| Arkiv artikkel fra den 18-05--1994 22-250 når et skudd er nok!Siden 1981 har jeg brukt 22-250 i jobb og fritid. Omtrent samtidig skaffet også Steinar Magnussen seg en rifle i samme kaliber. Han har drevet jakt i næring i nærmere 40 år og blant annet vært engasjert av Universitet på Blindern. Drevet produksjon av selkjøtt og selskinn og jaktet på alt vilt i og ved den rike Varangerfjorden.
I begynnelsen av -80 tallet tiden bodde vi 2600 kilometer fra hverandre og i årene fram til vi møttes tidlig på -90 tallet gjorde vi en rekke positive erfaringer med denne patronen på hver vår kant av landet. I lag har vi nesten 25 års erfaring med 22-250 under ulike forhold. Vår konklusjon så langt er: Den er bra nok. Patronen med to ansikter
Et område hvor vi er kommet helt skjevt ut i forhold til amerikanerne er konseptet Varmint Hunting, som på skandinavisk betyr skadedyrsjakt. Dette konseptet går ut på at man dreper dyr uten å bruke dem til noe som helst. Bare avlive dem for en slags skytetrenigs skyld. Gjerne på lengst mulig hold. I Skandinavia skyter vi også kråke og ravn for skytetrening og viltpleie, men få bruker 1-2 månedslønner på skaffe seg et våpen som bare kan brukes til å legge ned “unyttig vilt” på stor avstand. I den skandinaviske jaktkultur ligger kravet om at viltet skal utnyttes dypt forankret. Derfor har denne patronen aldri gjort noen suksess i Skandinavia, men mye har endret seg i de senere år og i dag er dette en patron med ufortjent lite oppmerksomhet.
Nye kuletyper og nyutviklede kruttyper gjør at 22-250 har fått et nytt ansikt. Med tunge kuler i høy hastighet feller den effektivt en lang rekke viltarter, med moderate kjøttødeleggelser. I tillegg har den ingen merkbar rekyl, noe som er viktigere for topp presisjon enn de fleste jegere vil innrømme. Gammel konstruksjon
Det er noe uklart om hvordan 22-250 ble til, de eldste vitnesbyrdene strekker seg helt til 1915. Trolig var børsemakeren J.E. Gebby en av de første som på -30 tallet krympet ned halsen på en 25-300 hylse til 224 kaliber og fikk copyright på kreasjonen under navnet “22 Varminter”. I 1965 ble den av Remington gjort til en ærbar fabrikkprodusert patron. Etterspørselen var så stor at Browning kamret sine våpen i dette kaliberet en stund før den ble standardisert. Patronen befestet raskt sin posisjon som den beste skadedyrspatronen for avstander ut til 400-600 meter og denne plassen har den fått beholde i mer enn to generasjoner. Mer enn en småviltpatron
22-250 er tillatt på rådyr, sel og bever og ellers alt småvilt. Steinar skjøt i 1991 en havert på godt over 300 kilo, noe som dermed er en av de største eksemplarene som er felt i Norge. I løpet av det siste decenniet har han felt opp mot et 4 sifret antall sel, uten å finne noe å utsette hverken på treffprosent eller skuddvirkning.
På bever og rådyr har jeg ikke opplevd noe som kombinerer effektiv avliving og små kjøttødeleggelser bedre. Vi har gjerne jaktet bever ved innsjøer og brede elver. Skuddholdene varier fra 5 meter til 250 meter. Knall og fall effekt en nødvendighet for å få beveren, og 22-250 har sjelden skuffet. Til rådyrjakt er det gjerne på hogstflater, jordekanter og i andre typer åpne terreng at 22-250 gjør seg best. Hastighet er nøkkelen
Det er som regel ikke så nøye hva du treffer viltet med, det er hvor kula slår inn som teller. Et eksakt treff vil som regel avlive viltet momentant enten du bruker 308 Win eller 22-250. Et av de viktigste momentene for å øke treffprosenten er at kula bruker kortest mulig tid fra den forlater munningen til den slår inn i viltet. For å oppnå det er det kun et fasitsvar. Hastighet. Desto større utgangshastighet kula har. Desto kortere tid bruker den fram til målet. Dermed blir: - Kulebanen flatere
- Vindavdriften mindre
- Foranholdet kortere dersom viltet beveger seg.
