en sving i terrenget. Det har alltid vært en stor betryggelse for meg, å vite at hun er i nærheten i tilfelle det skulle skje noe.
— Ett år var det på nippet at det ikke ble noe. Det var siste jakthelgen. Min elleve år gamle sønn og kameraten hans var med. Vi satte i marsj innover Sassendalen til et området hvor det var sett rein noen dager tidligere. Etter fire timer uten dyr eller ferske spor, var det ikke mer krefter igjen i de små guttebeina. Vi la kursen ned mot Fredheim, den gamle ærverdig fangstmannsbolig etter Hilmar Nøis. Guttene fikk være der å hvile, mens jeg tok en tur på egenhånd. Måtte sørge for å holde meg innefor synshold av hytta, for det er isbjørn i dette område nesten hver høst, og to ubevæpnede elveåringer, vil være helt sjanseløse mot verdens største landlevende pattedyr.
— Etter noen timer uten noe som helst tegn på rein innså jeg at vi trolig kom til å bli uten reinkjøtt i år. På vei ned mot Fredheim dukket det opp to horn over en morenerygg. En bukk.
— Men retningen fra meg mot bukken var også rett mot hytta hvor de to guttene ventet på meg. Helt utenkelig å skyte. Bukken beitet seg rolig vekk fra meg. Eneste mulighet var å flytte seg sideveis. Bare nå ikke guttene fikk øye på meg eller bukken og kom oss i møte.
— Jeg holdt meg lavt nede mellom moreneryggene og kom etter en stund i rett vinkel i forhold til bukken. Guttene fikk fått øye på meg. Jeg signalerte at de må legge seg ned, selv om skuddretningen ikke var farlig lengre. Guttene forsto tegnet og la seg ned.
Bukken fortsatte beiting i feil retning. Skuddholdet holdt på å bli for langt — 150 meter. Snart kom den utenfor skuddhold. Hele bredsiden sto vent mot meg. Jeg tok sjansen.
Beina klappet sammen på bukken og den ble liggende. Det ble reinkjøtt det året med.
Geviret hadde 42 tagger. Bukken var stor til å være Svalbard. Rund vekt 63 kilo. Av en såpass bukk går det vekk 20 kilo spekk; forteller Johan Sletten. Seljakt
Ringsel og storkobbe er de eneste vanlig selene her. Det forekommer andre arter, men det er disse to artene som er vanlige. Jeg jaktet litt de første årene, men det fenget ikke mest. Ringselen — eller snadden som vi kaller den — krever en stø skytter. Vi brukte bare skinnet selv. Kjøttet er ikke spesielt godt, det overlot vi til de som har hunder. Skinnet er det arbeidskrevende og dyrt å ta vare på. Når kona skal sy klær av selskinn kjøper hun like godt ferdige skinn fra Rieber på fastlandet.
Av storkobbe har jeg bare tatt en. Det var fra båt på høsten når de ligger på isblokkene foran breene. Ingen vanskelig jakt. Skinnet er imidlertid flott. Det jeg har på hytta er vel et par meter langt Etter kortnebbgåsa
— Svalbard er full av kontraster og gåsejakt er vel ikke akkurat noen jaktform man skulle forbinde med den karrige naturen så langt Nord. Gåsesjakt er en tidkrevende jaktform som bare varer noen få uker før gåsa trekker sørover igjen. Den er en tidkrevende jaktform som er på sitt beste grytidlig om morgenen. Det kan bli et par tre på en morgen med jevnt over kommer vi tomhendt til frokost. Vi har noen små pytter og tjern som er omkranset av irrgrønt frodig gress hvor gåsa trives. Noen gange forposterer vi før gåsa kommer. Andre ganger smyger vi oss innpå riflehold. En flokk ryper i tøfler og stilongs
Rype er vel det jeg skutt mest av. For det første er det lettere å skyte ti ryper enn ti seler eller bjørner, men først og fremst er det tradisjon og at det er velsmakende mat. De er store som orrfugler, men når du har flådd dem er det ikke mer kjøtt en på fastlandsrypene.
Har du først funnet rypa, så får den. Likevel har jeg kommet resultatløs hjem mange ganger. På sett og vis er det lettere å jakte rype på fastlandet, fordi du lettere kan forutsi hvor du finner rype. Nå du først har funnet den er det mer å regne som avliving enn jakt.
Noen opplevelser får du bare en av i løpet av et menneskeliv smiler Johan: —Vi hadde jaktet en lang helg. Gått to hele dager uten å se så mye som ei fjær. Noe mismodig over dårlig resultat sto jeg opp som førstemann i ei iskald hytte. Gikk ut stilongs og tøfler for å slå lens, før jeg skulle fyre opp ovnen og sette over kaffen.