1200 m/s grensen
Riflekuler laget av kobbermantel og blykjerne har en fysisk begrensning på ca 1200 m/s. Det har fram til nå ikke lyktes å fabrikkprodusere håndvåpen med større utgangshastighet, akseptabel presisjon og rimelig levetid på løp. Riflestigning?
Riflestigning angis i antall tommer som bommene bruker på en tørn i løpet. 1:12 betyr altså at gjengene (bommene) i løpet bruker 12 tommer på en runde. Hvilken riflestigning som er best bestemmes av utgangshastighet og kulas totallengde. Riflestigningen må være brattere ved lavere utgangshastigheten og lengre kule.
Til 22-250 er riflestigning på 1:12 og 1:14 regelen. Det er tilpasset 45 til 60 grains kuler og hastigheter mellom 950 og 1200 m/s. 68 til 80 grains kuler med hastigheter på 900 m/s til 1050 m/s krever riflestigning mellom 1:7 og 1:10.
SPEER 70 grain er et artig eksempel på at kulas lengde er viktig for valg av riflestigning. SPEER kula er flatbaset og butt i nesen. Dermed er den kort og kompakt og ladet til maksimal hastighet gir den bra presisjon, også i våpen med 1:12 og 1:14 i riflestigning. Alle andre 68 til 70 grains kuler på markedet må ha 1:9 riflestigning for ikke å gå sidelengs gjennom skiva på 25 meter! Jeg forsøkte riflestigning 1:12 med 4.8 grams RWS kuler. Den gikk sidelengs gjennom skiva på 25 meter, så selv om det er noe slingringsmonn i valg av kule, må det ligge innefor toleransegrensene. 1:9 er best
Våpen i 22-250 burde fabrikkproduseres med riflestigning 1:9. Dermed kan man ikke bare bruke de tunge kulene på 68 til 80 grains men også de lette ned til omlag 50 grains. Ulempen med så bratt riflestigning er muligens at de letteste kulene på 40 og 45 grain ikke går så bra. Sikkerhetsmessig er det ikke noe problem å bruke bratt stigning. Har gjennom flere år ladet 55 grain Sierra Varminter til 3850 fps (1160 m/s), selv om det på kuleesken står at de ikke skal lades til hastigheter over 3500 fps (1066 m/s).
Børsemaker Ragnar Hansen kamrer årlig om ett trettitalls våpen i kaliber 22-250. “I overkant av halvparten av kundene vil ha løp med riflestigning 1:9. Det er åpenbart at disse kunden ønsker et bedre rådyr og bevervåpen”, opplyser Ragnar Hanssen.
Ferdig montert og brunerte løp koster under 3000,-. Vil du ha et løp i rustfritt stål ( ikke syrefast ) kommer et tillegg på omlag 1000,-. De rustfrie løpene kan ikke bruneres, de leveres derfor vanligvis blanke og sandblåste. Kula — alfa & omega
22-250 operer innenfor hastighetsområdet 1000 m/s til 1200 m/s og kulekonstruksjonen er alfa og omega i denne sammenhengen. Velger du feil kule blir viltet ofte fullstendig ødelagt, slik at kjøtt og skinn ikke kan brukes.
På begynnelsen av nittitallet kom det et bredt utvalg nye kuler og krutttyper som har åpnet portene til den Skandinaviske jaktkulturen. Det er snakk om kuler på mellom 63 grains (4.1 gram) og 80 grains (5.2 gram). Disse kulene er lange og minner mye om 6.5 kuler til storviltjakt. Selv disse tunge kulene kan lades til 1000 og 1050 m/s og har dermed fortsatt gunstig kulebane og lite avdrift. I viltet går de ut i soppform og avliver konsistent, effektivt og med små eller moderate kjøttødeleggelser. Også noen få lettere kuler kan brukes til skandinavisk jakt. Nosler Solid Base og Balistic Tip, begge på 55 grains (3.6 gram) samt 60 grain (3.9 gram) Solid Base er gode eksempler på dette. Varmintkuler
De fleste Våpen i kaliber 224 (5.56 mm) blir laget som skadedyrsvåpen. Prinsippet er å bruke størst mulig hastighet og kuler som skal splintres fullstendig ved anslag for å gi størst mulig skade og eliminere faren for rikosjetter dersom skuddet bommer. I samme øyeblikk skuddet slår inn i kråka stiger en soppformet sky av dun mot himmelen mens større og mindre kjøttbiter hagler. Sjokkbølgen som sendes gjennom viltet i det varmintkula eksploderer brer seg med en hastighet på 1500 m/s. Det er det samme som forbrenningshastigheten på dynamitt!
På mindre vilt som rev og grevling kan man av og til oppleve at kula slår inn i kroppen og eksploderer uten å lage andre pelsskader enn et 5-6 mm inngangshull. Innvendig er dyret imidlertid bare lapskaus.
En ideell løsning, men like ofte slår den igjennom med et stort utgangshull. Andre ganger eksploderer kula rett under huden dersom den treffer bein, med et enormt inngangshull som følge. I begge tilfeller er skinnet ubrukelig.
Varmintkuler avliver småvilt humant og effektivt, men har samtidig gitt den et misforstått dårlig rykte som den store kjøtt- og skinnødeleggeren.
I 1981 skjøt jeg desverre en års gammel rådyrkalv med en slik varmintkule. Dyret var i sprang i dyp snø på 60 meters avstand og skuddet slo inn i en spiss vinkel bakfra. Kulen gikk inn ved de bakerste ribbeina og rev opp et sår på størrelse med håndflaten. Dyret gjorde 3 byks før det la seg med tarmene hengende flere meter etter seg. Det var fortsatt i live da jeg kom fram og fikk avlivet det. Under slaktingen så jeg at kula hadde eksplodert i bukveggen og bare forårsaket mindre skader på tarmene. Det bare viser hvor viktig det er å velge kule som er konstruert for den jobben du forventer at den skal gjøre. Det nytter ikke å prøve seg med Porsche på offroadkjøring. Unngå spisse kuler med boat tail
Til pels- og kjøttjakt på avstander under 250 meter bør du søke å unngå boat tail kuler. Det er kuler som smalner av i bakkroppen som hekken på ei fiskeskøyte. Disse kulene har lett for å rotere rundt lengdeaksen på sin ferd gjennom viltet og lage sår tilsvarende varmintkulene. Dette gjelder spesielt for helmantelkuler men også blyspiss. Problemet blir mindre på avstander over 150 meter, ettersom mange kuler ikke er helt “stødige” før de kommer over 100 meter. Mange jegere har gitt opp å skyte rev med 222 og 22-250 nettopp på grunn av denne effekten.
Jakter du endatil på avstander under 150 meter skal du se etter kuler som er mest mulig butte eller runde i nesen. Når utgangshastigheten nærmer seg 1200 m/s har kulas form mindre interesse på normale jaktavstander. Først når skuddholdet kommer over 200-300 meter har slike faktorer som spiss nese og boat tail betydning.
I den senere tid har det også kommet massive messingkuler med remedier som skal sikre kontrollert virkning. Helmantel
Har god erfaring med 74 grains (4.8 gram) helmantel, men om ikke skuddet sitter på rett sted skadeskyter denne kula. Til ravn er den dårlig egnet. Den lager for lite sår, slik at det tar for lang tid før ravnen dør, men til skogsfugl er den helt ideell.