— Utenfor ytterdøra ble jeg stående med geipen nedpå beltestedet. Hytta var omgitt av ryper! En svær flokk. Kompisene våknet til lyden av hagla. Før de kom seg ut av senga var jeg på vei inn igjen for å fyre opp i ovnen. Med meg hadde jeg et godt knippe ryper! Bjørn og ryper
— Det er også andre situasjoner som sitter igjen etter mange års jakt på Svalbard; fortsetter Johan. En gang vi var tre kompiser på rypejakt ute ved Diabas i Isfjorden. Det kunne fått en tragisk endelikt. Vi var iført overlevelsesdrakter, våpnene var selvfølgelig nedpakket og skjermet mot saltvann.
Dette var tredje jaktdagen helt uten resultater. En mann ble satt av på et nes noe hundre meter lengre bort.
Tor Grindhaug og jeg gikk på land på en kort strand som sluttet i en to, tre meter høy skrent. Typisk kystnatur for Svalbard. Jeg sto der med overlevingsdrakten nedpå knærne og jobbet med å finne fram sekken og våpenfutteralet nede i båten, da Tor, som også hadde drakten rundt anklene utbryter. — Neimen ser der!
Han hadde fått øye på noe kvitt som beveget seg bare noen meter unna oss.
Jeg trodde han endelig hadde fått øye på en rypeflokk og snur meg forventningsfullt.
Der ser vi rett inn i øynene på en isbjørn. Den sto på toppen av skrenten tre, fire meter rett over hodet på oss.
Måpende sto vi der. Hva kunne vi gjøre? Våpnene var nedpakket og vi hadde overlevingdraktene krøllet ned rundt knærne. Totalt forsvarsløse mot det verdens største landlevende rovdyr! Det var september, en tid hvor det er sjeldent med isbjørn i Isfjorden. Isbjørner i dette området på denne tiden vil ha problemer med å skaffe seg mat og med stor sannsynlighet er den være sulten. Dersom den hadde hoppet ned på oss ville ingen av oss hatt noen som helst sjanse til å unnslippe.
Heldigvis så det ut til at bjørnen ble mer skremt enn oss. Den kastet seg rundt og forsvant. Senere den helgen fikk vi tre ryper. En pr mann, men vi så en isbjørn, og fikk nesten bokstavelig talt, vårt livs opplevelse. Umettelig utforskningstrang
— Det er ingen tvil om at det foregår ett og annet inne i hodet på disse svære isbjørnene. Om det er lek, nysgjerrighet eller noe dypere mening vet jeg ikke, men noen av dem kan finne på det utroligste. Eksempelvis har den ingen skrupler med å utforske hytter og hus. Isbjørnen går tvers gjennom 15 til 20 cm tykke vegger. Ofte bærer den ut vedovner og inventar fra hyttene. Det underlige er at den har en forkjærlighet for å løfte vedovnen forsiktig løs og bære den uskadd ut av hyttene og sette den forsiktig fra seg utenfor hytta. Mine hytter har han besøkt adskillige ganger. En gang ødela han panelet. En annen gang stoppet han heldigvis i gangen. Han har også revet av lemmene foran vinduene.
— Svalbard er et eventyrlig land; avslutter Johan Sletten. Om det ikke er så rikt på vilt og målbare resultater kan du få opplevelser som intet annet sted jeg vet om.
Vi slutter oss så gjerne til hans vurdering.
1. Johan Sletten med et storkobbeskinn. Svære saker? Foto: Johan Sletten
2. Utstoppede unger av ringsel. Den til venstre har ikke pels som tåler vann. Det får de først flere uker etter fødselen. Foto
3. Reidun følger Johan på de fleste turene. Her med en levende nyfødt ringselungen. Foto: Johan Sletten
4. Seljakt på fjordisen. Flåing kan være en kald opplevelse i bitende arktisk vind. Foto: Johan Sletten
5. Det ble satt ut moskus på Svalbard, men i de siste dyrene døde ut for flere tiår siden. Foto: Johan Sletten
6. De mest kjente røyevannene på Svalbard er fisket tomme. De senere årene har Johan i lag med jaktkammerater oppdaget stadig nye vann med solide røyebestander. Ofte med fin og feit fisk. Foto: Johan Sletten
7. Johan Sletten med fine røyer. Foto: Johan Sletten
8. Storkobben ligger gjerne utenfor isbreene som kalver i havet. Vekten kan komme opp i omlag 400 kilo.
9. Portrett av Johan med en fellefanget rev.
10. Storkobbe på isbreen.
11. Johan Sletten og sønnen på reinsjakt. Fangststasjonen Fredheim i bakgrunnen. Foto: Johan Sletten
12. Johan Sletten med en den store reinsbukken ovenfor Fredheim. Foto: Johan Sletten |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