Av 55 grains (3.6 gams) kuler er det av og til problemer med de amerikanske M193 kulene. De leveres fra Sierra og Hornady. Opprinnelig konstruert for militært bruk i M16. Dette er ei kule som er spiss og har boat tail. Den er konstruert for å kavitere og lage store sår på motstanderen Ofte vil disse kulene rotere rundt sin egen lengdeakse (kavitere) inne i viltet og gi samme resultat som om det skulle ha vært brukt varmintkuler. Amerikanerne har derfor gått over til å bruke en ny kule i sine M16, nemlig SS109, som er spiss og flatbaset.
Sako og Lapua har kuler i 45 og 55 grain som ser ut til å fungere noe bedre. Tidligere hadde Speer en helmantelkule spesielt konstruert for pelsvilt, men denne ser nå ut til å være tatt ut av sortimentet. Denne var litt rundt i front og rett avkuttet bak. Det ideelle toppjaktvåpnet?
Desverre er det ingen 5 grams buttneset, flatbaset helmantelkule i 224 kaliber. Det ville i så fall gjort dette våpnet superbt til toppjakt. Nærmeste vi kommer er 74 grains (4.8 g) RWS helmantel. Har skutt en del skogsfugler med denne kula. Bortsett fra når kula må gjennom bar rett foran fuglen, fungerer det bra. Er det bar foran forekommer det at røya kommer ned som bikjemat. Det har jeg også opplevd med tiur skutt med helmantel i 9,3x62, så det behøver ikke være kulas eller patronens feil.
Sist høst hadde jeg garantert mistet en gammeltiur om det ikke hadde vært for den flate kulebanen. Finskspetsen skjelt på noe som for meg var en liten mager ungtiur på 170 meters avstand. Der jeg lå med nesen nede i lyngen så det ut til at den satt inne i skogen på andre siden av ei myr. Det ville bli langt å åle rundt myra og tiuren så ut til å vær utrygg der han satt midtveis oppe i ei furu. Skuddet gikk og jeg begynte å ane uråd da de ikke var noe hørbar dump lyd fra den tunge fuglen som traff bakken. Vel over den første myra viste det seg å være enda en myr bak en kolle og i kanten av hogstflata bak denne hadde tiuren sittet. Avstanden var 270 til 300 meter. Da jeg kom fram voktet spetsen stolt over den døde svartfrakken. En voksenkar på over 4.5 kilo. Ekte knall og fall effekt. Våpnet var innskutt på 220 meter.
I 222 og 308 forekommer det at fuglen flyr et godt stykke om den skytes med helmantel. Kula lager trolig for lite sår. Det kan derfor være gunstig å bruke blyspiss i disse kalibrene.
I 22-250 er det nødvendig med helmantel. Alle blyspisspatronene jeg har prøvd på tiur har ødelagt for mye. Flest individ er felt med RWS 4.8 gram (74 grains), men også Sako og Lapua begge på 3.6 gram (55 grain) kan være bra. Innskutt på 240 meter kan du holde mitt i ut til 280 meter. Med andre ord, ingen bekymringer for kulebane til skogsfugljakt når du bruker 22-250. Ekstremt saktebrennende krutt
Hovedårsaken til at 22-250 er forblitt en skadedyrspatron så lenge, er at de tunge kulene krever ekstremt saktebrennende krutt. Disse kruttypene har først virkelig slått igjennom de senere år. Norma MRP, Vithavouri N165, RP 15 osv. Uten slike ekstremt saktebrennende kruttyper er det ikke mulig å få de tunge kulene opp i høye hastigheter og da forsvinner mye av vitsen. En bivirkning med saktbrennende krutt er at det trolig fører til lengre levetid på løpet, slik at et riktig pusset løp bør tåle 5000-8000 skudd. Produseres ikke matnyttig ammunisjon
Det finnes en rekke typer produsenter av ammunisjon i 22-250, men kun to kuletyper. Helmantel og varmintkule. Om du vil bruke patronen til matnyttig vilt som bever og rådyr eller pelsvilt er du avhengig av å lade selv. Fri for rekyl
Sammenlignet med andre kalibre som 243 Winchester og 6.5x55 har 22-250 et stort fortrinn. Ingen merkbar rekyl. Er målet å skyte samlinger på 15-25 mm jevnlig, forsvinner konsentrasjonen fort om det gjør vondt i kinnet og skulderen etter hvert skudd. Dette har kommet spesielt godt fram de gangene jeg har hatt anledning til å utdanne skyttere der halve gruppen har brukt 22-250 og resten 7.62 NATO. De første 2 mnd er samlingene med 22-250 bare ½ så store som de som skytes med 7.62 NATO! En del skyttere klarer å skyte upåvirket av rekyl, men hverken Steinar eller jeg har noen gang tilhørt disse. Samlingen er alltid en del mindre når vi skyter med våpen uten merkbar rekyl, og problemet blir større jo mer ustødig skytestillingen er. Eksempelvis stående eller knestående. 50% bedre objektiv presisjon
Våpnets presisjon er i jaktsammenheng egentlig av mindre interesse, ettersom det neppe har forekommet at et gevær har dratt ut på jakt på egenhånd. Det er kombinasjonen av våpen og skytter som legger ned viltet. Poenget er altså hva jeger, våpen, sikte og ammunisjon er god for. Den objektive presisjonen.
At 224 kaliberet til tross for “varminteffekten” likevel er blitt populær, skyldes utvilsomt denne våpentypens objektive presisjon. Subjektivt er 22-250 neppe mer presis enn 6.5x55, 308 Win, 30.06 9.3x57 og andre ordinære kalibre. Kulebanen og vindavdriften er heller ikke nevneverdig bedre på avstander under 150 meter. Hva hjelper det om våpnet er god for 5 mm samlinger, når skytteren ikke klarer bedre enn 35 mm?
Det er her vi har sakens kjerne. 22-250 gir like gunstig kulebane, vindavdrift og virkning i målet som ordinære patroner, men fordi den mangler rekyl skyter vi 20% til 50% bedre.
Mindre vindavdrift, kortere foranhold og flatere kulebane til over 900 meter!
Mange lever i den villfarelse at patroner i dette kaliberet får regnbueformet kulebane på avstander over 300 meter. Realiteten er ganske annerledes. Det er først på avstander over 150 meter at 22-250 overgår kalibre som 6.5x55 og 308. Sierra har konstruert en 80 grains Match kule spesielt for konkurranseskyting på 600 yds og 1000 yds (914 m)
Sammenlignet med en standard 308 / 7.62 patron har 22-250 mindre vindavdrift og flatere kulebane hele veien ut til 900 meter. Amerikanske og europeiske løp
Det kan være forskjell på amerikanske og europeiske piper. Europa domineres av store pipeprodusenter. Disse løpene er gjerne på idealmål eller er litt over idealmålene. Det gir et løp som vil fungere med de fleste ladninger og kuletyper, men gir ikke alltid den ekstreme presisjonen som skyttere som velger dette kaliberet gjerne ønsker seg.
I USA er det selvfølgelig også store pipeprodusenter men også en rekke små. De store fabrikkene holder seg innenfor samme toleranser som de europeiske produsentene, men løpene ligger ofte på idealmål eller litt under. Det resulterer i et løp som ofte har svært høy presisjon, men som er kresent på kruttmengde, kulevekt og kuletype. USA har også et stort antall små pipeprodusenter. Disse spesialiserer seg på piper bygd etter kundens spesifikasjoner og da gjerne med uhyre eksakte toleranser. Prisen er imidlertid ofte et annet kapittel. Matchgrade
Alle pipeprodusenter, store som små, operer også med en Matchkvalitet, eller spesielt utvalgt kvalitet. Dette er piper som holder høy kvalitet men også høy pris. Innen dette prisnivået er det ikke så stor forskjell i kvalitet og presisjon mellom de forskjellige produsentene. “Spiser løp”
Noen hevder at løp i kaliber 22-250 bare har levetid på vel 1000 skudd, men det stemmer ikke. Kammertrykk og kruttypene i dette kaliberet skiller seg ikke fra andre vanlige riflepatroner som 308 og 30.06. 5000-6000 skudd er vanlig levetid også for 22-250. Bench Rest skytterenes bibel, “The Accurate Rifle” referer til våpen som har holdt seg under 10 mm på 100 meters avstand opp mot 6000 skudd. Det burde avlive myten om “pipe-eteren”. Ikke kresen
Andre vil ha det til at 22-250 er kresen på ammunisjonen, men vår erfaring er at de fleste våpen går ned til under 20 mm rett ut av boksen og med de fleste ammunisjonstyper. Presisjonen er god selv om du skyter 200 skudd mellom hver gang løpet får smake pussestokken. Vil du vesentlig under 20 mm samlinger må vi imidlertid legges større vekt på valg av ammunisjon og gjerne pusse etter hvert 20 skudd. Reduserte ladninger
Ofte møter man spørsmål om reduserte ladninger. Hva er vitsen? Krummere kulebane er egentlig eneste resultat. Farlig kan det også være, om det brukes saktebrennende krutt. Våpnet kan nemlig eksplodere! På reduserte ladninger må det brukes raskt brennende krutt og tomrommet i hylsa fylles med DACRON (brukes som fyllstoff i puter og soveposer). Det finnes egne ladetabeller for reduserte ladninger, følg disse.
I stedet for reduserte ladninger bør man bruke standardladninger og i stedet regulere målvirkningen gjennom valg av kule. Lett kule, tung kule, buttneset og flatbaset eller spiss med boat tail, varmint, helmantel eller ekspanderende, blyfylt eller massiv messingkule. 224 og 308 kaliberets største fortrinn er det suverene utvalget av kuler som dekker nær sagt alle tenkelig behov. Sniper patron for forsvarets og politiets elitestyrker
Under Falklandskrigen ble en del Argetinere tatt ut med 22-250 skutt fra Tikka 55. Også i Nord-Irland er 22-250 i bruk. Patronen som er skapt for å ta ut små mål på lange hold. Antiterror politiet på New Zealand bruker 220 Swift. En patron nesten identisk med 22-250. Et stor antall av USAs SWAT-team (special weapon and tactics (politi)) bruker angivelig 22-250. I Norge og Sverige har man den senere tid studert hvordan man kan øke sniperens treffprosent. Problemet er avstandsbedømmelse, vindavdrift og foranhold på mål i bevegelse. Studiene har konkludert med at kula må bruke kortest mulig tid mellom munning og mål. Det betyr en patron med utgangshastighet nære 1200 m/s og kule med liten luftmotstand. De to patronene som kommer nærmest opp til disse spesifikasjonene og som samtidig er tilstrekkelig presise er 300 Win Mag og 22-250. Spesialavdelinger i US-MARINES bruker 300 WIN MAG, en tysk spesialavdeling det samme, FBI bruker 7 mm Rem Mag (338 Win Mag eller 300 H&H Magnum hvor munningen er krympet ned til 7 mm for å få en patron med mindre rekyl), 22-250 brukes av britiske spesialavdelinger og av spesialavdelinger som disse har trent. Felles for alle disse patronene er at de kan lades opp mot 1200 m/s med lette kuler og til omkring 1000 m/s med middels tunge kuler med lav luftmotstand. Panserbrytende pilammunisjon?
Mål for skarpskyttere er ikke lenger bare mennesker, men i stadig større grad høy teknologisk utstyr. I slike sammenhenger kan 22-250 lades med kuler inneholdende en bit hardmetall. Det setter sniperen i stand til slå ut personell i pansrede kjøretøy, helikoptre, stridshoder og rakettmotorer på Scud raketter osv.
De siste 50 år er det forsket i pilammunisjon til håndvåpen. Det fungerer fortreffelig i tyngre våpen, men blir enten for dyrt eller har for dårlig presisjon til bruk i håndvåpen. Med slik ammunisjon kan utgangshastigheten komme mot 2000 m/s. Sannsynligvis vil morgendagens snipervåpen skyte en hardmetallspil i hastigheter nærmere 2000 m/s. Da kan kanskje til og med stridsvogner bekjempes av skarpskyttere. Inntil noe slikt eventuelt kommer vil elitestyrkenes sniper våpen være kamret i 22-250, 300 Win Mag og nært beslektede kalibre. Bildetekst
1. 3.6 gram (55 grains) Nosler Solid Base er et lysende eksempel på at høy hastighet, flat kulebane og lite vindavdrift lar seg kombinere med gunstig virkning i viltet. Kula er ladet og skutt av Steinar Magnussen med en hastighet på ca 1050 m/s. Kula til venstre tok livet av en grønlandsel på 75 kilo på en avstand av 170 meter. Skuddet satt mellom skulderbladene. Slo av ryggsøylen og stoppet i spekket på brystet på motsatt side. Kula til høyre tok livet av en annen grønlandsel på 150 kilo. Skuddhold 150 meter. Skuddet gikk inn i hals og nakke, knuste noen nakkevirvler og stoppet i skinnet.
2.
3. Varmintkulene er konstruert slik at den forvandles til pulver og små splinter ved treff. Denne kula er skutt i snø på 165m avstand.
4. En fordel med høyhastighetskuler i 22-250 er at de ofte har samme treffpunkt, slik at man kan alternere mellom helmantel og varmintkule avhengig av hva som er i sikte. Her er det Sierra Varminter og Hornady M 193 FMJ-BT, begge på 3.6 gram (55 grains).
5. RWS 4.8 gram ekspanderende kule for rådyr og bever og Sierra 3,6 gram varmintkule for skadedyr. Rett valg av kule er alfa & omega for å lykkes med 22-250.
6. RWS 4.8 gram helmantel, en av markedets sikreste helmantelkuler. Den krever riflestigning 1:10 eller brattere. Hornady 3.6 gram M 193 helmantel har lett for å kavitere og lage like store sår som en varmintkule.
7. RWS 4.8 gram helmantel, Hornady 3.6 gram helmantel og 2.9 gram Sako helmantel. Sako og RWS er gode valg når små sårskader er ønskelig.
8. 22-250 s nye ansikt. Tunge kuler og saktebrennende krutt. Fra venstre Speer 70 grain, RWS 74 grain, RWS 74 grain helmantel, Barnes 70 grain, Nosler 68 grain, Hornady 68 grain, Sierra 69 grain.
9. 308 Win / 7.62 NATO er litt større enn 22-250 både i kaliber og volum, men det er kun i form av annslagsenergi at den overgår den lille kjappe.
10. Bortsett fra Speer kulene er det nødvendig med riflestigning 1:10 eller brattere på alle disse kulene. Ladet til 1050 m/s gir de flat kulebane, kontrollert og jevn ekspansjon i rådyr og bever. Det kan være bedre å bruke en slik blyspisskule på rev framfor de lettere helmantelkulene som kan å gå kast i kast gjennom skrotten og rive som en varmintkule.
11. Denne bisamen har fått en varmintkule fra Sierra og er hverken egnet som mat eller til pels. Ikke rart at mange nyblivne 222 og 22-250 eiere har fått bakoversveis. I hastigheter på over 1100 m/s er riktig valg av kule kritisk for resultatet. Om bisamen skytes med helmantel blir det ikke noe annet enn et 5.6 mm hull tvers i gjennom.
12. Hodeskudd med Sierra varmintkule. Lite skinn er skadd og alt kjøttet er intakt. Human avliving.
13. 4,2 kg tung tiur skutt med 3.6 gram kule. En grein kloss inntil tiuren førte til at den 3.6 gram tunge Hornady helmantelkula roterte rundt sin lengdeakse gjennom tiuren og ødela mye kjøtt. Skuddhold 60 meter.
14. Røy skutt på 80 meter med Hornady 3.6 gram helmantelkule. Knall og fall effekt og ingen kjøttødeleggelse.
15. 4.5 kg tung tiur skutt på mellom 270 meter og 300 meters avstand med RWS 4.8 helmantel. Ingen kjøttødeleggelse. Knall og fall effekt.
16. Hare skutt på mellom 150 meter og 200 meters avstand med Sierra Varmintkule. Inngangshullet er på 5.6 mm
17. Utgangskuddet for samme hare. Noe kjøttødeleggelse, men ikke så mye som man kunne forvente fra en varmintkule. Årsaken er trolig at den har gått gjennom lungen som ikke inneholder særlig mye vann til å gi kula motstand.
18. 22-250 brukes av spesialstyrker i politi og forsvar over hele verden. Patronen som er skapt for å treffe små mål på stor avstand er ideell til denne type arbeid. Mangelen på rekyl gjør at utdanningen av nytt personell tar kortere tid. Det er få som blir i en eliteavdeling mer enn 3-8 år.
19. 22-250 er kjent for problemfri presisjon. Som regel kan den tas rett ut av boksen og skyte samlinger på 20 mm med fabrikkammunisjon.
20. Fram til 50 tallet var 22-250 også en populær Bench Rest Patron.
21. 22 Varminter, den best renommerte og mest utbredte skadedyrspatronen i mer enn 2 generasjoner er har trolig flere millioner kråker og ravner på samvittigheten.
22. Steinar Magnussen har jakt som en del av levebrødet og under år med selivasjonen har resultatet blitt 3 sifret. I tillegg skyter han årlig også et tresifret antall kråke og ravn. Holdet er sjelden under 130 meter.
23. Seljakt krever at skuddet ødelegger hjerne eller ryggsøylen, ellers forsvinner dyret i det kalde og mørk ishavet. Steinar vet at 22-250 er til å stole på selv, om holdet sjelden er under 100 meter. Det er få som overlever når han først har begynt å kjele med avtrekkeren.
24. Kanskje Norges største havert felt av Steinar Magnussen med 22-250. Dyret veier over 300 kilo og tanngarden ser ut som en overdimensjonert Rottweilerkjeft.
25. Med helmantel eller sakteekspanderende kule skal ikke haren føle seg trygg, på hverken 250 eller 350 meter. 22-250 er kjent for å strekke seg langt.
26. Med en stabil helmantel eller en sakteekspanderende blyspiss, er 22-250 en god pelsdyrpatron. Unngå helmantelkuler med boat tail av typen M 193. De går av og til kast i kast gjennom reven og gir voldsomme pelsskader. 4.8 gram RWS, 3.6 g Lapua og rundneset 2.9 gram Sako er gode valg.
27. Tiuren på topp, skikkelig snacks for en dugandes rifleskytter utrustet med en 22-250. På hold ut til 250 meter har den ingen grunn til å føle seg trygg. Tiur på topp har gjerne fluktavstand på mellom 150 og 200 meter, så oddsene er gode.
28. Med bar og kvist foran fuglen er det stor fare for betydelige kjøttødeleggelser, uansett hvilken kule eller kaliber du bruker.
29. Drømmedag. Spetsen som står under treet og skjeller, mens tiuren føler seg trygg høyt til værs i ei stor furu. 22-250 fører raskt hund og fugl sammen.
30. Små mål og lang avstand. 22 Varminters andre ansikt legger ned stadig flere fugler i de nordiske barskogene. Med rett valg av kule feller den effektivt og uten unødige kjøtt og skinnødeleggelser.
31. Et førsteklasses verktøy med RWS 4.8 gram helmantel på vinterjakt etter rype.
32. 22-250 er selvskreven til beverjakt langs brede elver og sjøer. Lange hold og momentan avliving er nøkkelord her. En fordel med tunge kuler og løp med bratt riflestigning. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
